Alvoret som forsvant
Da Marit
Eikemo satte siste punktum i sin fjerde roman visste hun nok ikke at akkurat
denne skulle bli gjenstand for et helt nytt programkonsept på Det Norske
Teatret. Høsten 2016 ble konseptet Lesingar prøvd ut for første gang, da med Trilogien (2014) av Jon Fosse. Dette ble
så vellykket at teatret bestemte seg for å sette opp nye dramatiserte lesninger
hver måned gjennom våren 2017. Det startet med Elene Ferrantes roman Svikne dagar (2017), deretter var det Ruth Lillegravens diktsamling Sigd (2016), før romanen Alt inkludert (2015) av Marit Eikemo ble
satt opp, (Pedersen, 2017). I denne
rapporten skal jeg vurdere hvordan Alt
inkludert av Marit Eikemo
fungerte adaptert til scenen, og jeg ønsker å bruke et essay i Liv Lundbergs essaysamling
Tekstens etiske øyeblikk fra 2005,
samt Med andre ord. En apologi for parafrasen (Skjerdingstad, 2015) for å
hjelpe med å vurdere arrangementet. Teorien om parafraser bruker jeg fordi
originalteksten blir forkortet og forandret og Skjerdingstad viser på en
oversiktlig måte hvordan en slik prosess kan foregår. Jeg bruker også begrepet
adaptasjon sammen med parafrasen og det er fordi parafrasen og adaptasjonen virker
sammen og kan forsterke hverandre.
Først vil jeg gi et kort sammendrag av romanen, deretter følger et kort sammendrag av forestillingen som
hadde en spilletid på en time og førti minutter. Deretter trekker jeg inn
teorien som nevnt over og ser på hva som velges bort og om det finnes arr og
sår i teksten som kan være med og vise hva som er tekstens etiske øyeblikk. Jeg
trekker inn adaptasjonen og parafrasen og mulighetene dette gir for bearbeiding
av tekst, og hva som skjer når valg om kutt i tekst må tas. Jeg ønsker å bruke
eksempler fra både boka og fra scenen, og avslutter med en oppsummering av hva
jeg har funnet. Spørsmålet jeg stiller i denne rapporten er: På hvilken måte kan parafrasering og
adaptasjon endre Alt inkludert (Eikemo,
2015) slik at tekstens etiske øyeblikk forsvinner?
Hva handler Alt inkludert om?
16. februar ble
Alt Inkludert (Eikemo, 2015) spilt på Scene 3 på Det
Norske Teatret, og forestillingen ble bare fremført en kveld. Alt
inkludert er en roman som handler om alenemoren Agnes og datteren
Maja som er seks år. En sommer flytter de inn i en kjellerleilighet i et
hybelhus i en alminnelig norsk by. De har ikke penger, de har ikke møbler, de
har ikke nettverk og de har tilsynelatende ingen fortid heller. Det er Agnes
som forteller, og gjennom hennes synsvinkel får vi historien om noen måneder i
hennes og datterens liv. For å innrede leiligheten så billig som mulig benytter
de seg av Finn.no og gjennom transaksjoner på Finn blir Agnes kjent med nye
mennesker, blant annet politimannen Rune som stadig dukker opp med nye møbler
til den lille familien. Maja bruker store deler av dagen på å spille dataspill,
hun har en liten DS-spiller hun bærer med seg overalt, og Agnes bruker store
deler av sine dager på å spille Candy Crush på mobiltelefonen sin. Forskjellige
naboer spiller større eller mindre roller i livene deres, og flere gir uttrykk
for bekymring for Maja, noe Agnes ikke helt forstår. Når nettet begynner å
snøre seg sammen rundt Agnes, med en lærer som er bekymret for Majas helse, med
en nabokone som ikke lenger tror på Agnes planer om kjøp av leilighet, og med
politimannen Rune som plutselig skal ha tingene sine tilbake, begynner det
å brenner under føttene på Agens
og romanen slutter med at hun og Maja setter seg på toget til et nytt sted.
