lørdag 30. mai 2015

Litteraturfestival på Lillehammer - dag 3

Sarah Ramin Osmundsen - tidligere norgesmester i poesislam. Hun var drivende dyktig!

Gårsdagen ble en særdeles hektisk dag, selv om første litterære begivenhet ikke starta før 12.00. Da var det kritikerseminar med professor Jill Walker Rettberg og foredraget  "Stiller elektronisk litteratur nye krav til kritikken?" Professoren var kunnskapsrik og en dyktig formidler. Hun hadde forberedt seg godt, var i dialog med publikum og jeg lærte mye. Neste post på programmet var forlegger Bendik Wold fra Flamme forlag som skulle snakke om "Litteratur og kritikk i en ny generasjon". Det ble motstykket til det første foredraget. Wold startet med å si at han hadde arbeidet med et manus som han forkastet fordi han trodde det ble for kjedelig, men jeg lurer på om det er mulig. For kjedeligere 50 minutter enn han serverte i går har jeg ikke vært borti - jo, kanskje foredraget til svenske John Swedenmark for to år siden. Da konkluderte forfatter Mona Høvring med at høydepunktet på festivalen var da Swedenmark ikke snakket. Men uansett - den sublime kontekstualiteten i mannlige filosofers intertekstuelle erfaringsunivers kombinert med dårlig formidling (stirre ned i manus mens man leser fra arket, ha noen pauser for å drikke vann - da ser man opp, før man igjen stuper ned i manus og kaster ut kjedsommeligheter) gjorde at jeg følte at jeg hadde kastet bort femti minutter av livet mitt. Deprimerende tanke. Og - note to self......ikke tro på alt du leser, for i festivalprogrammet virket akkurat denne programposten veldig forlokkende. Men akk!

Etter denne begredeligheten skulle Guri Fjeldberg snakke om dystopisk ungdomslitteratur, men jeg hadde fått dagens dose med foredrag og dro heller ned til jernbanestasjonen for å spise suppe. Det angret jeg på, for Fjeldberg sitt foredrag hadde visst vært ett av årets høydepunkt.



Klokka 18.00 var det klart for programposten Kritisk kvartett - og det var noe jeg hadde gledet meg til - og ikke uten grunn viste det seg. Jeg bare elsker når professorer (slik som Eirik Vassenden) og postdoktorer (slik som Frode Helmich Pedersen) med kløkt, humor, selvironi og masse kunnskap - formidler og diskuterer litteratur uten bruk av distanserende fagterminologi. Kritisk kvartett er Litteraturhuset i Bergens faste forum for litteraturkritikk og består av tre medlemmer, de to herrene Vassenden og Helmich Pedersen samt Carina Elisabeth Beddari. Disse tre inviterer med seg en gjest til hvert arrangement, og nå var gjesten Martha Norheim. Det ble diskutert fire ulike bøker, og det ble aldri full enighet om hvor god bøkene var. Diskusjonene ble underholdende, lærerike og morsomme, og jeg ønsker meg flere slike arrangement. Håper Kritisk kvartett kommer på besøk til Finnmark Internasjonale litteraturfestival!

Kvelden ble avsluttet med en strålende forestilling og oppvisning i poesislam! Det varte 2 timer og 30 minutt og ikke ett av de minuttene følte jeg var bortkastet! Der skulle den tidligere nevnte Bendik ha vært for å lære seg noen formidlingsteknikker og spissing av budskap!

Therese Bakkevold - veldig morsom poesislammer fra Tromsø.

Poesislam og kjærlighet

Poesislam har feiret 10 års jubileum! Hurra! Hurra! Hurra!

Fredag 29. mai 2015 var jeg på jubileumshowet til Foreningen !Les der det ble markert at det var 10 år siden den første norgesmesteren i Poesislam ble kåret. Alle norgesmestrene var med på feiringen og alle bidro med liv og lyst. Taro Vestrø Cooper har vunnet to ganger, og han var en begeistret og strålende konfransier. Jeg fikk lyst til å sjekke ut litt mer om Taro og kom over denne fine artikkelen på fabelaktigformidling.no. Les!!!!!

De som deltok i går, foruten Taro var: Sarah Ramin Osmundsen, Ron Røstad, Therese Bakkevold, Lars O. Haugen, Lars Tønnesen (Atlars) og Torgeir Rebolledo Pedersen.

