Gå til hovedinnhold

Kraften i kunst - CO2lonialNation - Giron Sámi Teáhter


 I år er det 100 år siden samene hadde sitt første landsmøte i Trondheim, og dette markeres i Norge med Tråente 2017 som skal være en jubileumsmarkering av 100 års kamp for demokrati, rettferdighet og mangfold. Men i jubileumsåret er det ikke bare feiring, det kjempes stadig kamper på flere arenaer, og mange ønsker en samisk sannhets- og forsoningskommisjon.  Stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes  fremmet i desember 2016 et forslag til Stortinget der de ba om at det ble opprettet en sannhetskommisjon som skulle granske fornorskingspolitikken som samer og kvener har vært utsatt for. (Bergquist, 2017). Mandag 15. mai 2017 ble det holdt en høring i Stortingets kontroll og konstitusjonskomité, og mange samiske organisasjoner, med sametingspresident Vibeke Larsen i spissen, var til stede og argumenterte for at en sannhetskommisjon måtte opprettes. Det er likevel stor motstand mot en slik kommisjon, og blant annet direktør Petter Wille ved Nasjonal institusjon for Menneskerettigheter påpekte at ”mange av de påståtte menneskerettighetsbruddene har skjedd før Norge ble bundet av internasjonale menneskerettskonvensjoner. – Vår konklusjon er at staten ikke har noen menneskerettslig plikt til å etablere en sannhetskommisjon som sådan.” (Bergquist, 2017). Stortingets kontroll og konstitusjonskomité skal nå behandle saken før den blir sendt videre til Stortinget for et vedtak. I Sverige har det vært arbeidet med en sannhets- og forsoningskommisjon de siste 25 årene i regi av den svenske kirken  og i 2006 ble det konstatert at kirken har et historisk ansvar for overgrep begått mot den samiske befolkningen, (Lindmark, 2017, s. 22).  Det ble senere arrangert en stor høring omkring en sannhets- og forsoningskommisjon innad i den svenske kirken. Resultatet av denne høringen var at det ble nedsatt en gruppe, ledet av professor Daniel Lindmark ved Umeå universitet som skulle jobbe med dokumentasjonsprosjektet ”Svenska kyrkan och samerna – ett vitbokprosjekt. (Lindmark, 2017, s.23) Det samiske teatret Giron Sami Teather  med regissør  Paulina Feodoroff har satt opp stykket CO2lonialNation – en teatral sannings- och försongskommisjon . Denne forestillingen bruker materiale fra vitboksprosjkektet og i tillegg fremfører de tre skuespillerne vitnesbyrd som omhandler sterke fortellinger. CO2lonialNation hadde førpremiere 10. og 11. februar i Trondheim i forbindelse med åpningen av Tråante, og har blitt spilt på 30 scener i Norge og Sverige i løpet av turneperioden som varte fra medium februar til medium mai. Språket i forestillingen er svensk, nord- og luelesamisk, med innslag av andre samiske dialekter, og forestillingen er tekstet til svensk. Teaterforestillingen varer i 90 minutter, og er sammensatt av flere deler.

Giron Sámi Teáhter er et samisk teater som har scene, lokaler og administrasjon i Kiruna. Deres oppdrag er å ”bedriva professionall scenkonst med den samiska kulturen och identiteten som grund och främja de samiska språken genom att lyfta samhällsaktuella frågor.”  (Samiteather). Jeg var til stede på forestillingen som ble spilt i Tromsø 22. april.

Forestillingen var todelt. I første del blir utdrag fra noen av historiene fra vitboken fortalt. Dette var vitnesbyrd om hvordan samene ble drevet sammen i samebyer, hvordan de mistet landområdene sine, hvordan de mistet retten til å fiske, til å ha rein og til å snakke sitt eget språk. Det var fortellinger om måling av hodeskaller og om rasisme. I den andre delen av forestillingen står skuespillerne mye alene på scenen og formidler vitnesbyrd om hvordan enkeltmennesker har opplevd fornorskningsprosessen.  Det er disse tre historiene som skal være utgangspunkt for denne oppgaven. Spørsmålet som stilles er:

Hvordan kan en  teaterforestilling som Co2lonialNation bidra til økt forståelse for det samiske folkets krav om en egen sannhets og forsoningskommisjon?