Lesing
av Alt inkludert
Fem stoler sto oppstilt i en svak bue på en scene, og
fem skuespillere kom og inn satte seg på stolene. Jeg nevner skuespillerne slik
de satt på scenen: Lengst til venstre satt Nina Woxholtt som spilte nabodama
Frøydis og bloggeren Cillemamma. Ved siden av henne satt Kari Varjord som hadde
stemmen til 6 år gamle Maja. I
midten satt Ellen Birgitte Winther, og hun hadde stemmen til Agnes. Frank Kjosås satt ved siden av henne
igjen, og han spilte politimannen Rune og mannen til Frøydis. Helt ut til høyre
satt Paul Åge Johannesen som spilte organisten. I tillegg hadde Johannesen
ansvar for komping og å holde frem en mobiltelefon som viste et Candy Crush
spill hver gang dette ble tema. Publikum satt spredt på de fire første radene,
og det var omtrent 20 publikummere i salen, og publikum satt spredt på de fire
første radene.
I løpet av
fremføringen var det overraskende mye humor, handbevegelser, smil, tonefall og blikk
fra skuespillerne som leste fra boka. Publikum ble allerede fra starten
engasjert, og en mann på første
rad begynte få minutter ut i forestillingen å klappe høyt i hendene av
begeistring, samtidig som han prøvde å interagere med skuespillerne. Han svarte
på åpne spørsmål, han hadde mange utbrudd, ropte ofte nei, og han tok også aktivt del i handlingen
når det skjedde noe i teksten som han reagerte ekstra sterkt på. Et eksempel er
når Agnes og Maja er på badetur med Rune. Plutselig blir Agnes oppmerksom på at
det står en naken mann noen meter unna Maja. Han blotter seg og onanerer. Maja
er redd, og Agnes ønsker at Rune skal få tak i mannen. Men politimannen Rune,
som er gift, og klar for familieferie i syden dagen etter, lar mannen slippe
unna. Han ønsker ikke at noen skal vite at han er på badetur med Agnes og
datteren. Da roper mannen fra
publikum ut i salen;” Fy, nei fy asså, det går ikke. Det går bare ikke”. Det
virker i perioder som om mye av oppmerksomheten fra publikum, og fra scenen ble
rettet mot denne mannen på første rad, men samtidig var det ingen av skuespillerne som ramlet ut av rollen
sin. Man kunne se blikk og ansiktsbevegelser fra scenen når mannen ble ekstra intens, og på en måte ga den
begeistrede og lett berørte tilskueren en ekstra dimensjon til forestillingen. Det
er flere som har undret som over om den hudløse mannen på første rad var en del
av forestillingen, og det var han ikke.
Jeg hadde lest boka
før jeg kom på forestillingen, og la derfor merke til at mange scener var tatt
ut, spesielt scener der Maja viste tegn til å ikke trives, eller der Maja ble
oversett av moren. I løpet av de ti siste minuttene av forestillingen forlater
skuespillerne stolene sine en etter en til det bare er Agnes og Maja igjen.
Publikums reaksjoner både under forestillinga og etter at den var ferdig viste
tydelig at de var fornøyd.
Hva
skal velges bort?
Skuespillerne leste ikke hele boka, det
ville ikke ha latt seg gjøre på en slik forestilling når boka er på 319
sider. Det er mange kapitler som
ikke er med, og også setninger i korte scener er tatt ut.
Medieadaptasjon er
overføring og tilpassing av en historie fra ett medium til et annet, f.eks. fra
bok til film, eller fra tegneserie til dataspill eller fra dataspill til film.
