torsdag 27. august 2015

Nordnorsk bokdag arrangeres i Alta 28. og 29. august 2015


Fem av bøkene det skal leses fra har jeg anmeldt i Altaposten : Fuck verden, Jeg er en skiløper, Over elva, Landet bakom og Isbrann. 


"I år feirer vi tjue utgivelser av atten forfattere på Nordnorsk bokdag!
Bokdagen arrangeres 28.-29. august i Alta, i samarbeid med Alta bibliotek og Finnmark fylkesbibliotek.
Flere språk, et mangfold av sjangere, bøker for både gammel og ung!
Program:
Fredag 28.08 kl. 19.00, Studenthuset Cafe:
Nathan Haddish Mogos: Mottaket (roman)
Hallvard Birkeland: Første odebok (dikt)
Caroline Kaspara Palonen: Det er mitt hav (roman)
Sylvi Inez Liljegren: Amiras palestinske kjøkken (dokumentar)

Fingermat

Henning Howlid Wærp: En øyreise (roman)
Roald Larsen: Glødende mørketidsland (sagn)
Sissel Horndal: Sølvmånen (bildebok)
Konferansier: Torill Olsen

 Lørdag 29.08

Familieprogram, kl. 11.30, Alta Bibliotek:
Marry Ailonieida Somby: Reinkalven Lille Bizi
Sylvi Jane Husebye: Perlene
Eva Strandbu: Sånn var det da
Sissel Horndal: Hokus pokus 1-2-3

Konferansier: Alta bibliotek

Voksenprogram, kl. 12.00:
Inga Ravna Eira: Jidnes skálkošeapmi (ungdomsbok)
Siri Broch Johansen: Elsa Laula Renberg (dokumentar)
Tor Martin Leines Nordaas: Fire dager hos farmor (roman)
Tale Næss: Funn – Haven – Her er det (dramatikk)

Konferansier: Ingvild Holvik
Arrangementet er et samarbeid med Alta Bibliotek og Finnmark Fylkesbibliotek.Med støtte fra:  NFs medlemsfond, Fritt ord, Finnmark fylkeskommune, Sametinget og forlagene Tiden, Fair, Schibsted, Cappelen Damm, Z forlag Aschehoug og Davvi Girji." 


tirsdag 25. august 2015

Laila Stien : Over elva : Tiden, 136 sider



Publisert i Altaposten 25. August 2015


Vemodig og melankolsk

 Det passer godt at Stiens siste novellesamling kommer ut nå i august. Det er tidlig høst, og med det føler mange et vemod over en sommer som er over. Nettopp vemod og melankoli glir som en rød tråd gjennom alle de syv novellene, ulik i form og lengde, men med samme grunntone.

Boka starter med tittelnovellen som setter stemningen direkte fra de første setningene. Her er det melankoli, litt humor og frempek som forteller oss at noe tragisk skal skje. Den andre novellen har noen av de samme bildene. Det er barndom, skolepulter og skolevei, og savn og uro. Men den andre novellen er mer rotete og ikke like sterk som den første. Den tredje novellen er samlingens svakeste. Den skiller seg ut med sitt muntlige språk, og en stemning som delvis brister i troverdighet. Kanskje jeg reagerer så sterkt fordi det blir et så stort sprang fra de andre novellene der hvert ord og hver setning fremstår som viktig og riktig, og så kommer denne novellen der Stien lar fortellerstemmen bli gestaltet av en usympatisk døgenikt, alkoholisert og deprimert, som gjennom en samtale med en liten sitronkjeksspisende mus kanskje kan komme seg ut av håpløsheten.

«Kunne ha kosta opp før. Vet ikke hva som stakk meg – at jeg bare lot det ligge. Om det var for at det var fint, på en måte fint med den hvite snøen. Borte nå, i hvert fall. Fritt fram. Jeg ser etter om jeg har noe mer kjeks mens jeg er her, oppe så i samme tida. Har kanskje ikke den med sitron, men.»

Dette utdraget viser noe av problemet. Det fungerer kanskje muntlig, som skrift blir det nesten uforståelig.

I de neste novellene henter hun seg mesterlig inn igjen, og den siste novellen som handler om en kjøretur fra Alta til Hammerfest leser jeg som en kjærlighetserklæring til mannen hennes.  Hun skriver tett opp til eget liv, og det blir nakent og ærlig. Hun ser på hendene som holder rattet, og kaster oss tilbake til ungdomstiden, til tiden de ble kjent. I skjønnlitteraturen er beskrivelser av hender vanlig, og Stiens tekst fikk meg til å tenke på Før snøen faller av Britt Karin Larsen. Der tenker Lina på Taneli; hender som kan stryke, gi varme og reparere, men også slå og holde fast, og nettopp slik tenker den kvinnelige passasjeren om hendene til mannen som kjører.

Både temavalg og stemning tilsier at disse tekstene er skrevet av et menneske som har et levd liv bak seg. Jeg syns at Stien behersker å skrive med både kvinnelig og mannlig hovedperson og hun klarer å gjøre persongalleriet troverdig. Hun beskiver relasjonene mellom mennesker godt, og hun har et åpent blikk for de små, men viktigste tingene i livet.

Terningkast 5

mandag 24. august 2015

Sørøyrocken - del 2

Sørøyrocken er en musikkfestival, og det skal man nesten ikke tro når man ser bildene mine. Men til mitt forsvar - jeg var frivillig og gjorde en stor innsats på dagtid (mens de andre sov), og på kvelden da de store konsertene ble kjørt på Tørrfiskloftet var jeg ganske så sliten, og jeg lengtet etter bobilsenga. Det er mulig det er alderen, eller det er mulig det bare er meg. Uansett - det beste bandet jeg hørte på Sørøya var Orango! Ingen over, ingen ved siden av. 