Tonje Vold har skrevet om formidlingens etikk i Litteratur- og kulturformidling (Ridderstrøm og Vold, 2015) og hun har brukt eksempler fra den Sør-Afrikanske Truth and Reconciliation Commission (TRC). Selv om mange av de overgrepene som ble vitnet om i TRC er av en annen dimensjon enn de overgrepene som er gjort mot samene ønsker jeg å bruke dette kapitlet som teori. Også det samiske folket har vært undertrykt, og også den samiske befolkningen har blitt påført traumer av storsamfunnet.  Jeg har også lest Shoshana Felmans artikkel Crises of Witnessing in Literature, Psychoanalysis, and History fra 2002. Jeg bruker også Litteraturens etikk av Marha. C. Nussbaum (2016). I tillegg har jeg lest en del om den svenske kirkens forsoningsprosjekt, og bruker litt materiale fra innledningskapitlet i det første bindet i vitboken. Camilla Eeg-Tverbakk jobber med dramaturgi og performance, og hennes artikkel om hvordan man i kunsten kan jobbe med overgrep har jeg også funnet svært nyttig.

De tre skuespillerne snakket samisk når de gjenfortalte vitnesbyrdene, og dette er den første historien:  

Hun ble født og oppvokst i Oslo, asfaltsame kalte hun seg – men flyttet til Kautokeino da hun var 18 år for å lære seg samisk. Hennes far ble født på vidda, hans mor var reindriftssame. Hun hadde ikke melk til han, og prøvde å gi ham reinsdyrsmelk som erstatning. Det ble han dårlig av, og onkelen hennes fraktet han på en reinkløv ned til Kautokeino. På sykestua ble han tatt hånd om av en kvinne i samemisjonen og han ble frisk. Da mora ville ha sønnen sin tilbake fikk hun ham ikke. Hun var en ugift samekvinne som ikke kunne norsk og hun hadde ingen rettigheter.  Den norske kvinnen som jobbet i samemisjonen hadde blitt så glad i ham at hun overtok han. Gutten vokste opp på Kautokeino helsesenter og lærte bare norsk. Da han var syv år gammel ble han plassert i en fosterfamilie helt sør i Norge. Disse visste at han var av samisk slekt, men de ga han et nytt norsk navn, og de nektet han å snakke om fortiden sin. Da han var 18 år begynte han å studere journalistikk og noen år etterpå dro han til Kautokeino på reportasjeoppdrag for Aftenposten. I resepsjonen på hotellet møtte han en kvinne han hilste på. Hun kjente han igjen, og fortalte at hun var tanten hans.  Slik fikk han igjen kontakt med sin familie. Han tok tilbake det navnet mora hans ville han skulle ha, og han flyttet tilbake til Finnmark. Han grunnla det samiske nasjonalteatret Beaivvas. Men han lærte aldri samisk. Han klarte aldri å få til den riktige uttalen, og han kunne aldri snakke med familien på det samene kaller hjertespråket. Det var en stor sorg for han. Hun avsluttet med:  ”Men pappa – hvis du enda hadde vært her kunne jeg ha lært deg hvordan man uttaler de samiske ordene”.

De to neste vitnesbyrdene hadde et større fokus på psykisk helse og overgrep i ulike former.

Hun bærer på en stor sorg, sorg over å ikke lenger kunne fiske der hun lærte seg å fiske. Å ikke kunne bruke den naturen besteforeldre lærte henne å bruke. Å være i samfunn der det å være samisk blir brukt som et skjellsord.  Å være i et samfunn der det å være henne, å være den hun er – er å være mindreverdig. Å være i en verden der unge jenter må drikke seg fulle hver helg for å klare urettferdigheten. Å være i verden som et objekt for andre, samtidig vet hun at hvis hun går, hvis hun lar seg selv forsvinne, hvis hun ikke klarer mer, så tar hun mange med seg.  Hun føler seg som den lille steinen som holder igjen det store raset. Hun har vært innlagt på sykehus fordi hun ikke ville være i denne verden mer. Hun kommer til å bli innlagt på sykehus – igjen. Hun må stå imot, men hun har en sorg, over alt det hun og familien har tapt, og at de fremdeles taper og mister hver dag. Det skal bygges en ny gruve der besteforeldre hadde reinflokken sin. Alt i området rundt kommer til å bli ødelagt. Alt hun har lært og vil lære videre blir borte. Landet hennes blir borte, språket har hun fremdeles.
Men det er ikke mange som forstår hva hun sier.  Hun avsluttet med : Jeg kommer til å bli innlagt igjen. Jeg håper raset ikke går.

Vitnesbyrdene ble avsluttet med en ung mann som gjenfortalte dette sterke vitnesbyrdet:

Han vokste opp i et tradisjonelt samisk område. Han har en søster. Det er til henne han vil fortelle. Han ble født gutt, og han er heteroseksuell, men han tar avstand fra kjønnet sitt etter det som ble gjort mot søsteren og de andre jentene. Han vokste opp med historier om hva gutter og jenter gjorde sammen. Om hva gutter kunne gjøre med jenter. Om hva menn kunne gjøre med jenter. Men han skjønte det ikke før det var søsteren som var jenta, og verken hun eller de andre ville. Hva menn i det samiske samfunnet gjør med kvinner, med jenter er galt. Han vil ikke være mann. Han vil ikke se på kvinner med det blikket de forventer fra samiske menn. Hann avsluttet slik : Jeg vil ikke være en samisk mann. Jeg er en mann.

Alle tre fortellingene gjorde et stort inntrykk på publikum ut i fra reaksjonene i salen. Det første vitnesbyrdet var en sterk historie om en far og hans tap av både familie og språk. Mange i salen så ut til å bli berørt. Selv om de fleste i salen (mange var samer og gikk med kofte), kjente til lignende historier fra eget og andres liv, skjer det noe med en historie når det blir presentert så hudløst som det ble i denne forestillingen.  ”Gjennom litteratur og kunst skjer et viktig formidlingsarbeid der aspekter av det som har kommet frem i vitnesbyrdene, fyller de tomrommene som fins i tekstene.”) Vold, 2015, s . 102.  Akkurat denne historien  er fortalt før, i antologien I min mors hus. Tretten sønner forteller,  (Gaup, 1989). Skuespilleren løfter hans historie, trekker den frem fra glemselen, og lar hans historie leve videre. Gjennom den sterke formidlingen har hans historie mulighet til å nå til et stort publikum, selv om han ikke selv kan fortelle den lenger.  ”Litteratur og kunst kan gjøre mer tenksomme, lede til større emosjonell forståelse for andre mennesker. Det ligger håp i dette, muligheter for utvikling og endring, for solidaritet og omsorg.” (Nussbaum, s.11). Teaterforestillingen gir publikum mulighet til å bli kjent med denne mannens historie og slik professor Martha C. Nussbaum påpeker, kan kunsten gi mulighet for endring og utvikling.

Gjennom sannhetskommisjonen i Sør-Afrika var det mange kvinner som vitnet om seksuelle overgrep, og gjennom TRC  fikk de for første gang fortalt sin historie.