Det er en bearbeiding inn i et annet medium. En adaptasjon kan også oppfattes
som en etterligning (imitasjon), eller som et forsøk på å skape en ekvivalens
mellom det første verket og det andre, medieadapterte. Adaptasjon er både en
prosess og et produkt. (Ridderstrøm, 2016)
I Lesingar er Alt inkludert (Eikemo, 2015) adaptert til scenen, og mye er tatt
bort, og noe
er lagt til. Dette gjelder oftest Maja
som kommer med replikker som ikke står i boka, og mange stønn, huffinger og
andre lyder som er med og påvirker hvordan teksten oppfattes. Enkelte plasser
er teksten endret slik som når det i boka står: ”Eg sjekka ”Møbler gis
bort.”(Eikemo, 2015, s.18), og hovedpersonen Agnes sender den første
sms-meldingen til politimannen
Rune. De etablerer en kontakt og blir enige om at Agnes skal komme til
han for å hente et møbel. Denne situasjonen blir spilt ut på en annen måte på
scenen. Mens Agnes leter på Finn.no etter møbler bryter plutselig en
mannsstemme inn og sier: ”Sjekk
møbler gis bort” – og noen
sekunder etter blir det en telefonsamtale mellom Agnes og Rune, til stor latter
fra salen, på grunn av fakter og stemmebruk, og øyekontakt med publikum.
Skjerdingstad skriver om parafrasen:
Parafrasen
gjengir en annens standpunkt eller perspektiv på et emne […] Men uavhengig av
om identifikasjonen betraktes som grunnleggende farefull eller som dannende, så
vil ulike aspekter også ved grunnteksten formelle karakter betones og andre
dempes gjennom arten av identifikasjon, assimilasjon eller språklig modus så
som for eksempel fonologiske, leksikalske, dialektale eller for den del
psykososiale forhold.” (Skjerdingstad, 2015, s. 151)
Skuespillerne setter sitt sterkt
personlige preg på teksten, og hvordan de gestalter rollen er med og former
publikums oppfating av karakterene. Nina Woxholtt som leste replikkene til
bloggeren Cillemamma leste hennes replikker med en umoden, barnlig og pipete
stemme, noe som førte til god stemning blant publikum, men dette er Woxholtts
tolkning av Cillemamma, en annen skuespiller kunne ha tolket henne på en annen
måte. Det legges inn latter og
stemninger i opplesningen som ikke nødvendigvis faller naturlig for de som har
lest boka. Enkelte setninger blir gjentatt slik de
står i boka, men i de fleste scener er noe tatt vekk, og det at det er lagt på
en stemme som med sin klang, sitt trykk og sine variasjoner gjør at det
tilhøreren får med seg er noe annet enn hva Eikemo skrev og det den som leser boka
selv får med seg. Et eksempel fra et møte Agnes har med organisten på
kirkegården viser dette:
-Eg har kjærleikssorg, sa eg.
Han såg granskande på meg, sleppte røyken på bakken og
stumpa den med skoen som sist, tok den opp igjen og kasta den inn i ein busk.
-Det har vi alle, sa han. (Eikemo,
2015, s.255)
På scenen:
-Eg har kjærleikssorg, sa eg.
Latter fra organisten
-Det har vi alle
Latteren
til organisten tilfører noe helt nytt til scenen, og er et eksempel på at den
som parafraser også har makt. Skjerdingstad skriver at ”Parafrasen inngår
dermed også i et symbolsk maktspill: allerede det å velge noe ut for formidling
eller parafrasering og å utelate noe annet er å utøve makt.” (Skjerdingstad,
2015, s. 165). Regissøren, eller skuespilleren har lagt til en latter som
endrer måten teksten blir oppfattet, og selv denne lille handlingen er å utøve
makt. Den som har mulighet til å endre, til å legge til og til å utelate utøver
makt i det øyeblikket valget blir tatt og gjennomført. Kanskje er det ikke alltid
bevisste valgt, men når man trekker fra eller legger til endres noe i teksten
som får betydning for hvordan publikum oppfatter sluttproduktet.
