Gå til hovedinnhold

Maksim I. Starostin : Krigsdagbok fra Murmansk 1941 – 1945 : Orkana, 766 sider

Publisert i Altaposten 30.juni 



Denne boka må historieinteresserte ha i hylla!

Etter å ha lest Starostins dagbok som er et storslagent verk, rikt illustrert med fotografier fra  blant annet Murmansk historisk-etnografiske fylkesmuseum  og Nordflåtens museum i Murmansk, er jeg dypt imponert over kapasiteten til denne mannen. Maksim Ivanovitsj Starostin var under andre verdenskrig førstesekretær i kommunistpartiets komité for Murmansk fylke, generalmajor og formann i Murmansk bys forsvarskomité, medlem av militærrådet for den sovjetiske Nordflåten og medlem av militærrådet for Sovjetunionens 14. Armé – rådet som organiserte det militære forsvaret på Kolahalvøya. Starostin startet å skrive i dagboka 15. juni 1941 og avslutter 18. mai 1945. I begynnelsen skriver han om hvordan Sovjetunionen forholder seg til at ”Nazi-Tyskland hadde angrepet vårt fedreland”. Han skriver om mobilisering, og hvordan han og andre arbeider for å forsvare fedrelandet, og han gjengir direktiver fra Stalin og Molotov.

Starostin må ha brukt mye tid på dagbokskrivingen sin, for det virker som om hvert eneste arbeidsoppdrag nennsomt er skrevet ned. Intet for stort og intet for lite. De fleste dagene starter med en betrakting om været, noe som etter hvert ble av stor betydning. Klarvær var bombevær, mens tett skydekke eller kraftig snøvær betydde pause i bombinga. Det kan virke som om Starostin hadde en finger med i alt som skjedde på Kolahalvøya. Han var stadig ved fronten, han hadde overoppsyn med havna i Murmansk, han holdt oversikt over flyangrep, hvor mange nazifly og hvor mange av deres egne fly som ble skutt ned og hvor mange flyvere som omkom. Han rapporterte om dødsfall, både blant sivile og militære, han holdt stadig taler og delte ut utmerkelser og ordener  Han hadde kontroll på når grønnsakene ble satt i jorda eller sådd, og skrev ofte om grøden. Han hadde kontroll på hvor mye fisk som kom inn til Murmansk, og det jeg nå har nevnt er bare som støvkorn på en stor strand – han var med på alt, og detaljnivået er imponerende. 11. mai 1942 fører han f.eks inn en liste over materiell som er etterlatt på slagmarken, og der står det blant annet at det er etterlatt 155 344 riflepatroner.

PQ17 – konvoien

Konvoifarten til Murmansk tilførte den russiske Nordfronten store ressurser av fly, lastebiler, våpen, mat, og annet nødvendig materiale, og var av største betydning for at russerne skulle klare å stå imot presset fra Tyskland og avgjørende for at de allierte skulle vinne krigen. Men det var med fare for torpedering og bomber konvoiene dro fra England, og mange skip ble senket med store menneskelige tap.

Mange kjenner til historien bak den tyske Operasjon ”Rösselsprung” som med Tirpitz i spissen skremte den britiske admiralen Dudley Pound slik at han beordret eskorteskipene til å forlate PQ17 og etterlot de 36 handelskipene som deltok i konvoien uten beskyttelse. De historiene jeg har lest om denne hendelsen har vært skrevet på bakgrunn av materiale fra tysk og britisk militærhistorie. I Starostins dagbok får vi et lite innblikk i hva russerne tenkte om situasjonen, dag for dag. Her er et utdrag fra hendelsene 6. og 7. juli 1942:

6. juli: ”Været: skyfri himmel, hett. I dag har det ikke vært flyalarm. Antakelig har nazistene dirigert flyene sine fra Murmansk og mot havet – mot den 17. konvoien med allierte lasteskip som er på vei fra Island.
7.juli : Jeg tilbrakte natten sammen med flåtens ledelse på Nordflåtens kommandoplass. Det var en natt fylt av kamper: Den 17. konvoien bestående av 34 enheter, som ble forlatt av krigsskipene i den engelske eskorten, og angrepet av nazifly og ubåter, spredte seg ut i hele Barentshavet fra Bjørnøya til Novaja Zemlja. Våre flystyrker og jagere samler dem nå for å ledsage dem til munningen av Kvitsjøen. – Det kom inn melding fra en ubåtsjef, N.A. Lunin, om at hans båt 5.juli hadde angrepet det fiendtlige slagskipet ”Tirptiz” med seks torpedoer, men han hadde hørt bare to eksplosjoner. Med kurs mot nordøst, krysser Tirpitz Tanafjorden, ledsaget av en krysser og seks jagere.

Av de 36 skipene (ifølge de fleste vestlige kilder), som utgjorde PQ17 nådde bare 11 målet. Verdier for mer enn 500 millioner doller gikk tapt, og 153 sjøfolk ble drept. Starostin skriver at restene av konvoien ikke skal gå til Murmansk, men skal gå til Arkhangelsk, og 2500 havnearbeidere blir sendt fra Murmansk havn for å hjelpe til med lossing.


Rein som trekkdyr

Russerne brukte i tillegg til det vanlige krigsmateriellet også rein for å frakte utstyr, soldater og fly - inn og ut av de mest berørte krigssonene, og når Starostin får en forelesning om erfaringer med rein ble alt nedtegnet i dagboken. Her står det hvor mye fôr reinen trenger pr. dag, hvor mye hvile den trenger, hvor mye last et spann med 3 - 4 rein kan trekke, og hvordan avdelingene jobber for å lage vei, der ingen vei finnes. Det er reinspann som går først, og deretter sendes hester med sleder og last. Starostin skriver også om hundespann som ble brukt til å frakte sårede fra slagmarken.

Selv om mye av teksten viser hvor opptatt han var av å dokumentere alt han gjorde, skinner hans personlighet stadig gjennom. Her beskriver han en høyt dekorert partikamerat: ”Kamerat Papanin hørte ikke på det øret, han arbeider ikke med seg selv – han lever med den autoriteten som er kommet rekende til ham på isflakene fra Nordpolen.”  Språket hans er godt, og teksten flyter lett, noe som også skyldes det imponerende arbeidet til Marit Bjerkeng og Steinar Gil som har oversatt boka fra russisk.

Som et historisk dokument er denne boka helt fantastisk. Den er så rik på detaljer både fra hverdagsliv (hvis slikt er mulig i en krigssituasjon), og fra militære operasjoner og betraktninger at enhver som er interessert i Russland, Russlands historie, og historier fra 2. verdenskrig vil finne mye interessant. I Alf R. Jacobsens Miraklet ved Litza (2014) beskriver Jacobsen både de storpolitiske og de menneskelige omkostningene ved stillingskrigen ved Litza som varte i flere år. Mange av de episodene fra fronten som blir beskrevet i Jacobsens bok skriver også Starostin om – men i sanntid, og det gjør lesningen ekstra spennende. Hvis man leser Min krigsdagbok - Nennes dagbok som handler om Kirkenes i samme tidsrom, opp mot krigsdagboken til Starostin som oppholdt seg få mil unna i luftlinje kan man se hvor forskjellige dagene deres er, likevel er de påvirket av de samme faktorene; vær, bombing, mat og familie.

Det er gjort et omfattende arbeid med Min Krigsdagbok, og her finnes både noteregister, oversikt over forkortelser, register over personnavn og register over geografiske navn.

Jens Petter Nielsen, professor i historie og religion ved UIT Norges arktiske universitet og Alexey A. Komarov, leder av senter for nordeuropeisk og baltisk historie ved Institutt for verdenshistorie ved Det russiske vitenskapsakademi i Moskkva, og professor II ved Institutt for historie og religion ved UIT Norges arktiske universitet er bokas redaktører. De har skrevet et innledningskapittel der de forteller om Starostin og det politiske og militære klimaet han arbeidet under. Billedredaktør er Rune Rautio.


Terningkast 6

Kommentarer

  1. Aldri høyrt om denne boka - og historieinteressert som eg er noterer eg meg denne. Takk for nyttig tips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er alt for mange gode bøker som får for lite oppmerksomhet, fint at du fikk lyst til å stifte nærmere bekjentskap med denne!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…