Vet du ikke hva slampoesi er kan du se på dette fine eksemplet: 

Litteraturfestival på Lillehammer - dag 2

                                            Ebba Witt-Brattström - min nye heltinne!

Her kommer en oppdatering fra Lillehammer, og selv om jeg hadde store planer om å blogge hver dag, sier det seg selv at det kan bli vanskelig, så derfor er oppsummering av dag 2 litt forsinket. Men her kommer det:

Startet dagen tidlig, med frokost klokka 08.00 før jeg tuslet opp til Breiseth for jurymøte. Møtet bød på visse overraskelser, diskusjoner og personlige aha-opplevelser, og det var derfor en ganske sliten versjon av meg som gikk tilbake til vandrerhjemmet. Her måtte jeg ta et dypdykk i programmet for å oppdatere meg. Problemet med Litteraturfestivalen på Lillehammer er at det er alt for mye bra. Og grunnene til at jeg sier at det er et problem er fordi det hele tiden må prioriteres mellom interessante arrangementer. Jeg valgte å høre på Turid Farbregd som snakket om Katja Kettu og hvordan det var å oversette Jordmora fra finsk til norsk. Arrangementet var i parken, og det var øspøs regnvær og bitende kaldt, så jeg klarte bare å få med meg 10 minutter før jeg måtte kaste pleddet og springe på kafe Stift og ta meg en kopp kaffe. Så fikk jeg med meg en veldig interessant debatt mellom professor Ebba Witt-Brattström og lektor og kritiker Tue Anderson Nexø. Temaet var kritikk, kjønn og politikk -og Ebba Witt-Brattström var en meget dyktig formidler og jeg har lyst å lese noen av bøkene hennes. Tue Anderson Nexø kom veldig til kort her syns jeg, han ble utydelig og kjedelig i forhold til den godeste Ebba. Så min konklusjon er at jeg digger Ebba. Hun sa noe slik som at all teori lyver fordi det forenkles. Slikt gir gjenklang hos meg.

Så var det middag med Kritikerlaget og jeg traff min gode venn Silje og skravlet med henne og flere nye bekjentskaper. Klokka 20 var vi på plass i teltet for å få meg oss samtalen : Å snakke om sex". I 2010 startet Ingrid Treborg bloggen Flink pike. Det var en blogg som mange trodde var skrevet av 3 jenter, - 3 jenter som var veldig anonyme og veldig åpne i forhold til kropp og seksualitet. Men det var bare ei jente som sto bak bloggen, og det var Ingrid Treborg. Hun ble intervjuet av en ung mann jeg ikke fikk med meg navnet på, og de to hadde en helt grei dialog. Høydepunktet var likevel når Treborg leste fra boka Flink pike.

Det var iskaldt i teltet og vi gikk derfor før teaterforestillingen som også handlet om sex begynte.

Neste stopp var litteraturquiz på Banken. Jeg satt sammen med et nytt lag i år, og vi kom på 10. plass. Mer om quizen kommer kanskje senere. Etter quizen ble jeg invitert med på etterpåfest på Breiseth (eller den festen jeg aldri burde gått på ifølge Moshonista). Men det mener  hun bare fordi hun selv bare lusket forbi hotellet, og rett til vandrerhjemmet. Jeg kom bare en halv time senere enn henne - og jeg er ganske fornøyd med egen festivalinnsats.

Torsdagens beste: Ebba Witt-Brattstôm - uten tvil!

onsdag 27. mai 2015

Litteraturfestivalen på Lillehammer - dag 1

Planen var å legge ut masse fine bilder, men etter nøye gjennomsyn av dagens knipsing har jeg konkludert med at denne første oppdateringen fra årets festival på Lillehammer må skje uten bilder.

Vi ankom ca. 15.00 og sjekket inn på vandrehjemmet på jernbanestasjonen. Rommene er fine og rene og både medblogger og jeg er fornøyd så langt.