 På tur ut fra Tørrfiskloftet fikk jeg øye på Syfryd, båten til Wenche og Ulf - venner av meg fra Alta. De hadde seilt fra Alta til Sørvær, en tur på 8 timer. Ingenting for dem som har seilt jorda rundt for noen år siden. Tøffinger.
Og til Syfryd dro jeg på ettermiddagsbesøk. Men jeg tror ikke seiling passer for meg. Ble svimmel etter en halvtime ombord, og det hadde ingenting å gjøre med den magnumflaska du ser. Trur jeg.

Kreativ skilting - Vi bodde ved dusjen - heldige oss! 

 Orango!

 Orango igjen!

 Frister det kanskje med Bidos? Eller sjømat som det kalles på Sørøya. 

  Dramatisk landskap 

Ikke de bredeste veiene - men heller ikke så mye trafikk. Dette er på veien mellom Sørvær og Hasvik.

Akkurat under Sørøyrocken må man reservere plass på ferga for å være sikker på plass. Vi hadde reservert plass på turen til Sørvær, men vi var for sen med å reservere plass tilbake, og vi ville IKKE måtte overnatte på fergeleiet i Hasvik i flere døgn. Ryktene fortalte at det var det mange som har måttet gjøre de siste årene. Så derfor startet vi den tre mils lange turen fra Sørvær til Hasvik i det øyeblikket siste band var ferdig å spille. Vi kom som tiende bil i køen, og heldigvis kom vi oss over med første ferga om morgenen. Lykke i livet!

 Og på ferga ble det tid til litt lesning. Jeg gjorde ferdig En vis manns frykt, og Pål fortsatte sin lesning av Vindens navn. De fleste fantasylesere kjenner Patrick Rothfuss, og liker du ikke fantasy er dette kanskje ikke boka som vil overbevise deg om at fantasy er toppen!

Her er lenken til første del av min oppsummering av Sørøyrocken. 

Anthony Doerr: Alt lyset vi ikke ser : Pantagruel, 634 sider

Publisert i Altaposten 18. august 2015




Årets Pulitzervinner

7. august 1944 begynner de allierte bombingen av den franske kystbyen Saint Malo. I ett av husene befinner den seksten år gamle Marie-Laure LeBlanc seg. Hun er blind, og har derfor ikke fått med seg innholdet i flygebladene som har regnet over byen det siste døgnet. De hvite arkene bærer et budskap om at alle innbyggerne må forlate byen.

I kjelleren i et hotell nær huset til Marie-Laure er den tyske menige soldaten Werner Pfenning fanget under store steinmasser. Werner er radiooperatør, og er stasjonert i kjelleren sammen med to andre soldater. Mens bombene hviner og bakken rister jobber de med å finne måter å komme seg ut på.

Den store diamanten

I korte kapitler veksler historien mellom Marie-Laure og Werner, og boka beveger seg over flere tidsplan. Nåtiden er 1944, men handlingen starter allerede i 1934, og vi følger den blinde jenta, og den begavede gutten fra de som små barn vokste opp til de med et skjebnens lunefulle innfall møtes.
Marie-Laures mor døde under fødselen, men Marie-Laure var likevel heldig. Hun hadde en pappa som la alt til rette for sin eneste datter.  Faren jobbet som låsesmed på Nasjonalmuseet i Paris og han tok med seg Marie-Laure på jobb hver dag. Han lærte henne blindeskrift, og han bygget små minihus av tre, og rekonstruerte kvartalet de bodde i, slik at  Marie-Laure skulle bli kjent med byen sin,  og etter hvert bli så trygg at hun kunne gå rundt alene. Hun fikk være sammen med begavede forskere, og hennes vitebegjærlighet var stor. Den største skatten på museet var en diamant like stor som et dueegg. Diamanten var omgitt av myter og den hadde vært innelåst i nesten 200 år da krigen brøt ut. På grunn av diamantens størrelse og verdi ble det laget tre kopier, og den ekte diamanten og de tre kopiene ble blandet og plassert på fire ulike steder. Marie-Laures far fikk ansvaret for en av dem, og om det var originalen eller en av kopiene kan du jo bare gjette deg til.

Werner var foreldreløs og vokste opp på et barnehjem. Han hadde en omsorgsfull bestyrerinne som tok seg av ham, men de manglet det meste av mat og klær. Etter hvert ble det kjent at Werner var en naturbegavelse med hensyn til radioer og finelektronikk, og han ble tidlig rekruttert som soldat.

Lettbent underholdningsroman

Mange kritikere har uttrykt overraskelse over at en så lettbent bok som dette har vunnet Pulitzerprisen. Jeg må si meg enig. Alt lyset du ikke ser er en ganske kjedelig underholdningsroman. Det ligger en spenning i tidspunktet for når de to hovedpersonene skal møtes, og det ligger en spenning i hvordan de kommer til å klare seg under bombingen. Språket er herlig fritt for klisjéer, noe som alltid er bra, og noen kjærlighetshistorie i tradisjonell forstand er det heller ikke. Det handler mer om medmenneskelighet og kjærlighet mellom mennesker som deler samme grunnsyn i livet.

Kapitlene er så korte at boka får en thrilleraktig fremtoning, men med 634 sider syns jeg historien ble for lang.  

Terningkast 4