Gå til hovedinnhold

Elizabeth Strout : Jeg heter Lucy Barton : Press : 148 sider

Publisert i Altaposten 19. juli 2017



Når bilen er barnevakt

Romanen starter slik alle eventyr starter -  det var en gang. Men det er ikke et eventyr vi får presentert, selv om enkelte deler er eventyrlig godt skrevet. Det er Lucy som er hovedpersonen og det er hun som forteller oss historien om sitt liv. For mange år siden ble hun innlagt på et sykehus i New York for å fjerne blindtarmen. Det oppsto komplikasjoner og hun måtte bli på sykehuset i mange uker. Hun savnet mannen og de to små døtrene sine, og hun følte seg svært ensom. Foreldrene hadde hun ikke hatt kontakt med på mange år, men plutselig en dag kom moren hennes til sykehuset, og hun ble hos datteren i fem dager. Lucy og morene snakket lite om resten av familien, faren ble bare nevnt en gang. Moren fortale om hvordan det hadde gått med andre fra den lille småbyen Lucy vokste opp i, og Lucy selv hadde mange minner som kom tilbake. Hun vokste opp i det som vi etter norske forhold definerer som ekstrem fattigdom. I mange år bodde familien hennes i en garasje, og frem til hun var gammel nok til å begynne på skole ble hun låst inn i en gammel bil når foreldrene måtte jobbe.

Jeg husker at jeg hamret på rutene og skrek. Jeg trodde ikke jeg kom til å dø, jeg tror ikke at jeg trodde noe, det var bare skrekken, å skjønne at ingen kom til å komme, og å se himmelen mørkne og kjenne kulda sette inn. Hver gang skrek jeg og skrek jeg. Jeg gråt til jeg nesten ikke klarte å puste. I denne byen, New York, ser jeg barn gråte av utmattelse, som er reell, og noen ganger bare av grettenhet, som er reell. Men iblant ser jeg et barn gråte i den dypeste desperasjon, og jeg tror at det er en av de sanneste lydene et barn kan lage. Da føler jeg nesten at jeg inni meg selv kan høre lyden av mitt eget hjerte som brister, sånn som man kunne høre ute i det fri – når forholdene var ideelle – maisen gro på barndommens åkre.”

Da hun begynte på skolen endret livet seg. Hun hatet å fryse, og hjemme var det alltid kaldt. Hun fikk sitte på skolen og lese etter skoletid. Selv om andre elever hetset og mobbet henne fordi det luktet vondt av både henne og klærne, var det ikke disse minnene hun fokuserte på som voksen. Lucy tenkte tilbake på enkelte av de voksne på skolen med dyp takknemlighet -  læreren som ikke tillot mobbing i timene, og vaktmesteren som lot henne sitte på skolen til langt på kveld.

Lucy har opplevd alvorlig omsorgssvikt i barndommen, men som voksen konfronterer hun ikke moren med dette. Hun gir moren masse kjærlighet – som moren ikke klarer å ta imot. På fem dager er deres eneste fysiske nærhet at moren sitter ved siden av fotenden av sykehussengen. Det er mange løse tråder her, det gis hint om overgrep og kanskje har familien tilhørt en kristen sekt.

Jeg ble helt betatt av denne boka, og jeg likte de stadige skiftningene mellom fortid og nåtid, og jeg likte språket hennes, som har setninger som strekker seg over en halv side, og er så full av komma og digresjoner at boka er en utfordring å lese høyt. Teksten er full av sanselighet og følelser. Hilde Rød-Larsen har gjort et god jobb med oversettelsen.

Elizabeth Strout vant Pulitzerprisen for beste skjønnlitterære bok med Olive Kitteridge i 2009.


Terningkast 5

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …