Gå til hovedinnhold

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!



Klassisk fortrengning?

Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt.
Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i flere intervju, blant annet med Cathrine Sandnes i Samtiden 27. februar 2014 fortalt om sin egen psykoanalyse, og i Språkets lekkasje, en artikkel publisert i norges største filosofiske tidskrift, Agora, forteller hun om fem plutselige lammende smerteanfall som fører til en erkjennelse om noe hun har fortrengt. Hun skriver brev til landets psykoanalytikere og det ender med at hun ligger på den samme sofaen som Hulda Kråkefjær i Tredje person entall, Den kvinnelige hovedpersonen i Død Sheriff og Bergljot i Arv og miljø. Disse protagonistene lever liv som er delvis blåkopier av det livet Vigdis Hjorth i intervjuer hevder hun lever. Hvordan er det da mulig å ikke forstå at leserne reagerer? Mange voldsomme scener går igjen i flere bøker, scener som kan kalles nøkkelscener. Blant annet denne scenen som er i Tredje person entall, Arv og miljø og Hva er det med mor.
-Femåring?
- Nei, femøring.
- Du sa femåring.
- Jeg mente femøring. Det var som om jeg ble knust.

-Nesten knust som femåring?  Hjorth, Tredje person entall 2008, s. 169

Nøyaktig samme situasjon beskriver hun at hun selv har drømt i tidsskriftet Agora i artikkelen «Språkets lekkasje» fra 2014.

«Femåring, spurte han.
Femøring, sa jeg.
Du sa femåring, sa han.
Mente femøring, sa jeg og fortalte drømmen om igjen: Da garasjeporten traff oss, var det som om jeg ble knust.
Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.» Agora, 2014

Vigdis Hjorth driver med performativ biografisme, og hun gjentar seg selv i bok etter bok, og eksemplene er så mange og så omfattende at det ikke blir plass å nevne mer enn noen få her.
Både Hulda fra Tredje person entall og Bergljot fra Arv og miljø tror at faren til deres fem år gamle datter går inn til datteren om natten. Og både Hulda /Bergljot er redd faren sin, og blir urolig når han tilbyr seg å pusse opp leiligheten når Hulda /Bergljot har flyttet fra mannen sin. Hos Hulda er det et elektrisk anlegg, hos Bergljot er det badet. Hulda og Bergljot har nøyaktig samme erfaring første gang de tror de skal ha sex. Samleiet gjennomføres ikke, Hulda/Bergljot går hjem og fortviler i møtet med den tomme dagboka som endelig skulle blitt fylt med ekte lidenskap. De dikter opp en historie om vill og uhemmet sex, moren finner dagboka, leser, forteller om dette til far, som drikker seg full og går ut i skogen og returnerer hjem med ordene: Det er ikke lett å være menneske. Dette var bare noen av eksemplene på intertekstualiteten i Vigdis Hjorths bøker, og der de samme tekstene brukes igjen og igjen, og ofte er det scener og situasjoner som handler om overgrep, seksualitet, drømmer, og forholdet til far eller mor eller søster. 
Hvordan er det mulig for Vigdis Hjorth å bli forundret? Hun har jo selv fortalt oss dette? Hun har ropt det ut, i bok etter bok, omskrevet den samme historien gang på gang, og ingen har skjønt hva hun har villet frem til, med disse femøringene og femåringene som hele tiden dukker opp som mareritt. Hvordan er det mulig å ikke se det? Eller er det slik at alle vet, men det er ikke lov å si det, slik at de som påpeker dette blir som gutten i eventyret som forteller at keiseren ikke har klær på?

Det var Moshonista, kanskje den største fan Vigdis Hjorth har, som gjorde meg oppmerksom på hvor mye likt det var i Arv og Miljø og Tredje person entall. Da jeg begynte å lese skjønte jeg at denne selvkopieringen ikke bare handlet om Arv og miljø og Tredje person entall, men er et grep Vigdis Hjorth benytter seg av hele tiden. Bruker hun de samme eksemplene i roman etter roman fordi hun har dårlig fantasi, eller gjør hun det fordi dette er hendelser hun selv trenger å bearbeide? 

Kommentarer

  1. Jeg har lest ditt innlegg med stor interesse! Du trekker inn mange ting som jeg ikke har sett selv, fordi du har en mye mer dyptpløyende innsikt i Vigdis Hjorths forfatterskap enn jeg er i nærheten av å ha.

