Gå til hovedinnhold

Linde Hagerup : En bror for mye : Cappelen Damm, 165 sider

Publisert i Altaposten 27. desember 2016



Troverdig og fint om å føle seg utenfor


Sara bor sammen med moren og faren og storesøsteren Emilie. Det ser ut som en ganske vanlig familie med rom for både gode samtaler, stress og vanlige hverdager. En dag dør mammas bestevenninne Karin og mamma er fryktelig trist. Men Sara er ikke noe trist, det eneste hun klarer e å tenke på er hvor glad hun er for at de ikke trenger å feire jul sammen med Karin og den irriterende sønnen hennes, Steinar,  slik de vanligvis gjør. Sara syns Steinar er den mest irriterende, bortskjemte og idiotiske ungen i hele verden.

 Linde Hagerup har klart å gjøre både handlingsmønstret og språket til Sara troverdig. Sara er bare 9 år men hun har en god observasjonsevne. Her fra begravelsen til Karin:

«Steinar satt på første benk sammen med en dame som var veldig gammel.

Hun hadde så mye rynker at hun var helt krøllete.

Hadde hun ikke bevega på seg, kunne hun like gjerne være død.

Hun var bestemora til Steinar.

Etterpå fortalte mamma at hun var alt Steinar hadde igjen av familie.

-Det er synd på Steinar nå, sa mamma. – Veldig synd på Steinar. «

Noen uker etter begravelsen samler mamma og pappa familien til familieråd, og de voksne forteller at Steinar skal flytte inn til dem. De skal adoptere Steinar, og dette har vært en avtale med moren til Steinar fra han ble født. Hvis noe skjede med Karin var det foreldrene til Sara som skulle gi han en ny familie. Sara blir rasende og lurer på hvorfor ingen har spurt henne? Hun vil ikke ha noen lillebror! Og i hvert fall ikke en så irriterende og dum liten sak som Steinar. Men ingen hører på henne, og med streng stemme forteller faren at Steinar og Sara skal dele rom. Når Steinar flytter inn prøver Sara å være snill mot ham, men hun klarer det ikke. Hun er sint på han hele tiden, og lager surmunn og kaller ham dumme ting. De andre i familien ser på henne med strenge blikk, og Sara føler seg både veldig slem og veldig alene. Helt til hun får en glimrende ide som skal forandre det meste. For Steinar trenger kanskje ikke en sur søster, men en kul storebror?

Boka er sparsomt illustrert med illustrasjoner som fikk meg til å tenke på barnebøker fra 1970 – tallet. De fleste av illustrasjonene tilhører ikke noe nytt til opplevelsen, bildet sier det samme som teksten, og dette er noe som var mer vanlig tidligere.  Illustrasjonene er myke og runde i formen med rolige farger og gir et dempende inntrykk. Forlaget mener boka passer for barn mellom 6-9 år, og illustrasjonene forsterker dette inntrykket.  Jeg ville likevel ikke hatt noen problem med å tilby boka til barn som er eldre, for her er det mye god underholdning selv om starten er trist med Steinar som mister mammaen sin. Når barnebøker blir skrevet med en ung jeg-forteller er det ikke uvanlig at leserne sitter igjen med en følelse av at teksten ikke blir troverdig, men det skjer ikke her. Sara tenker, handler og reagerer som et barn, og dette kommer tydelig frem. Jeg tror på Sara og jeg følte så inderlig med henne i hennes forsøk på å være snill.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Flott anmeldelse, Solgunn. Det er ikke så vanskelig å forstå at det kommer en reaksjon hos en 9-åring på en slik omveltning i livet. Jeg blir litt nysgjerrig på hvorfor forfatteren har valgt å gå tilbake til en tradisjon med illustrasjoner som hører en annen tid til? Jeg la i høst merke til et par illustrasjoner på bokomslag som også ga meg følelsen av at bøkene tilhørte en annen tid, og ikke at de faktisk første gang ble utgitt i 2016. Kan det være en gryende trend mon tro?

    SvarSlett
  2. Riktig godt nytt år, det glemte jeg helt å få med :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt nytt år til deg også :) og svaret på spørsmålet over kommer i kommentaren under :)

      Slett
  3. Hei! Hyggelig omtale av boka! Takk for den. :) Jeg fikk litt lyst til å si noe om illustrasjonene. Egentlig skulle de ikke vært der. Teksten var ferdig og skulle i trykken. Men så kom plutselig bokklubben inn og ville ha boka men MED illustrasjoner. Økonomisk ville det gjøre et byks for meg, så jeg takka jeg om enn motvillig. Men dette var i midten av juni, og da er alle proffe illustratører opptatt. Så kom Jens Larsen Aas innom forlaget med porteføljen sin i hånda. Han var 22 år, og helt nyutdanna fra San Francisco. Vi kastet oss over ham og han jobba 24/7 i noen nervepirrende uker. Det var nesten en helt umulig situasjon: En illustratør uten erfaring med å illustrere bøker, en forfatter som ikke ville ha illustrasjoner men måtte jobbe med dem likevel, og redaktører som jobba på skift fordi de skulle ha sommerferie. Ha ha! Det var DEN sommeren. Resultatet kan man jo mene mye om, det skal jeg ikke legge meg oppi. Men det var sånn de ble til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Linde og takk for en flott bok og et fint innblikk bak forlagskulissene.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…