Første arrangement var i litteraturteltet klokka 16.00. Teltet var varmt og hyggelig og minnet mest om en gammel saloon, ikke det at jeg har vært i så mange gamle saloonger, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det var fullstappa i teltet og stemninga var god. På scenen var Ingvar Ambjørnsen, Helene Uri, Lars Petter Sveen. Detattleder Fredrik Wandrup - og tema var: Hvor ble det av fantasien? Her er notatene mine slik de ble kludret ned i teltet:
Ambjørnsen er morsom! Uri er litt gammelmodig. Hva syns de om Knausgård? Sveen har ikke lest ham - bryr seg ikke om det. Han mener at den litterære scenen i Norge er fri, og at det er positivt med ulike stemmer, selv om han savner mer fokus på noe utenfor seg selv. Ambjørnsen kom med dagens beste: De som ser ned på de som leser kiosklitteratur kunne endelig hengi seg til serielitteratur - om Min Kamp i seks bind. Uri mente at hun kunne ha reagert med misunnelse, men hun har vært moralsk indignert, og hun brukte ordet avsky, selv om hun selv mente det var et for sterkt ord. Sveen sa at han hadde håpet å slippe å snakke om Knausgård, og Ambjørnsen har et problem i og med at han driver og avbryter Uri, og mens han selv snakker forteller alle hvor interessant det han selv sier er. Rart å legge merke til.

Andre arrangement var på Nansenskolen, og vi hørte på tre kjente og kjekke forfattere som leste fra sitt siste verk: Helle Helle, Rune Christiansen og Kristina Sandberg - en dansk, en norsk og en svensk.

Deretter gikk vi på cafe Stift, min favorittkafe på Lillehammer. Vi deltok på barne - og ungdomsquizen og tapte stort. Vi fikk 20 poeng - de som vant fikk mer enn dobbelt, men vi deltok med liv og lyst og i morgen er det ny quiz som vi helt sikkert ikke kommer til å vinne.

tirsdag 26. mai 2015

Litteraturfestival på Lillehammer 2015


I morgen starter årets litteraturfestival - for meg! Jeg har fått med meg at den egentlig startet i dag, så på tv at en viss prinsesse fikk oppmerksomhet og godt er det, men jeg kommer meg altså ikke dit før i morgen. Jeg gleder meg til å treffe masse kjentfolk, kritikervenner, bloggevenner, bibliotekarvenner, studievenner og ellers det som måtte dukke opp av nye vennskap. Ingalill og jeg har bestemt oss for å blogge HVER DAG, så her er det bare å glede seg, og som en liten oppvarming til det, presenterer jeg herved rapport fra de to siste festivalene.

Min rapport fra Lillehammer 2014 

Min rapport fra Lillehammer 2013

tirsdag 12. mai 2015

På besøk i Ait Abdi - en berberlandsby - Marokko, del 3

Som jeg skrev i Marokko, del 2 - vi ble kjent med Omar på en bar i medinaen i Marrakesh, og han inviterte oss med til landsbyen sin i Atlasfjellene. Omar har vært, og er fremdeles med på et prosjekt som Høyskolen på Lillehammer har i landsbyen hans. Ait Abdi.  Det var helt spesielt å få bli med og hilse på hele familien hans, og mange av de som bodde i landsbyen. Søsteren Mina tok godt imot oss, og de slaktet en kylling i anledning besøket.. Vi fikk en rundttur i landsbyen. Hjerteligheten og gjestfriheten var helt uimotståelig. Vi følte at mange var nysgjerrige på oss, men vi følte også at vi var velkomne. 

Omar har planta oliventrær, og regner med at disse kan høstes om 2- 3 år. Jeg gleder meg til å reise ned og være med på innhøsting.

 Vi var alene på veiene for det meste - og det var fint for det var ganske trangt og bratt!






Tanta til Omar fant vi ute mellom urter og grønnsaker. Hun er 104 år, og broren hennes, faren til Omar, er 100. Han traff vi når vi kom kjørende inn til landsbyen. Da var han på tur ut med et esel for å hente tørrved. Han kom tilbake etter 2 timer, og da lasta han av eselet, vaska seg, og kom og spiste med oss. Det var helt fantastisk!



Tok et bilde fra taket av huset til Omar. Det er så vakkert der, og jeg gleder meg til å reise tilbake. Vi har snakket om at vi gjerne vil være i landsbyen noen dager.

Her er skolen i Ait Abdi - den eneste skolen i Marokko der alle barn har egen ipad. Støttet av Høyskolen på Lillehammer og andre som støtter prosjektene i Ait Abdi. Det er laget en bok med helt nydelige bilder fra Ait Abdi, og jeg har ikke lest forordet, som er på arabisk og engelsk, men jeg har sett på bildene, og jeg kjente mange av de fotograferte, og jeg kjente igjen husene. Mer om prosjektet i Ait Abdi kan du lese om HER - og jeg skal skrive om boka, og vise noen av bildene fra den når jeg har lest den, og ikke bare sett på bildene.