    Etter å ha lest innlegget ditt, tenkte jeg: Gjør ikke de fleste forfattere noe av det samme som Vigdis Hjorth? Altså at de bruker mye av eget levd liv når de finnert inspirasjon til å skrive om en tematikk de brenner for? Jeg kjenner i alle fall til flere forfattere som har gjort mye av det samme. Slikt ser man gjerne når memoarer og biografier er skrevet. Den store forskjellen på de fleste andre forfattere og Vigdis Hjorth er kanskje at hennes liv er mer transparent i det offentlige rom, mens de andre er mer private. Dermed blir det hhv. enklere og vanskeligere å trekke de store linjene og parallellene?

    Kanskje er det mangel på fantasi at det blir så parallelt? Jeg regner med at du har hørt podcasten på forlagets nettsider, der forfatteren uttaler seg om akkurat dette. Det at hun ikke gidder å lage nye rom for historiene sine, men har fullt fokus på tematikken.

    Selv om vi har en fullstendig forskjellig opplevelse av boka, er det interessant å lese ditt innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ingen andre forfattere jeg har lest som gjør det som Vigdis Hjorth gjør, jeg har aldri sett dette før. Mange har samme tematikk, og de som skriver serier skriver jo om samme miljø, men ikke engang der brukes de samme episodene igjen og igjen. Jeg hørte podcasten fra Cappelen, men syns det ble mye svada. Hun går på autopilot og budskapet er det samme i intervju etter intervju. I tillegg til at hun trekker frem egne opplevelser fra barndommen som er inkorporert i mange av hennes bøker, så jeg blir så forundret over at hun glir unna til applaus.

      Slett
  2. Spennende og interessant. Selv har jeg lest kun en bok av henne, Jørgen+Anne=Sant, og har dermed ingenting å komme med av innspill. - Men applaus for givende innlegg!

    Sees på mandag :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, da har jo du lest den eneste boka Vigdis Hjorth selv innrømmer er basert på eget liv. Trodde det var tirsdag vi skulle på slipp, må sjekke, bra du sa ifra, er så stresset for tia at jeg fort kunne ha blingset på dagene og møtt opp ute i huttiheita tirsdag.

      Slett
  3. Applaus for god research.

    Fem åringer/øringer, voldekt i sprinkelsenger og psykoanaltikere på ferie. Jeg sliter virkelig med å forstå hvorfor Vigdis mer eller mindre har stilt opp Arv og Miljø som et speil, en slags fasit på liv/forfatterskap (som jeg må vilje sidestiller) - forså å nekte på biografielementet. Det var bedre da hun bare reiste til utlandet og sa - njaaa. Denne nye blånektinga i forbindelse med Bokhandlerprisen er ytterst merkelig.

    (Fniser litt over at jeg har blitt oppgradert fra bokbloggfan - til Vigdis' største fan - ever -))

    SvarSlett
    Svar
    1. Applaus tilbake. Det er jo blånektinga som blir så underlig. Jeg er begynt å undres over om Vigdis Hjorth har en helt annen definisjon av selvbiografi enn mange andre, meg inkludert. Man kan jo aldri skrive hundre prosent slik en situasjon utspilte seg for 30 år siden, men ikke engang et kamera tilstede i rommet vil kunne gi 100 % riktig informasjon. Hva skjer under senga, i skapet, hva skjer i skyggen, hvorfor er noe eksponert, og noe ikke, så en slik en til en tilnærming går jo ikke, og det virker som om hun mener at fordi hun endrer detaljer, slik som i Tredje person entall der det er onkelen som er lege, mens i Arv og miljø er tanta lege, men de sier nøyaktig det samme, og de har den samme funksjonen, - så har hun fiksjonalisert romanen. Jeg kjenner jo ikke Vigdis Hjorth sin familie, men det skulle ikke forundre meg om hun har tre søsken, en storebror og to yngre søstre, der den ene søstra jobber med menneskerettigheter. Jeg tror hun har en tante/onkel som er lege, og at mora har utdannet seg til norsklærer i voksen alder, og at hun hadde et forhold til en av sine forelesere. Dette er ikke noe jeg har sjekket opp - men dette er informasjon Vigdis Hjorth har brukt i bok etter bok og jeg tror ikke Vigdis Hjorth hører til de forfatterne som dikter et liv, jeg tror hun hører til de forfatterne som beskriver et liv.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam