Gå til hovedinnhold

Ingeborg Arvola: Neiden 1970 : Cappelen Damm, 171 sider

Publisert i Altaposten 8. desember 2015


 Nådeløst ærlig

”Jeg og faren min går i veikantene. Vi fisker om nettene. Vi har fyllekuler ved kjøkkenbordet sammen med kjenninger nordfra. Vi har laks liggende i vasken. Vi tar ikke nyvasket tøy ut av vaskemaskinen, men lar det ligge der og tørke til underlige former.”

Det er melankolien over en tapt liv som slår sterkest ut i Arvolas siste bok. Hun har tatt utgangspunkt i egen oppvekst og barndomsminner i arbeidet med denne boka, og spesielt er det minnene om faren og deres samvær som blir viktig.

Mye av stemningen minner meg om Åsa Linderborgs fantastiske roman, Meg eier ingen som ble utgitt i 2008. Der forteller Linderborg om hvordan det var å vokse opp med en far som var alkoholiker.

Åsa Linderborg var glad i faren sin, Ingeborg Arvola var også det. Hun flytter til Tromsø, senere Oslo, langt fra Neiden og Øst-Finnmark, men hun er ofte på besøk hos faren. Da hun som voksen opplever at farens alkoholmisbruk setter hennes egne sønner i fare bestemmer hun seg for å ikke la sønnene sine treffe ham mer. Hun tenker tilbake på episoder som gikk bra, men som kunne endt ille.  Slik som når babyen lå i vugga og bestefaren rugget så hardt at gutten falt på gulvet, men bestefaren oppdaget det ikke fordi han var så full. Eller når han ramlet ned fra verandaen med den lille babyen i armene. Ingeborg vil ikke lenger reise nordover på besøk til faren, hun vil ikke utsette seg selv og barna for dette.

En av de tristeste historiene er telefonsamtalen der Ingeborg nylig har fått vite at faren er død, og hun tenker tilbake på den siste samtalen de to hadde. Det var 18 dager og fire timer siden hun ringte til ham og fortalte at de ikke kom til å komme til Finnmark denne sommeren. Men hun visste ikke at det lå en sparkebukse i størrelse 92 på spisebordet i stua hans. Det fikk hun først se når hun reiste hjem i begravelsen.

Arvola skriver frem tydelige bilder, det er mye vemod, men også mange fantastiske historier om en pappa som var sterk, og modig og flink til å fiske. En pappa som hentet juletre til de på Arvolaneset, selv om det var så kaldt at det kunne ha endt riktig ille. En pappa som ønsket å være sammen med dattera si, ikke alltid edru - som oftest ikke edru, men likevel til stede.

Anbefales!


Terningkast 6

Kommentarer

  1. Jeg kjenner at innlegget ditt om boken virkelig grep meg, Solgunn. Da kan jeg jo bare forestille hvordan Ingeborg Arvolas beretning kan komme til å påvirke meg. Dette er en bok jeg vil forsøke å få med meg før vi er for langt ut i januar 2016 :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper du leser og liker, og så bra at du nevnte den som lesning til bokbloggprisen. Denne vil bli nominert fra meg - det er helt sikkert!

      Slett
  2. Denne hørtes fin ut - og mye tristere enn alle andre fedrebøker jeg har lest i år (larsens og ullmanns). Leser jeg ei bok til om far, blir det Arvola, selv om jeg tror den er for trist for meg, men trodde Linderborg var for trist for meg også, men det var den jo ikke, eller kanskje var det nettopp det den var. Nydelig den boka. Arghh, jeg lovet meg selv at jeg nå var ferdig med fedrene....

    SvarSlett
    Svar
    1. Neida - fedrene blir man aldri ferdig med, og den er ikke så fryktelig trist, egentlig. Men veldig fin, det er den!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…