søndag 28. august 2016

Stig Sæterbakkens minnepris til Morten Langeland


Tirsdag 16. august 2016 ble Morten Langeland tildelt Stig Sæterbakkens Minnepris. Prisen er på 100 000 kroner og det er Sæterbakkens forlag, Cappelen Damm som deler ut denne prisen som skal gå til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Forfatteren bør ha utgitt 2-4 skjønnlitterære bøker. Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet.
I fjor var det Tina Åmodt som fikk prisen, og det kan du lese mer om i denne bloggposten. 

JURYENS BEGRUNNELSE:
Noen rørte ved ham / det var lyder og form alle / steder han kom fra, skriver Kjell Heggelund i diktsamlingen Punkt 8 fra 1969. På slutten av sekstitallet kom et helt lite ras av markante litterære utgivelser i Norge, deriblant Paal-Helg Haugens Anne og Eldrid Lundens Mammy, blue. Bredden var stor og refleksjonsnivået høyt. Årets vinner av Stig Sæterbakkens Minnepris utviser, som sine langt eldre forgjengere, også en høy grad av bemerkelsesverdig følsomhet og tankekraft; gjennom diktekunsten settes verden i bevegelse som fra alle steder.
Det er et åpent og tidssensitivt blikk som her gjør sitt nedslag i litteraturen, og som til nå har forgreinet seg i tre relativt ulike diktsamlinger. Leser man forfatterskapet under ett, er det da også fristende å fremheve bredden i det hele, både hva gjelder tema og poetisk håndverk.
I diktdebuten, Ææå, fra 2012 skapte poeten et frapperende og ofte syngende univers med et ikke-menneskelig og undersjøisk perspektiv; diktene glir sølvskimrende inn i fiskenes og stimens rike, og en liten makrell blir representanten for det menneskenære og krevende livet. Ææå er både en alvorsstemt og humoristisk reise inn i det kompliserte samspillet mellom individ og samfunn.
Den andre utgivelsen, Bavian, kom to år senere, og gikk nok under radaren for mange lesere; her entrer poeten landjorda med et fandenivoldsk brak. Humoren og det forrykkede blikket på menneskene følges opp fra debutsamlingen, og også her fanges mennesket opp av dyrenes «kompetente» nærvær. Et sted står det for eksempel; "Noen ganger i livet ta på seg bavianansiktet / få øye på menneske, med dets sprekker. Diktene byr på seg selv, uhøytidelige og bråkjekke, og legger seg ofte tett opp mot det fortellende prosadiktet."
Likevel er det med den siste utgivelsen at juryen virkelig ser en fullbefaren poet. I Den egentlige kommunen får vinneren tradisjonelle poetiske sjangere som naturdiktet og kjærlighetsdiktet til å føles nyskapende og friske. Her avstemmes den sentrallyriske jeg-poesien mot en nyere, og mer språkkritisk skrivemåte, det hele utført med stort hell. Det er som om poeten vil framelske en type lyrikk, der det tradisjonelle naturdiktet manøvreres ned fra de mektige tinder og inn i et småby- og forstads-Norge av parkeringsplasser, fotballbaner og rundkjøringer. Dette grepet anvendes like uanstrengt på kjærlighetsdiktene i boka, forankret som de er i en ung og uspektakulær livsverden, men der det inderlige og sentimentale også finner sine plasser, uten å vike for de virkelig store spørsmålene i livet. Vi siterer; "Hvorfor lever vi, og hvorfor / er det så vakkert, / utenfra?" Morten Langeland formulerer dette spørsmålet både vakkert og gripende, og lar det også gjenspeiles i tittelen Den egentlige kommunen.
Diktene sikter mot det fellesmenneskelige, mot de eksistensielle grunnvilkårene vi alle er underlagt. Skjønnheten er tilgjengelig, vi må bare oppsøke den, sammen. Slik sett blir de fire langdiktene i Den egentlige kommunen, og ikke minst det første av disse diktene, om byen som våkner, et stort og lysende kjærlighetsdikt til fellesskapet med alle dets misdannelser, utilstrekkeligheter og ja, menneskesprekker.
Og avslutningsvis, når leste du sist en diktsamling som våger å runde av det hele med følgende spørsmål "vil du ha barn med meg?"
 Juryen har bestått av: 
Aasne Linnestå (Juryleder) – Olaf Haagensen – Solgunn Solli




