Min krigsdagbok : Nenne Raschløw Isachsen : Orkana : 161 sider


Publisert i Altaposten 3. juli 2017 



Nenne Laura Rachløw Isachsen (1903-1966) var fra Kirkenes men hun bodde i hovedstaden og jobbet på telegrafen i Oslo da krigen brøt ut. Dagboka starter med hennes reaksjoner på krigsutbruddet, og den første setningen hun skriver er: ”Disse opptegnelser om de virkelige hendelser siden 9. april 1940 gjør jeg fordi de muligens, dersom vi overlever denne tiden, kunne vært (morsomme) nær sagt å ha senere om det noen gang blir normale tilstander i verden.” Nenne ønsker å reise hjem til Kirkens for å være sammen med familien, og hun får utstedt de nødvendige papirene. Hjemreisen blir strabasiøs og spennende, og hun treffer en rekke interessante mennesker, blant annet Gerd Egede Nissen som senere i 1940 giftet seg med Nordahl Grieg.

I Kirkenes er mye forandret. Det var sandsekker og lemmer foran alle butikkvinduene og den første natta hennes hjemme ble Jakobsnes og Pasvik Timber bompet, og flammene sto høyt over byen. De første dagene var det mange norske militære i byen, men snart overtok de tyske soldatene. De flyttet inn i hus og leiligheter, og tok all kontroll på kommunikasjon og ledelse, også på telegrafen i Kirkenes der Nenne nå jobbet. Hun forteller om hvordan befolkningen innrettet seg, noen reiste sørover, noen ble venner med tyskerne - de fleste gjorde så godt de kunne. Det ble stadig vanligere med bombefly og her er en episode fra juni 1941:

”En søndag vandret mama og jeg på landtur på knausen over Soldatbukta. Jeg hadde så vidt fått badedrakten på til soling, hei, der hører vi ”russedur” i luften, umulig å se flyene, men i neste sekund et brak. Bombe på Jakobsnes. Jord og sten ble hivd opp i luften, før vi fikk sukk for oss 3 – 4 bomber mot noen krigsskip som lå mellom Prestøya og Solsvikt. Vannsøyler stod himmelhøyt til værs, luftvernet skjøt så det pep om ørene på oss. Så var det over – like fort. Vi hadde ventet å få se skipet truffet og mennesker ligge i vannet, men nei, de traff ikke. Er du i livet, ropte mama, hun satt oppå knausen med et smørbrød i hånden! Det hele var som en film, og vi kunne ikke annet enn å le til oss selv. Senere viste det seg at Sverre og Palmer holdt på å bade i bukta nedenfor akkurat da. Vi satt lenge og ventet på flere spennende opplevelser, men så ruslet vi hjem. Da falt det bomber ovenfor den nye kirkegården hvor vi hadde gått for et øyeblikk siden.”

Jeg syns dette utdraget viser noe av krigens grusomhet, og noe om hvordan noen av de som var midt oppi i det reagerte med galgenhumor. Nenne bruker mye ironi i dagbøkene sine, kanskje som en måte å distansere seg fra opplevelsene på.

Det blir mange beskrivelser av flyalarmer og bombing. I løpet av krigsårene ulte flyalarmen over Kirkenes 1012 ganger, og byen ble utsatt for 328 bombeangrep. Da russerne kom til Øst-Finnmark høsten1944 var det bare flis og grus igjen av byen.

Nennes dagbok er en unik bit av krigshistorien, og det er spennende lesning. Nenne har nok til en viss grad sensurert seg selv, hun skrev ikke ned opplysninger som kunne sette henne selv eller familien i fare. Men hun beskriver dagliglivet slik hun opplevde det, og hun gir et velskrevet innsyn i krigens gru. Boka er lettlest og forlaget har latt hennes stemme være viktigere enn grammatiske regler, slik eksemplet som er tatt med over viser.

Fredrik Fagertun, historiker og leder Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø har skrevet et innledningskapittel der han gir et mer helhetlig bilde av situasjonen i Kirkenes under krigen. Boka er rikt illustrert, og billedredaktør er Rune Rautio. 

Terningkast 5

Kommentarer