 Omars hus - luftig og kjølig spiseplasser
Mina skyller kopper og lager middag. Bare jeg ser bildet av henne får jeg lyst til å smile, for hun var så fin og hyggelig og trivelig og god!

Nyslakta kylling, oliven og opphøgde poteter  - smakte nydelig, selvfølgelig.

 
Mammaen til Omar - hun er 96, syns jeg å huske, men hun deltar fremdeles i matlaging og husarbeid, og hun hadde mye å fortelle meg. Hun snakket ikke engelsk, men Omar eller broren oversatte, og vi forsto hverandre ganske godt, bare med kroppspråk også. Det var mange som mente at jeg lignet på berberne - "You look like a berberwoman" - fikk jeg høre ganske ofte - og da er det kanskje noe likhetstrekk med samer og berbere?



Omar skulle til landsbyen for å vise hvordan boka var blitt - endelig resultat - og her er fra når storebroren og Pål ser gjennom sluttproduktet. Vil du kjøpte boka selv så tar du kontakt med Pär Nygren og så får du boka hjem til deg på null komma niks, og da støtter du prosjektet i Ait Abdi.

Marokko del 2 
Marokko del 1

lørdag 9. mai 2015

Rune Blix Hagen : Ved porten til helvete : Cappelen Damm : 307 sider

Publisert i Altaposten 8. mai 2015



Historiegrøss fra Finnmark
Rune Blix Hagen er førsteamanuensis ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Han er spesialist på hekse- og trolldomsprosesser.
Finnmark er et spesielt fylke på mange ulike måter, også når det gjelder antallet hekser og trollmenn. Ingen andre plasser i Europa hadde på 1600- tallet så mange antatte ondsinnede trollkvinner og trollmenn, hvis man ser på folketallet. Fra 1539 – 1692 har Blix Hagen registrert 138 trolldomsprosesser, av dem ble i overkant 90 dømt til døden. 

Norsk og samisk trolldomskunst

De fleste som ble anklaget for å være hekser, eller trollmenn var fra Øst-Finnmark. Det er registrert 27 tilfeller fra Vest-Finnmark og disse sakene er spesielle fordi de fleste tiltalte var menn og av samisk herkomst. En av de tiltalte var Quiwe Baarsen fra Årøya. Han ble dømt til bålet fordi han var funnet skyldig i å ha brukt djevelens kunster.
Det ble ikke gjort forskjell på hvit og svart magi. Den hvite magien var ofte helbredelse, men de som kunne den, kunne ofte også den svarte magien. I Finnmark var det mest norske kvinner og barn som ble anklaget for å hatt omgang med djevelen, mens norske menn og samiske kvinner slapp lettere unna slike beskyldinger. Når den samiske befolkningen ble beskyldt for ganning eller hekseri, var det de samiske mennene som ble utpekt som syndere. 

Kongen markerte seg


Det var mye sult og fattigdom langs kysten av Finnmark på 1600- tallet samtidig som den dansk-norske kongemakten ville styrke sine grenser og markere eierskap over folk og land. Blix Hagen skriver om både det historiske bakteppet for de omfattende hekseprosessene i Finnmark og han skriver om enkeltskjebner. Det er grusomme beretninger om tortur og kvinner som måtte sitte i «trollkvinnefengselshullet» på Vardøhus festning. Ofte var de fastbundet med hals- og håndjern, og det var ikke uvanlig at de kvinnelige fangene ble voldtatt og mishandlet. 

Akademisk språk

Forfatteren er akademiker, noe han ikke har klart å frigjøre seg fra under skriveprosessen. En foreleser på et skrivekurs sa en gang at selv det tørreste stoffet kunne bli til gull hvis formidlingen var god nok. I Ved porten til helvete har materialet vært gull. Her er det sjørøvere, hekser, trollmenn, besøk hos djevelen, ulykker på havet og mye annet grusomt. Egentlig et varp for en forfatter, men den akademiske etterretteligheten og det akademiske språket kommer mellom historien og leseren, og dermed blir sluttproduktet ikke gull. Jeg vil tro at boka kan gli rett inn på pensum i kulturfag, samfunnsfag, historie, rettslære, religion, ja, her setter kun fantasien grenser. Jeg tar med et eksempel fra side 43:

«Allikevel har nok det grunnleggende religiøse skisma på midten av 1500-tallet, med påfølgende oppsplitting i militante religiøse retninger, hatt betydning for prosessintensiteten. Tilknytningen til ulike konfesjoner skapte militante fronter som var på vakt mot alle typer syndefull atferd og avvik. Hekseprosessenes intensitet kan altså relateres til nykonsolidert ortodoksi og fundamentalistisk statsreligion.» 

Jeg tror på det jeg leser, men jeg gremmes over hvordan språket er brukt. En akademisk skrivemåte er ikke nødvendigvis feil, men jeg mener at fagterminologi hører hjemme i fagbøker, og er en uting i bøker som er skrevet for en bredere gruppe. Denne boka burde kanskje ha vært gitt ut på Cappelen akademisk. 
For å oppsummere: Boka er troverdig og inneholder grundig og dokumentert informasjon om hekseprosessene i Finnmark. Språket er såpass krevende at mange vil ha problemer med å komme gjennom boka, men de som tar bryet vil mest sannsynlig  få ny kunnskap om en grusom tid for finnmarkingene. 

Terningkast 4

torsdag 7. mai 2015

Vi blir kjent med Omar - Marrakesh - Marokko - del 2

Som nevnt i forrige bloggpost om Marrakesh - det var ikke mulig å kjøpe noe alkohol på riaden vår, så vi gikk derfor på bar om kveldene. Første kvelden på Kosybar ble vi kjent med Omar. Han kom bort til oss og spurte på engelsk, om vi var norsk. Da vi svarte ja, ble han glad, for han var så glad i nordmenn. Vi snakket litt sammen, og så fortalte han at han hadde samarbeidet med mange norske musikere, og skuespillere og til og med en forfatter, og så sprang han hjem og hentet mobiltelefonen sin og viste oss bilder av den ene kjente nordmannen etter den andre, og alle med armene rundt Omar, eller omvendt, Dette var jo veldig morsomt, og vi skravlet hele kvelden. Neste dag ble vi invitert til lunsj hjemme hos Omar, i en riad han administrerte. Omar hadde fortalt at det skulle komme en gruppe marokkanske ungdommer som hadde vært på Lillehammer, og som spilte berbermusikk. Vi ble tatt imot med åpne armer, og vi satt og hørte på vakker musikk ute i gården. Omar hadde hushjelp, og hun lagde den nydeligste kyllingretten jeg noengang har smakt. Den spiste vi på taket mens storkene sirklet over hodet på oss. 








Etter maten kom feriens merkeligste øyeblikk. Da gikk Omar bort til musikkanlegget og satte på en salme med Mari Boine. Det var Mitt hjerte alltid vanker.- Verten mente at jeg lignet litt på henne. Han hadde truffet henne også på Lillehammer en gang, og elsket musikken hennes. Men den følelsen jeg fikk da jeg satt i riaden til Omar, en mann vi ikke kjente 15 timer før, og hørte på Mari Boines fantastiske stemme er ikke mulig å beskrive. Like etterpå oppdaget jeg en kokebok på et bord, og jammen kjenner jeg ikke ikke forfatteren av den. Verden er så bitteliten!








     Smask! Kokken og hushjelpa :)
                                               
 Storker overalt 

Og her er Omar. Vi ble nemlig også invitert med hjem til landsbyen hans, og to dager etter at vi hadde vært på besøk i riaden møtte vi han i utkanten av medinaen og så kjørte vi mot Atlasfjellene. Og mer om det kommer i del 3! Og der skal dere få se bilde av pappaen til Omar som er 100 år og som er sprek som bare det, og tanta som er 104 og som er ute på markene hver dag.

Marokko del 1

onsdag 6. mai 2015

Riad Le Clos des Arts - Marrakesh - Marokko del 1

Vi var en uke i Marrakesh i november 2014, og jeg har ikke skrevet noe om denne turen på bloggen. Men jeg har veldig lyst til å dele noen bilder og opplevelser, for turen til Marrakesh ble en uventet og fantastisk tur, mye på grunn av Omar, men han får du ikke høre om før i del to av Marokkoreisebrevene mine. 

