Gå til hovedinnhold

Katja Kettu : Nattsvermer : Pax : 312 sider

Publisert i Altaposten 12. mai 2017



Rått og usentimentalt

I 2013 snakket jeg nesten bare om en bok, nemlig Jordmora av Katja Kettu. Det var årets beste bok for meg, og fremdeles en av de aller beste bøkene jeg har lest. Nattsvermeren en Kettus andre bok, og med de forventningene jeg hadde etter opplevelsene jeg fikk med Jordmora var det ikke uten en viss spenning og en ganske stor dose glede jeg startet på denne.

Lappland 1937

Irga er femten år gammel og gravid da hun rømmer fra Finland til Sovjetunionen for å bygge en bedre verden sammen med barnefaren, den sovjetiske agitatoren Ulvetann. Irga er datter av hvitegeneral Henrik Malinen, og når graviditeten begynte å vises på den unge jenta skar soldatene hans tunga av henne. Skam på førkja som hadde latt seg besvangre av en sovjetisk lurendreier. Ungjenta Irga som trodde på det Ulvetann hadde lovet henne, ble rask skuffet da hun kom over grensa til nabolandet. Det var ingen Ulvetann som ventet på henne, men plass på et tog som tok henne til arbeidsleiren Vorkuta, i dag kjent som en av de verste arbeidsleirene i Gulag. En av de andre fangene, den unge Marijenta Elna fra landsbyen Mari El viser omsorg for Irga og tar vare på henne. Elna og Irga blir venner og i årene som kommer skal samholdet deres bli så sterkt et vennskap i en russisk fangeleir kan bli.

I 2015 kommer Irgas barnebarn, Verna til Elnas hjemplass Mari El Hun leter etter faren som har reist til Russland for å få vite hva som skjedde med sin mor. Verna kommer til et landsby der det nesten bare er gamle mariere igjen, og hun finner bestemoras venninne Elna, livskraftig og sterk, og hun finner faren død - med en nattsvermer i svelget. Det finnes ikke dekning for å bruke mobiltelefon, og det er flere dager til Verna har mulighet for å komme seg til nærmeste storby. Hun får bo hos Elna mens hun venter, og hun bruker ventetiden til å bli nærmere kjent med en av de yngste mennene i landsbyen.

Historien skifter mellom fortid og nåtid i korte og spennende kapitler. Mye av handlingen er lagt til det lange oppholdet Irga og Elna hadde i Vorkuta. Begge jentene fikk tilbud om å ta seg lettere jobb i bytte mot sengehygge, bare Elna takket ja. Høygravide Irga fikk beskjed om at hun skulle arbeide i gruven:

”Kjeledressen sto av seg selv på grunn av all skitten. Heldigvis, for ellers hadde jeg kollapset fullstendig. De heldige ble utstyrt med et blikkspann på hodet, der det var klipt hull for øynene. De andre måtte nøye seg med papphatter. Alle i rekken min var ganske små: skinnmagre mannslinger, skrumpne jyplinger, avpillede kvinnekruslinger, puslete representanter for østlige folkeslag”.

For mange år siden leste jeg Gulag-arkipelet og En dag i Ivan Denisovitsj liv av Aleksandr Solzjenitsyn. Solzjenitsyn beskriver Gulagsystemet inngående og troverdig, han hadde selv mange års erfaring fra hardt straffearbeid i slike leire. Katja Kettu skriver ikke ut fra personlige opplevelser, men de grusomhetene og den blinde urettferdigheten hun beskriver er basert på virkelige hendelser slik jeg kjenner de igjen fra den tidligere nobelprisvinnerens bøker.

Klare fellestrekk med Jordmora

Den språklige oppfinnsomheten til forfatteren (og oversetter Turid Farbregd) gjør det å lese Nattsvermer til en spesiell opplevelse. Kettu lager nye ord, og leker med språket på sin helt særegne måte. Det blir underfundige tekstbolker, og oversetteren må ha møtt på mange utfordringer, for hvordan oversette ord som ikke finnes?

Enkelte ord blir skrevet på russisk og marisk. Jeg syns det er et spennende grep og litterært forteller også utviklingen i språket noe om dybden på relasjonene. For eksempel kalles Verna til å begynne med for devotsjka (småjente på russisk), men etter noen dager kalles hun üder, (som er jente på marisk). Alle russiske og mariske ord blir oversatt fortløpende i teksen, og det er en to siders ordliste bak i boka.

Romanen har fire fortellerstemmer. Elna, Irga og Irgas barnebarn Verna er de som får størst plass, men når halvparten av boka er lest dukker en ny stemme opp, Vova (kjælenavn for Vladimir) – i kursiverte kapitler og med ham følger den største uhyggen.

I Jordmora var det et brev fra fortiden som med ujevne mellomrom brøt opp tempoet i boka, i årets roman er det Vova som bokstavlig talt sprenger seg inn i fortellingen. Vova er russlands mektigste mann, og han blir skildret som en karikert personlighet, ruset på makt, og gal av hevntørst. Hadde Vovas fortellerstemme blitt utelatt ville jeg ha likt Nattsvermer like godt som Jordmora, men dessverre ødelegger Vova en del. Men boka er god, og det finnes sikkert mange lesere som syns at mellomspillene med Vova var helt strålende. Jeg konkluderer med at Katja Kettu skriver magisk – igjen!


Terningkast 5

Kommentarer

  1. Åh! Må se å få lest denne boka! Har den liggende på vent. Takk for flott bokomtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Gleder meg til å se hva du syns om boka - og hva du syns om Vladimir. Snakket med ei dame forleden dag som ikke hadde noe negativt å si om Vladimirs innflyving i romanen, og jeg er jo ikke enig i det.

      Slett
  2. (argh, blir ikke fortrolig med det nye kommentarfeltet ditt, mistet nettopp en laaang kommentar om deg og Kettu, og må nå gjøre alt på nytt, men jeg husker ikke hva jeg skrev (garantert bevinget), så alt du får nå er at jeg har ventet på din anmeldelse, den kom sent, bare 3 dager til de snatcher boka på eBokBib....

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå er jeg skikkelig nysgjerrig på hva som gikk tapt i kommentarfeltrot - men det kan du jo formidle til meg muntlig i neste uke, kanskje allerede på toget til Lillehammer. Hvordan vet du hva som kommer på ebokbib? Kan man se det på forhånd? Jeg er innom hver dag og oppdater og blir like overrasket hver gang det dukker opp noe nytt og spennende.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…