Tekstens
etiske øyeblikk
Når en roman skal adapteres til scenen må
det tas en rekke valg, blant annet om hva av den originale teksten som skal
være med. I denne adapsjonen er det Majas historie det går på bekostning av, og
noe av alvoret i teksten er blitt borte. I boka blir det lagt stor vekt på Agnes sine transaksjoner
på Finn.no og det er mange komiske elementer som blir spisset med
skuespillernes agering. Hvis det var Majas historie det var lagt vekt på ville stemningen
i salen vært en annen. Maja blir i boka fremstilt som et barn som blir utsatt
for omsorgssvikt, mens det på scenen er mest latter i forbindelse med Majas
bevegelser og innhopp. De som bare blir kjent med romanen gjennom adaptasjonen
til Det Norske Teatret kan sitte igjen med et inntrykk av at Maja er en 6 år
gammel jente som har det helt greit, mens mange av de som leser boka vil komme
inn på tanken om omsorgssvikt, slik flere har kommentert i forbindelse med
romanen, (Haugen, 2016, Solberg 2015, Økland, 2015).
Tekstens etiske øyeblikk er det øyeblikket man erkjenner at
overgrep og mishandling skjer. […]Leseren kan få økt oppmerksomhet om alle
arter og grader av menneskelige overgrep og mishandlinger, deres situasjonelle
betingelser, deres karakter av uavendelighet, offerets motstand eller grad av
underkastelse, og kan bli i bedre stand til å reflektere over
handlingsmuligheter som offeret selv ikke ser. Slik kan vi få skjerpet
oppmerksomhet om smerteerfaringer og samtidig erkjenne at vi alle er ofre for
hverandre. (Lundberg, 2005 s.16).
Det
er mange eksempler i boka på scener der Maja blir utsatt for det mange vil kalle
omsorgssvikt, og det er mulig å lete etter tekstens etiske øyeblikk, og også å
finne det. Moren er opptatt av dataspillet sitt, hun vil runde neste nivå og
tiden bare forsvinner fra henne. Maja blir funnet sovende alene ute, hun
oppholder seg store deler av sommerferien på lekeplassen som er blitt annektert
av byens alkoholikere, hun har hele tiden vondt i magen, men moren vil ikke gå
til legen med henne, og vil heller kjøpe medisin på Ebay. I essayet Tekstens etiske øyeblikk (Lundberg, 2005) vier Lundberg mye oppmerksomhet til Victims and the Postmodern Narrative or
Doing Violence to the Body: An Ethic
of Reading and Writing av Mark Ledbetter (1996). Hun ser nærmere på hans
spesielle lesemåte og hun prøver det selv ut på flere norske tekster blant
annet Kjærlighet (1997) av Hanne
Ørstavik og Professor Andersens natt (1996)
av Dag Solstad. Adaptasjonen av Alt
inkludert (Eikemo, 2015) som vi får på scenen tar fra tilskueren muligheten
til å bli kjent med det som Lundberg kaller for ”tekstens etiske øyeblikk”, og
dermed mister publikum en mulighet til å få en skjerpet oppmerksomhet med erfaringer
om smerte og den samtidige erkjennelsen av at vi alle er ofre for hverandre,
ifølge Lundberg.
Lundberg
skriver om Ledbetters tilnærming til lesning og forståelse av teksten og
beskriver den spesielle lesemåten der man skal
registrere den fysiske voldsanvendelse mot karakterene,
deretter merke seg arr og spor etter vold og mishandling uttrykt direkte eller
indirekte i fortellingen. I tillegg kan man lete etter merker og arr på teksten
ellers glatte overflate, finne rifter eller sprekker mellom tekstens harmonisk
sammenføyde meningsledd og –nivåer og spørre: Hva skjedde? Hvorfor ble jeg
revet ut av fortellingens jevne flyt? Lundberg 2005, s. 17)
Ledbetter
og Lundberg skriver at man skal registrere den fysiske voldsanvendelsen, men i
tilfellet med Maja, er det ikke nødvendigvis fysisk vold som er det mest
slående, selv om enkelte scener i boka (som ikke er tatt med på scenen) kan
åpne for tanken om at det har vært fysisk vold tilstede. I Majas tilfelle er
det kanskje de psykiske arrene som vises tydelig. Allerede på andre tekstsiden
kommer det første arret i teksten som adaptasjonen har utelatt: Eieren av
hybelhuset kommer for å hilse på Agnes og Maja:
-For ein varme vi fekk, sa han og rekte fram handa.
-Er det du som er Agnes?
-Eg nikka og vi handhelsa.
- Og dette er Maja sa eg.
Han ruska henne i håret.
-Her får du det fint! Mange ungar å
leike med i gata!
Ho trekte seg unna, utan at han tok
særleg notis av det.(Eikemo, 2015, s. 6,)
På scenen:
-For ein varme vi fekk, sa han og rekte
fram handa.
-Er det du som er Agnes?
-Og
dette e Maja, sa eg
-Hadde
eg visst at vi skulle få så fint ver no, ville eg aldri bestilt den turen til
Mexico.
Alene
virker kanskje ikke denne scenen som noe å legge merke til. Dette gjelder både
at Maja trekker seg unna når han rusker henne i håret, og det at dette ikke er
tatt med i adaptasjonen. Men når neste lignende scene gjentar seg, og den
heller ikke er tatt med på scenen så er det grunn til å merke seg det. Denne
gangen er det Majas første møte med naboen Frøydis:
Plutselig strauk ho Maja over håret.
-Snart skulejente!
Maja kvakk og trekte seg unna.
-Eg trudde faktisk du var eldre, sa Frøydis. (Eikemo, 2015,
s. 34)
På scenen:
Og du da – snart skulejente
Trodde faktisk du var eldre
Majas
reaksjon på at noen rører ved henne er kan være arr og sårmerker man kan legge
merke til. Ved første gangs gjennomlesning av boka la jeg merke til disse
episodene med Maja som trakk seg unna all fysisk kontakt med voksne og da jeg
var på forestillingen la jeg merke til at disse episodene ikke ble nevnt. Det
gjør noe med forståelsen av romanen når man ikke får med seg at Maja trekker
seg unna voksne, og senere i romanen ser vi oftere og oftere et ensomt barn.
Eksemplet under er fra den siste samtalen Agnes hadde med forfatteren på
loftet. Forfatteren er en ensom kvinne som har brukt store deler av sommeren
til å se ut av loftsvinduet mot lekeplassen der Maja har tilbrakt sommerferie,
alene bøyd over et DS- spill.
-Det
er best du går ned til henne, så ho ikkje blir sittande og sove i gangen igjen.
-Ho blir vel ikkje sittande i gangen og
sove, sa eg trassig.
-Det
har jo skjedd før, og du veit, folk kan jo begynne å lure, sa ho.
-Begynne
å lure på kva for noko?
-Om du passar på henne? (Eikemo, 2015,
s.234)
Majas
sårmerker kan også være den vonde magen som hun stadig kommer tilbake til og
den rynken mellom øynene som
jenter på 6 år ikke bruker å ha, og som læreren hennes er bekymra over, men som
Agnes kommenter slik: - ”Jo, men det er jo slik Maja er. Ho har den rynka, sa
eg.” (Eikemo,2015, s.306). Det er ikke de store episodene, det er mer mange små
scener, som alle er tatt vekk, og det fratar tilskuerne muligheten til å bli
kjent med Maja.
”Parafrasen
løfter frem og åpner, men derigjennom maskerer den uvilkårlig også; dekker til,
fortier og usynliggjør.”( Skjerdingstad, 2015 s. 159) . På scenen er det
latteren som sitter løst, alvoret har forsvunnet.