Pål og jeg hadde bare vært i Marokko en gang før, og det var i havnebyen Tanger. Vi var usikker på standaren på riader og hotell, vi hadde snakket med noen som var fra seg av begeistring, og noen som hadde helt motsatt oppfatning. Derfor støttet vi oss på Tripadvisor, og valgte den riaden i medinaen som hadde høyest score på alt. Det ble Riad Le Clos des Arts! Det var ganske dyrt å bo der, så vi reserverte fire netter og dermed var vi fri til å reise litt rundt i Marokko hvis vi ønsket det de tre siste dagene


Riad Le Clos des Arts tilbyr henting på flyplassen, og vi benyttet oss av tilbudet. En hyggelig ung mann kjørte oss til utkanten av medinaen, der ventet hotelldirektøren på oss. Bagasjen vår ble trillet i en håndtralle, og vi snirklet oss gjennom trange og veldig spennende smug før vi etter ca. fem minutter sto foran døra til vår riad. Vi hadde sett bilder fra riaden, men det er noe med at bilder ikke alltid forteller den hele og fulle sannhet, det vet de fleste som har vært på ferie. Men vi ble ikke skuffet. Det var helt overdådig, og veldig eksotisk og gjennomført vakkert. Rett og slett. Vi fikk servert te og småkaker mens hotellreglene ble gjennomgått. 

Det er noen ting det kan være greit å være oppmerksom på hvis man skal bo her og det ene er at rommene ikke kan låses når du ikke er der. Når du selv er på rommet låser du det med en bolt, og når du forlater rommet lukker du døra med en bolt, men det er altså ikke mulig å låse døra. Det er safe på rommet, men vi brukte den aldri, og vi hadde alt av verdisaker, minus passene liggende på rommet. Penger, ipad, iphone, kamera - det føltes 100 % trygt, og vi mistet aldri noe. En riad er jo et lukket univers, og for å komme inn i denne riaden måtte du ringe på og noen måtte åpne døren for deg. Det andre er at det er veldig - veldig - veldig lytt. Det er mye luft i dørene og vinduslemmene, og naboene ligger ved siden av, med like mye luft i sine dører og vinduer, så hvis du liker å lage lyder når du er i senga, eller ikke liker å høre andres lyder (og her tenker jeg på snorking, selvfølgelig), så vil jeg heller ikke anbefale riaden. Det tredje og siste forbeholdet er hvis du er glad i alkohol, så har ikke denne riaden serveringstillatelse, og du må gå til en av barene som serverer slikt. Det finnes noen riader i medinaen som serverer alkohol - men dette er ikke en av dem. 

                     Dette bildet tok jeg første kvelden fra rekkverket ved rommet vårt. 


 Vi fikk suiten Turquoise, og det var luxus





Oppe på taket. Her var det solstoler og svømmebasseng og her ble det servert frokost hver morgen.




                     Rommet vårt med døra bolta 




Vi våkna hver morgen av eselhyling, for naboen pusset opp og inn i disse smale gatene kommer det ikke noe store motoriserte kjøretøy. 


Ps - Jeg ser at jeg har vært veldig positiv til riaden, så det kan være på sin plass å informere om at jeg ikke får noen goder av å skrive pent om vårt opphold, jeg kjenner ikke de som jobber der, eller de som eier riaden, og jeg regner med at jeg aldri kommer til å treffe dem igjen i hele mitt liv - men jeg ønsker dem alt godt, og de ga oss en fin ferie og hvis det er noen som har lyst til å dra til Marokko og ønsker tips om en fin riad midt i medinaen, så kan jeg dele erfaringene mine. I del 2 fra Marokko skal jeg fortelle om Omar :-)


lørdag 2. mai 2015

Nettstudium i samtidslitteratur for barn og unge på Norsk Barnebokinstitutt


I fjor høst fikk jeg plass på nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge på Norsk Barnebokinstitutt, og ble da en av de privilegerte – vi var studiets første studenter. Nå sitter jeg og jobber med det siste av alt i alt 8 arbeidskrav, og jeg koser meg glugg. Det er interessant, det er lærerikt, det er spennende og det er artig! 


Dette arbeidskravet handler om tegneserier, og mellomrom mellom rutene. Vi har fått pensumliste, vi har fått kompendium og vi har forelesninger på nett. Vi skal lese fire tegneserieromaner; Rekrutten av Robert Muchamore, The Complete Persepolis av Marjane Satrapi, Fallteknikk av Inga Sætre og The urban legend av Josef Yohannes. Det er vel ikke rart jeg koser meg? 



Kjenner du på lysta til å lære deg mer om barne- og ungdomslitteratur anbefaler jeg dette studiet. Det har ikke vært enkelt, det er mye ny teori og mye arbeid, og man blir fulgt opp tett, så det nytter ikke å "bare lese seg opp til eksamen" - den får man nemlig ikke ta hvis ikke alle arbeidskravene er godkjent. Ble du fristet? Kast deg rundt og lever søknad til Norsk Barnebokinstitutt!