Kvinnenes erfaringer, individuelt og kollektivt, ble derfor et eget taust område i den nyskrivingen av historien som TRC skulle bidra til. Dette er et eksempel på hvordan samfunnets normer legger bånd på formidling av erfaringer, ved at disse er oppfattet som private og utenfor offentlig interesse, eller skambefengte og derfor altfor pinefulle å fortelle om offentlig for den det gjelder. (Vold, 2015, s105)

Også i de samiske samfunnene er jenter og kvinner utsatt for overgrep, og mange tier om sine opplevelser. Psykologspesialist Elisabeth Gerhardsen sier at det er mange faktorer som gjør at det er vanskelig å snakke om seksuelle overgrep i samiske samfunn. Hun trekker frem sterk familietilknytning, redsel for å bringe skam over familien, og redsel for å sverte sitt eget folk som grunner til at det kan være en utfordring å få de som er oppvokst i et tradisjonelt samisk samfunn til å snakke om overgrep, (Berglund, 2016).

De siste årene har det vært avdekket saker der mange unge jenter og kvinner i små samiske samfunn har blitt utsatt for overgrep, og sametingspresident Vibeke Larsen sendte 22. mai 2017 et åpent brev til to norske statsråder der hun ber om at norske myndigheter engasjerer seg i forhold til alle overgrepene i Tysfjord, og hun kaller Tysfjord-sakene en nasjonal tragedie.  Politiet i Tysfjord etterforsker nå over 120 sedelighetssaker der jenter i alderen 7- 16 år er de fornærmede. I 2006 ble 12 menn i Kautokeino dømt for overgrep mot jenter. Jentene var i alderen 13 til 15 år, og en av de dømte var bygdas varaordfører. I løpet av etterforskningen kom det frem at lensmannen i Kautokeino var anmeldt for voldtekt av en lokal kvinne.  NRK Brennpunkt hevder at jenter i Kautokeino har seks ganger så stor risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep i forhold til jenter i Oslo, og når overgrepene først har skjedd er det jentene som får skylda, både fra andre kvinner og menn. (Haugsbø,  2007).

Når vitnesbyrd som handler om seksuelle overgrep blir fortalt på scenen, hva skjer med publikum? Det er ikke et enkelt svar på dette, noen av de som er tilstede som publikum vil kjenne igjen noe fra eget liv, noen vil kjenne igjen stykker og brokker fra andres liv, og atter andre kan være overgripere selv. Ett av vitnesbyrdene som ble fremført på scenen handlet både om å være sint på sitt eget kjønn, og det forteller om overgrep mot en søster og andre jenter. Overgrep skjer – og vi får kunnskap om det via nyhetskanaler og gjennom by- og bygdesladder. Men når et menneske står alene på en scene og fremfører et vitnesbyrd blir det ekstra sterkt, og det berører og rører slik en avisartikkel ikke kan. Kunst har kraft til å bevege, og professor  Camilla Eeg-Tverbakk som forsker på etikk i iscenesettelsen av dokumentert materiale sier ”«Vi må lytte, ikke bare med ører, men også med kropp og sinn. Vi må la oss bli beveget av fortellingene om overgrep. Først da kan vi forstå, se, og reagere empatisk med de som har overlevd overgrep og dermed kanskje også hjelpe overgriperne.» (Eeg-Tverbakk, 2017). Litteraturviteren Shoshana Felman skriver om vitnemålet:

To testify – to vow to tell, to promise and produce one´s own speech as material evidence for truth – is to accomplish a speech act, rather than to simply formulate a statement. As a performative speech act, testimony in effect addresses what in history is action that exceeds any substantialized significance, and what in happenings is impact that dynamically explodes any conceptuel reifications and any constative delimitations. (Felman, s. 5)

Felman skriver at når man vitner for å fortelle, altså som et vitnemål så produserer man en slags tale, der selve talen blir et bevis for sannhet. Det var dette skuespillerne gjorde denne lørdagsettermiddagen i Tromsø. De som var tilstede har fått en ny erfaring, og en opplevelse de ikke kunne ha fått annet enn gjennom dette vitnesbyrdet.

Nå som spørsmålet om en samisk sannhets- og forsoningskommisjon er aktualisert er det stor uenighet innad i de samiske miljøene om samene trenger en slik prosess. Et av vitnesbyrdene handlet om mange såre tema, blant annet depresjon, selvmordstanker, og følelsen av å ha mistet fotfestet i verden. Psykologspesialist Elisabeth Gerhardsen utalte i forbindelse med overgrepsakene i Tysfjord at samiske bygder har spesielle faktorer som gjør at tausheten blir sterkere, og en av faktorene er sterk familietilhørighet og redselen for å bringe skam over familien. Gerhardsen sier også noe om den historiske ballasten mange samer og lulesamer bærer på og som de gir videre i arv:

Mange lulesamer er meget ressurssterke, med høy utdannelse og politisk engasjement. Mange har også hatt gode økonomiske ressurser, når andre samiske grupper levde i fattigdom. Likevel har mange opplevd diskriminering, eller vært i vonde konflikter. Vi har å gjøre med mange sterkt traumatiserte i det som i dag er besteforeldregenerasjonen, som har gått inn i foreldrerollen med angst, depresjoner, sinne. Barna som vokser opp under slike vanskelige, sosiale kår, kan bli dobbelt rammet.

Forestillingens andre vitnesbyrd inneholder nettopp dette Gerhardsen beskriver. Fortelleren er sterkt traumatisert av storsamfunnet, og hennes slektninger er traumatiserte. Hun sliter med angst, depresjon og fortvilelse, og hun roper ut mot storsamfunnet at vi trenger en samisk sannhets- og forsoningskommisjon. Vi trenger det for å kunne leve videre – vi trenger det for å heles. I kirurgien snakkes det om adherens, og på flere måter syns jeg det samiske samfunnets skader kan ha likhetstrekk med adherens. Adherens er skader som oppstår etter en operasjon. Sårvesken som lekker ut og danner arr som kan være like plagsomme som plagene som førte til operasjonen. Det samiske samfunnet har mange adherenser, noen er mer vonde enn andre.

”Når fakta stilles i møte med fiksjonen destabiliseres begge kategorier. Kunsten kan fortelle noe om virkeligheten gjennom fiksjonens og poesiens virkemidler som ikke har plass i helseinstitusjoner, hjelpe – og rettsapparat.” (Eeg-Tverbakk, 2017). Det var mange som var sterkt berørt under siste del av forestillingen i Tromsø, og det var mange skuldre som ristet av gråt. Denne forestillingen er ikke blitt dekket av pressen i Norge, men journalist Maria Edström i Expressen var tilstede på en av forestillingene i Stockholm og hun fanget et øyeblikk på slutten av forestilingen der en kvinne i en vakker kofte gråter, og hun stiller spørsmålet om det samiske risikerer å bli et museum og et krydder til turistnæringen. Edstrøm mener at denne forestillingen aktualiserer behovet for en sannhetskommisjon. (Edstrøm, 2017) Nå snakker Edstrøm ut fra sitt ståsted i Sverige, men den svenske og den norske staten har hatt en lik assimilasjonspolitikk som blant annet innebar at mange samer mistet språket sitt, de mistet muligheten til å livnære seg av tradisjonelle samiske næringer og de mistet kulturen sin. De som opplevde disse forestillingene har fått nye impulser.

Kunst og litteratur er viktig for utvikling av demokratiske samfunnsformer fordi vi stimuleres til å tenke kritisk, slik at vi kan bidra i en offentlig diskurs om verdier og valg; vi vil engasjere oss mer fordi følelsene våre er ansporet. (Nussbaum, 2016 s.16)


Historiene viser at det er mye sorg og smerte i samiske samfunn, og mye av denne sorgen og smerten er blitt påført det samiske samfunnet gjennom assimilasjon.  Da Kong Harald under sametingsåpningen i 1997 beklaget uretten den norske stat har påført det samiske folk var det første gang samene hadde fått en unnskyldning fra offisielt hold. Kongens sa:

Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.(Kintel, I, 2014)

I dag er det mange i det samiske samfunnet som sliter med ettervirkninger etter en streng fornorskingspolitikk, og kanskje kan en sannhets- og forsoningskommisjon være en av de viktigste faktorene for at de mange sårene som den samiske befolkningen bærer på kan heles.
Gjennom vitnesbyrd, både personlige og fortalt via andre nås det strenger i mennesker som vanskelig kan bli berørt av fagtekster, men gjennom opplevelser og erfaringer i ulike kunstutrykk kan man åpne opp for erkjennelser som er vanskelig å nå uten at emosjonene er tilstede. Teaterforestillingen CO2lonialNation kan bidra til en økt forståelse for det samiske folket krav om en egen sannhets- og forsoningskommisjon fordi slik det er vist her, gjennom vitnemål som beskriver overgrep, psykisk sykdom og ulike tapsopplevelser blir publikum utfordret på flere nivåer, og gjennom kunsten settes følelser i sving som gjør av endring kan skje. Kunnskapen og erkjennelsen av at det den norske (og svenske) staten har utsatt det samiske folket for blir gjennom denne forestillingen gitt i en helt ny innpakning. En innpakning som berører både følelsene og intellektet.

Litteraturliste

Berglund, E. L og Henriksen, T.H. (2016, 14.juni). Psykolog om Tysfjord-saken: Å fortelle
kan bli sett på som et like stort svik som overgrep. VG.
Hentet fra http://www.vg.no
Bergquist, E. (2017. 16. mai). Høring om samisk sannhetskommisjon. Hight North News.
               Hentet fra http://www.hightnorthnew.com
CO2lonialNation.(2017). Giron Sámi Theáter.  Hentet fra http.//samiteahter.org.
Edström, M. (2017. 9. mai). Frågan är om det samiska kommer bli ett museum. Expressen.               
             Hentet fra http:www.expressen.se 
Eeg-Tverbakk. (2017, 1. april). Vi må orke å snake om overgrep. Forskning.no
            Hentet fra http://forskning.no.
Felman, S. (1992). Education and Crisis. Or the Vicissitudes of Teaching. I S.                          
Felman og D. Laud (red.).Testimony. Crises of Witnessing in Literature, Psychoanalysis and History (s. 1-56). London: Routledge.
Gaup, A. (1989). Min mor på vidda. I K. Johansen, (red) I min mors hus. Tretten sønner                   
 forteller. (s. 29-47). Oslo: Pax.
Haugsbø, H. og Valio K. (2007, 19 desember). Småjenter for skylda. NRK.
            Hentet fra http://nrk.no/dokumentar.
Kintel, I, Paulsen, S, Gaup, O, Østmo, L.  (2014, 7. oktober). Kongens ord betyr mye for                     
            samene. NRK.sapmi.
            Hentet fra http://Nrk.sapmi.no
Larsen, V. (2017, 22.mai). Åpent brev til statsrådene Amundsen og Horne om situasjonen i
            Tysfjord kommune. Sametinget.
            Hentet fra http://sametinget.no/nyhetsarkiv. Lokalisert: 27.mai. 2017.
Lindmark, D og Sundström O. ( 2016). Svenska kyrkan och samerna – ett vitboksprojekt:                           Presentation av projektet och antologin. I De historiske relationene mellan Svenska kyrkan och samerna. En vetenskaplig antologi.Lindmark, D og Sundström, O. (red.) Skelleftå: Artos.
Nussbaum, M. C. (2015). Litteraturens etikk. Oslo: Pax
Vold, T. (2015). Formidlingens etikk. Om formidling av det unevnelige, det ubegripelig og
det tapte. I T. Vold, & Ridderstrøm, H. (Red.), Litteratur- og kulturformidling: Nye analyser og perspektiver . Oslo: Pax.







Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam