Gå til hovedinnhold

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016


Sterkt og aldeles nydelig

Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene,  og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.

Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og jeg spurte meg selv flere ganger mens jeg leste hvorfor jeg likte boka så godt. Svaret er at jeg falt pladask for fortellerstemmen til Haaheim. Hun har gode personbeskrivelser med fine vendinger og presise observasjoner, både i forbindelse med møter mellom mennesker og storpolitikk. Språket er godt, med innslag av ulike dialekter. Samtidig viser hun stor respekt og finfølelse i forhold til tidligere generasjoner.

Gode og gjenkjennelige tidsbilder

Noen av Haaheims slektninger har skrevet brev gjennom store deler av livet, brev som andre har tatt vare på og gitt til yngre slektninger,  andre har skrevet dagbok eller minneoppgave. Dette har gitt forfatteren mye godt materiale å bygge på, men den særegne stemmen er hennes egen. Her er et eksempel der hun forteller om mormora i Kirkenes:

”Tre ganger skjer det at livet går i stå for den margslitne mormoren min. Tre ganger mister hun seg selv. Sammenbruddene og sykehusoppholdene er blanke flater i familiens hukommelse. I minneoppgaven der mormor skrev om de viktigste hendelsene i livet, står det ingen ting. Det er som om det aldri har skjedd.


Jeg har lest en del selvbiografiske romaner i det siste og fikk lyst til å sammenligne Nordnorsk julesalme med både De urolige av Linn Ullmann og Neiden 1970 av Ingeborg Arvola. Ullmanns roman er lest og bedømt og funnet verdig en nominasjon til Nordisk Råd litteraturpris, men jeg mener at både Neiden 1970 og Nordnorsk julesalme er bedre. Men juryen som nominerer til disse prisene leser nok ikke Arvola og Haaheim. De leser ikke disse bøkene som forteller historiene om de som vokste opp i Finnmark og som ble i Finnmark tross armod og slit.  Både Arvola og Haaheim skriver om Øst-Finnmark og de beskriver tøffe tak, og en sterk vilje til å overleve både på kant og på lag med naturen og det de leverer holder et høyt litterært nivå.

Det er ikke bare Haaheim som er sentimental, også jeg kjenner at det tykner i halsen og svir bak øyelokkene når Nordnorsk julesalme blir fremført og lest. For nå sitter jeg nå her, utgrått  og snufsende etter å ha  blitt blåst av gårde av en debutant og jeg håper mange finner frem til denne skatten av en bok. En bok som er skrevet med en stort hjerte for mørketidslandet og de flotte menneskene som ”leve her nord”.


Terningkast 6

Kommentarer

  1. Tusen takk for glitrende tips. Skal gjøre mitt for å få fatt i denne!

    SvarSlett
  2. Sjå nå du, godeste Solgunn! I dag poppa boka opp på ebokbib- og det er mulig det kan bli ei lang natt, dette her.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …