Publisert i Altaposten 23. mars 2017
Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson.
Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en del fantasy her, med et samisk vanntroll i en fremtredende posisjon. I tillegg flettes det inn mye kunnskap om gammel gårdsdrift, seterdrift og innlandsfiske. Jeg tar med et utdrag fra boka der Jenne skal farge et sauskinn med en teknikk og ingredienser som ikke kan kalles annet enn svært lokale:
”Hun kom på at hun ville gi skinnet farge av kvister av skierri, kanskje farge ulla i en rødbrun farge før hun kardet og spant garnet. Fargen visste hun var å finne i både mose og lav. Kvistene fra dvergbjørka, skierri, ville gi ulla på fellen en lys og varmoransje-gulfarge. Àhkku hadde lært henne at fargen festet seg mye bedre til ulla dersom hun støtte skifer til et fint pulver og blandet det i når fargen skulle kokes.” s. 184
Stor fortellerglede
Denne boka er utgitt på det som kalles ”Eget forlag”. Det vil si at forfatteren tar kontakt med et trykkeri, og gjør alt arbeidet med boka selv. Når man utgir bøker på denne måten har man ikke det store apparatet som hjelper de mer etablerte forfatterne til å få et godt sluttresultat. De aller fleste som leverer inn et manus og som får boka utgitt på et forlag må gjennom flere runder med manusvask og korrekturlesning før boka er klar for salg. Denne boka bærer tydelig preg av at den mangler disse gjennomgangene. Her er mange kommafeil, og/å feil og en del setninger som ikke henger helt sammen. Jeg bestemte meg veldig tidlig i lesningen at jeg ikke skulle fokusere så mye på det som manglet, og heller prøve å fange forfatterens prosjekt. Jeg syns Mona Tau Isaksen viser en stor fortellerglede og fantasi, og det er fine og til dels troverdige karakterer i et kjent landskap hun har klart å skrive frem. Det er sikkert veldig mange altaværinger og dalinger som vil ha stor glede av denne romanen. Jeg tror forfatteren er svanger med en oppfølger, og da håper jeg hun vil bruke mer tid på manus- og språkvask.
(Får litt fremmedfrykt når jeg vandrer inn her, fint, men litt skremmende. Du er den andre bloggen idag som plutselig har skiftet (eller jeg har sikkert fått med meg at dere har skiftet tidligere, men du vet, når man ser lik ut i 10 år, tar en tid for man venner seg. Noen av oss ihvertfall)
SvarSlettSuperlokalt. Jeg noterer, men styrter ikke til biblioteke, (eller ehm, trykkeriet).
Superlokalt - tror ikke du får tak i den andre plasser enn hos forfatteren, som virker veldig trivelig og dyktig på alle områder. Jeg var på boklanseringen, og da sa hun noe om prosessen som hadde ført frem til denne boka, og jeg likte veldig godt begrunnelsen hennes for å skrive, og noe av motivasjonen: Hun likte å skrive, og hun hadde jo klart å skrive en masteroppgave, så klart at hun kunne skrive en bok! Liker slikt!
Slett