Det er to hovedspor i boka der det ene handler om
forbrukermentalitet, hvor lite, eller hvor mye som skal til før man er fornøyd.
Det andre hovedsporet handler om å være utenfor et fellesskap, om ei seks år
gammel jente som trekker seg unna voksne, som går alene ute i timevis, som ikke
blir sett av sin egen mor, men observert av andre. I denne adaptasjonen er
Majas historie blitt dekket til, fortiet og usynligjort, mens historien om de voksnes
forbrukermentalitet er blitt løftet frem. Tilskuerne til Lesinger av Alt inkludert får med seg noe annet enn de
som leser primærteksten. ”Parafrasen tar opp i seg grunnteksten, men gir den
også videre med en stemme som alltid er stemt av en annen.” sier Skjerdingstad
(2015, s. 165), og dette stemmer
veldig godt med det som har skjedd med i prosessen fra roman til scene i dette
tilfellet. Når man forteller en annens historie vil det alltid være ulikt
resultat, selv i de tilfellene der man bevisst går inn for å kopiere. Men et
øyeblikk er aldri likt det neste øyeblikket, og hvis Alt inkludert hadde blitt spilt på scenen en annen gang ville det
igjen blitt en helt ny opplevelse.
Fjerner mulighetene for å finne arr
Når
utdrag fra en roman skal leses høyt av fem skuespillere på en scene til et
publikum vil det ha skjedd en endring fra utgangspunktet, altså den originale
teksten. Både regissøren som bestemmer hva som skal få bli med, og
skuespillerne med sine personligheter farger fremføringen og utøver makt. I
romanen Alt inkludert (Eikemo, 2015) følger teksten to
hovedspor der det ene dreier seg om forbrukermentalitet, og det andre om en
alenemor som ikke klarer å se datteren Majas behov. I Lesingar av Alt inkludert har man valgt bort Majas
historie og prioritert transaksjonene på Finn og dermed tatt vekk mye av det
opprinnelige alvoret, og muligheten for å finne det Lundberg kaller tekstens
etiske øyeblikk. De psykiske belastningene Maja blir utsatt for kan kalles arr,
og den som leser boka med et blikk for dette kan finne tydelige arr hos barnet,
mens de som var til stede som publikum i salen den ene gangen dette stykket ble
fremført mest sannsynlig ikke vil finne disse arrene hos barnet. Det var en
gang et alvor i historien, dette alvoret ble borte og slik har den som har tatt
dette stykket til scenen tatt valg som gjør at teksten etiske øyeblikk er
vanskeligere å få øye på, og alvoret i teksten er borte. Valgene om å fjerne Majas perspektiv har endret
sluttproduktet slik at tekstens etiske øyeblikk har forsvunnet.
Litteraturliste
Eikemo, M. (2015). Alt inkludert. Oslo: Samlaget.
Haugen, K. (2016, 24.
desember). Det norske hus. Klassekampen.
Seksjon bok, s. 2
Lundberg, L. (2005).
Tekstens etiske øyeblikk (s. 13-39). Tekstens
etiske øyeblikk og andre
essays.
Cappelen. Oslo.
Pedersen, B. E. (2017. 3. januar).
Leser Ferrante på scenen. Dagsavisen,
s. 18
Ridderstrøm, H, (2016, 26. februar).
Medieadaptasjon. I Bibliotekarstudentenes nettleksikon
om litteratur og medier.
Skjerdingstad, K. I.
(2015). Med andre ord. En apologi for parafrasen. I T. Vold, &
Ridderstrøm, H.
(Red.), I Litteratur- og kulturformidling: Nye
analyser og perspektiver . Oslo: Pax.
Solberg, A.A. (2015,
11.september). Livet på Finn – Marit Eikemo
legg den norske
kvardagslykka under lupa. Dag og Tid, s. 30.
Økland, I. (2015, 13. september) Gnir
poengene inn. Aftenposten, Kultur, s. 10
Kommentarer
Legg inn en kommentar