lørdag 20. august 2016

Thorstein Thomsen : Frøken Narvik : Juritzen : 523 sider

Publisert i Altaposten 17. august 2016


Ukebladroman
Thorstein Thomsen har tidligere skrevet en rekke romaner, blant annet "At elske Charlotte" (2009) og den kritikerroste "Rock Hudson skal ikke dø i Ukraine" (2011). Thomson har også utgitt rundt 40 barnebøker, skrevet sanger og manuskripter til spillefilmer.
Anne Kyllingstad er hovedpersonen vi følger gjennom hele historien som begynner i Narvik i 1921. Anne vokser opp hos en lettere utviklingshemmet mor og besteforeldrene, og fra hun var 12 år gammel er det hun som tar det meste av ansvaret hjemme. Da bestefaren dør blir det bestemt at det store huset deres skal gjøres om til pensjonat og Anne, mora og bestemora gjør alt arbeidet selv. Anne er dyktig med det meste og hun drømmer om en fremtid langt unna barndomshjemmet, men med en mor som er avhengig av henne føler hun at hun må bli i Narvik.
I 1941 kommer en gruppe tyske soldater flyttende inn på pensjonatet, og det oppstår ganske raskt et intenst kjærlighetsforhold mellom tyske Christian og Anne. Dette forholdet varer i flere år. Anne blir gravid, men dette vet ikke Christian som blir overført til østfronten uten mulighet til å holde kontakt med Anne.  Christian blir tatt til fange av russiske soldater og overført til en arbeidsleir - Gulag, mens Anne må møte lokalbefolkningens sinne og raseri når graviditeten synes og alle skjønner at hun har hatt et forhold til en tysker. Hun føder en sønn, kaller ham opp etter sin nå savnede tyske soldat og flytter snauklipt, men rakrygget først til Oslo, etter hvert til København. Hun savner og lengter etter Christian, men tror han er død, samtidig som vi leser om hans kamp mot sult og overgrep i Gulag. Anne møter en ny mann og skaper seg et nytt liv med ham, og må ta vanskelige valg den dagen Christian slipper ut fra arbeidsleiren. Fortellingen skifter mellom Anne og Christian og noen bipersoner, men det fortelles strengt kronologisk. Det er dramatikk og store begivenheter, men romanen har mange svakheter.
Det første er språket. Det er til tider så naivt og banalt at det gjør vondt å lese. Jeg satt ofte med en følelse av å lese en god gammeldags ukebladroman. Jeg må gi et eksempel for å illustrere:
”Sakfører P. Anfinnsen er ny her. Han kommer sørfra. Han er rundt femti, virker noe stiv, gammeldags og ensom når han går bortover gaten med høy snipp og kalveskinnshansker fra London. Han sitter ved bordenden inne på det mørke kontoret. Det er vanskelig å forstå hvorfor han har slått seg ned her. Han passer ikke inn. Barten hans er tynn. Hendene hans er hvite og svake som en kvinnes. Han mangler kraft.”
Det andre er mangelen på dybde i karakterene og hvor lite de store følelsesmessige påkjenningene som mange av de blir utsatt for blir utdypet. Om det er et mord,  et samleie eller ettermiddagskaffe hos svigermor – alt foregår i samme tempo og med samme energinivå.
Det tredje er at romanen er alt for lang. Det pøses på med unødvendige opplysninger, det er nesten så jeg har lyst til å si at boka kunne ha blitt dobbelt så god hvis den var halvparten så lang.
Selve plottet er slett ikke så verst og selv om jeg syns språket var banalt så ville jeg likevel vite hva som skjedde med hovedpersonene. Fortellingen har en spenningskurve, men det mangler så mye i denne romanen at jeg ikke kan anbefale den til noen.
Terningkast 2


fredag 19. august 2016

Altaposten : anmeldelse av Calendar Girl

Publisert i Altaposten 10. august



Audrey Carlan : Calendar Girl : Cappelen, 400 sider
Kjøp heller Cupido
Det gikk rykter om at Cappelen hadde gitt en rekordsum for rettighetene til å utgi bokserien Calendar Girl. Men jeg hadde ikke tenkt å lese bøkene selv. Ikke fordi jeg ikke liker å lese om sex, men fordi jeg ikke liker å lese dårlige bøker om sex. Likevel ble jeg litt nysgjerrig, og bestilte et anmeldereksemplar. Mine forventninger var lunkne, men jeg hadde jo lest og anmeldt Fifty Shades of Grey da den kom, og ga den terningkast 3, og konkluderte med at boka var grei nok helt til sexen startet, da ble det bare for plumt.
Hvis du ikke vet hva Calendar Girl handler om skal jeg gi deg et kort innblikk. Mia Saunders er 24 år, vakker, oppvokst i Las Vegas, og hun har en far som er alt for glad i gambling og alkohol. Mia har hatt et forhold til en av de verste lånehaiene i Las Vegas, og faren hennes lånte mye penger av ham. Penger han ikke klarte å betale tilbake. Det førte til at eksen til Mia fikk noen enda slemmere menn til å slå faren hennes så lenge og så hardt at han havna i koma, og Mia fikk ett år på seg til å betale spillegjelda på 1 million dollar. Heldigvis for Mia kjente hun en person i luksusprostitusjonsmiljøet, nemlig tante Millie. Og Millie kom opp med den strålende ideen at Mia kunne leies ut til et klient hver måned. 100 000 dollar tjener Mia pr. klient og hvis det foregår seksuelle handlinger skal det betales 20 prosent mer. Under bordet. Så plottet her er at Mia reiser til en ny klient hver måned, og hun eies av klienten med hud og hår denne måneden. Mennene hun kommer til er alle kjekke som greske guder, og ingen av dem har sett en vakrere kvinne enn Mia. Begjæret er stort, og større og størst, og det flyter mye kroppsvæsker på delikate silke/blonde/skinn materialer. Mia er dum som ei lita skogmus, og når hun først er kommet til klienten hører vi ikke mer om faren som ligger i koma. Han kommer vi tilbake til i pausene mellom menn, når Mia skal på spabehandling for å freshe seg opp før en ny flytur mot en ny kjekk mann.
Akkurat stor litteratur er det jo ikke. Men jeg nevnte tidligere at Mia ikke var så veldig smart, her er et eksempel på det:
"Alle damer elsker ta-meg-pumps. Særlig lekre, sexy pumps som dette. Det er nedfelt i genene våre".
Mia har ei bestevenninne som bor i Las Vegas. Når de snakker sammen er tonen virkelig hyggelig:
"Jaså?" Gin kastet et langt sideblikk på meg, for hun visste hva som krevdes for å få noen bonus. "Og hvordan klarte du det, snuppa? Liggende på ryggen? Hun fniste. 
Da bokset jeg henne i armen....hardt.....
"Au! Drittkjerring! Den der fortjente jeg ikke"
"Kaller du meg hore, din hore! Helt fortjent."
Å forklare hvorfor denne boka ligger på bestselgerlista i USA, og i Norge og sikkert i mange andre land samtidig er helt utenfor min forstand. Det må være et virkelig stort udekket marked for mykporno i verden, porno der kvinnen fremstår som dum og deilig og mannen sterk og sexy. 

Cappelen har mest sannsynlig hatt det travelt med å få boken i salg, og har benyttet seg av tre ulike oversettere på denne første boka som handler om årets tre første måneder. En oversetter for hver måned, og med så forskjellig utrykk som disse har viser det tydelig hvor stor påvirking oversetteren har på teksten. 
Jeg er ikke moralsk forarget, verken over innholdet eller at den selger så godt. Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke Cupido har et opplag på flere hundre tusen eksemplarer hver måned? Der får du jo erotikk og mykporno uten denne meningsløse historien.
Terningkast 1

Dette er en redigert versjon av blogganmeldelsen publisert 24 juni. Jeg ville spare Altapostens lesere for de heteste episodene så jeg måte moderere meg litt.