mandag 30. mai 2016

Et kobrahode i lysken?

Wilbur Smith - mannen med de mange klisjeene slår til igjen. Har hørt Ung manns land, og fikk så lyst til å dele litt av opplevelsen med deg: Det som har skjedd før sitatet er at det skulle ha vært bryllup, men brudgommen fikk kalde føtter og stakk av. Brudgommens venn, vår store mandige helt, Sean, drar på visitt til den forlatte bruden som sitter vakker og ensom i sitt sengekammer.

- Nei, nei, sa hun og klamret seg til ham. Jeg orker ikke å være alene. Jeg orker ikke å tenke. Vær så snill å hjelp meg.
- Jeg kan ikke hjelpe deg. Jeg kan bli hos deg men det er alt jeg kan gjøre.
Harmen blandet seg med medlidenhet i Seans sinn. Hendene hans klemte om skuldrene hennes og fingrene presset seg inn i huden hennes til de møtte skulderbenet.
- Ja, gjør noe som gjør vondt. Det kan få meg til å glemme for en stund. Gå til sengs med meg Sean. Sår meg, sår meg dypt. 
Sean trakk pusten og holdt den. 
- Du vet ikke hva du sier, du snakker over deg.
- Det er det jeg ønsker. Å kunne glemme for en stakkars liten stund. Vær snill Sean, vær snill. 
- Jeg kan ikke gjøre det Candy. Duff er min venn. 
- Han er ferdig med meg, og jeg med ham. Jeg er også din venn. Å gud jeg er så ensom. Ikke gå fra meg nå, hjelp meg Sean, vær så snill.
Sean følte hvordan sinnet gled ned fra brystkassen hans for så å reise sitt kobrahode fra lysken.
Også hun merket det.
- Åja, ja, vær så snill. 

Siat slutt!




mandag 23. mai 2016

Reisende i litteratur - Uprisen i Finnmark

Denne våren har jeg vært kritikerfadder for Uprisen. Jeg fikk oppdraget fra Scene Finnmark, og har vært på turne i regi av den kulturelle skolesekken. Jeg har besøkt 2 klasser i Alta, en klasse i Hammerfest, to klasser i Vadsø og en klasse i Vardø. Vardø besøkte jeg to ganger – en usedvanlig stomfull dag i mars, og en usedvanlig vindstille og solfylt dag i mai.

De bøkene ungdommene har lest og vurdert er: 
#alfahann av Jan Tore Noreng, Gyldendal
Mumiens mysterium av Tom Egeland, Aschehoug
Evna av Siri Pettersen, Gyldendal (Noen klasser leste Odinsbarn)
Glimt av Tor Arve Røssland, Samlaget
I morgen er alt mørkt – Marlens historie av Sigbjørn Mostue, Cappelen Damm


På tur fra Alta til Vadsø/Vardø i mars. Det er 500 kilometer hver vei. Her et lite stopp på indre riksvei, noen mil før Karasjok.

 På 3 timer skal vi snakke om hva litteraturkritikk er, hvordan forfatterne opplever å bli lest og kritisert av ungdommer (og andre kritikere).  Vi skal også snakke om smak og vurderingskriterier, og jeg bruker å gi elevene en gruppeoppgave der de får 20 minutter til å skrive en anmeldelse. Her er et eksempel på hva de må ta med. Litt geriljaanmelderi - men det funker som fy!



Det jobbes!


Det pauses!




Hvordan jobbe med smak og sammenligninger?

Jeg bruker et triks Gro Dahle brukte på et kritikerseminar. Jeg deler ut en eplebit til alle i klassen, ber elevene smake og gir dem noen minutter til å skrive ned ett ord som kan beskrive hva de forbinder med eplet. Hvis jeg glemmer å si at dette skal være helt personlig og hemmelig får jeg mange like svar, men hvis jeg gjør som planlagt får jeg mest forskjellige svar. Så snakker vi om sammenligninger og metaforer, og jobber med å finne eksempler på dette i tekstene.


 På tur ut fra Vadsø, fremdeles ganske fint vær - men det tettet seg til, som den erfarne værgransker, eller finnmarking kan se på bildebevisene.

 Her var vi på tur inn i stormen og uværet. Det er 70 kilometer mellom Vadsø og Vardø, og man kjører strekningen på en time. Vi brukte tre timer, og kjørte fra veistikke til veistikke. Var ganske utslitt da vi endelig kom oss frem til Vardø, men der ventet verdens fineste juryklasse, og verdens koseligste kro, så da var det forsåvidt greit! Men vi ble værfast i Vardø, og hadde en hel dag der som turister i gruelig vinterstorm. Vi besøkte både Vardøhus festning og Heksemonumentet på Steilneset. Mer om det i en annen bloggpost (kanskje). Nå må vi tilbake til Uprisen. Førstkommende torsdag skal prisen deles ut under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Klokka 13 skjer det og stedet er Kulturhuset Banken. Fra Finnmark deltar to av elevene fra Vardø Ungdomskole. Lykke til alle sammen!

torsdag 19. mai 2016

Dagens dårligste setning - og igjen klages det på Gyldendal!

På side 78 finner denne merkelige hendelsen sted:

Benjy gikk inn i spisestua mens han skrellet av det lille plastlokket og slikket bort yoghurtflekken han hadde fått på buksene.

Prøver å se det for meg, men det virker som en usedvanlig akrobatisk øvelse å slikke sine egne bukser mens man går.

Ble ferdig med boka i dag og syns den var helt middels. Litt skuffende siden både hundeboka og føflekkboka av Haddon var mesterverk - eller ganske i nærheten da!

Hvorfor? Hvorfor? Og atter hvorfor? - og ja, skjerp dere Gyldendal (denne gang)





Gyldendal er ute med Sammen til det siste av Anna McPartlin. Omslaget er så likt omslagene til Jojo Moyes bøker at jeg tror Gyldendal håper på mersalg av Sammen til det siste på grunn av at kunder tar feil av Moyes bøker og deres siste. Hvorfor skulle de ellers lage en forside som er så lik? Det kan selvfølgelig hende at omslagdesigneren kun har ett uttrykk - men det tviler jeg på. Dette var rett og slett lavmål Gyldendal - skjerp dere! 

fredag 13. mai 2016

John Solsvik : Flukten fra Nazistene : Hermon forlag – 264 sider



En barndom i Talvik

  ”Kan du skaffe mæ boka om han Adler”  spurte bestemor en dag for noen uker siden.  ”Kossen Adler?”, var svaret fra  meg. ” Jammen du vet jo han longelægen som var jøde og som var pasient og læge i Talvik under krigen, og dattra, ho Hannah som fikk bombesjokk når dæm bomba Tirpitz og som bodde hos oss i Skillefjord i mange måna, så ho skulle komme sæ. Og ja og så han sønnen som også blei læge, og kona til han Adler, ho Zdenka  som va en så god vænn av ho mamma.”

Jeg satt som et spørsmålstegn. Kanskje hadde jeg hørt om han Adler, men festet seg hadde det ikke.

Men det var klart jeg måtte få tak i boka – både et eksemplar til bestemor og et til meg selv. Etter hvert som jeg har snakket med folk i Alta om boka og familien Adler er det mange som husker den jødiske familien.

John Solsvik har skrevet denne erindringsboka i tett samarbeid med Jakov Adler. Solsvik har hatt 25 lange samtaler og intervjuer med Adler i Jerusalem, og mye er tatt opp på bånd. Adler har selv lest gjennom det ferdige manuset, og derfor tar jeg det som en bekreftelse på at uttalelser han er sitert på er korrekt.

Lungelege i Talvik

Høsten 1939 fikk 10 jødiske leger innvilget visum i Norge. Jakov var 8 år gammel da han kom til Norge sammen med faren Hugo,  moren Zdenka og lillesøsteren Hanna. Jakovs far som var lungespesialist fikk tilbud om jobb på Talvik lungesykehus. Familien ble i Talvik under hele krigen, og flyktet til Sverige i 1945. Jakov flyttet til Israel i 1949 og ble raskt tatt opp i det militære. Han utdannet seg til lege og ble medisinsk offiserer i IDF – det israelske forsvaret. Etter hvert fikk Jakov medisinsk tilsyn med FN`s fredsbevarende styrker i mange land, og som pensjonist er han fremdeles aktiv i ulike organisasjoner.

Historien er skrevet kronologisk, og vi får livshistorien til Jakov Adler, fra han ble født og til han som 83 år gammel ser tilbake på tidlig barndom og livet frem til en aktiv pensjonisttilværelse.

For de som er fra Talvik eller som husker Adler og familien fra krigen må det være spesielt å lese om familiens historie, og få vite hvordan det gikk med dem etter at de forlot Norge, men jeg tror det kreves en helt annen politisk ståsted enn det jeg har for å like hele boka, og spesielt de heltmodige fortellingene om redningsmannen Jakov Adler. Adler blir fremstilt som en snarrådig helt, nesten litt MacGyver, og hans nære forhold til Ariel Sharon blir tillagt stor vekt.

Både bestemor og svigermor som har lest boka sier at når Josef forteller fra barndommen i Talvik så kjenner de seg igjen i hendelsene. Derfor syns jeg det blir lett å trekke på skuldrene av feil i distanse som i denne setningen:

”Veiene var tilsnødd og en kald vind pisket mot ansiktet da de kjørte i tussmørket de 10 kilometerne fra Alta til Jansnes på nordsiden av Talvikbukta der sykehuset lå.”

Adskillig verre blir det når påstander som dette fremkommer:

”Jeg var det siste offeret for Sabra og Shatila. Jeg ble aldri forfremmet til stillingen som sjefslege i IDF på grunn av mitt nære forhold til Ariel Sharon.”

At en privilegert mann, lege og militær som har passert 80 år kan se seg selv som et offer på grunn av et manglende jobbtilbud, og dermed trekke sammenligninger med  seg selv og de som ble massakrert i flyktningeleirene  Sabra og Shatila i 1982 sier det meste om perspektivet hans.


Forfatteren levner ingen tvil om hvor hans sympati ligger, og han har ikke skrevet en nøytral bok, like lite som jeg klarte å være nøytral under lesing av boka. Adler blir sitert flere ganger på hva han mener om arabere, og det er ikke lystig lesning. For Jakov Adler er det å ha en sterk hær det viktigste for Israel og han mener at det kun er et fullstendig sammenbrudd for palestinerne og Hamas som kan gi fred i området.

Det er vanskelig å være nøytral og det vil være feil å ikke innrømme at min vurdering av boka nok blir påvirket av at jeg har et annet politisk syn på verden enn Jakov Adler. Jeg likte godt de delene som handlet om Talvik, men det ble mer utfordrende å lese om de ulike krigene og konfliktene han hadde vært aktiv i. Det trekker opp at boka er illustrert med bilder fra private album, men det trekker ned at forfatteren virker blendet av at Jakov Adler kjenner og kjente mange av det han selv kaller toppene i det israelske samfunnet.


Terningkast 3