Nå har jeg endelig fått lest Rettstridig forføyning av LenaAndersson. Dette er en bok flere av mine lesende venninner mener de selv kunne ha skrevet, eller om ikke akkurat skrevet selv, så i hvert fall kjenner mange seg igjen i hovedpersonen, og ja – overraskende mange har sagt at Lena Andersson har skrevet den romanen de selv holder på å skrive….
Jeg outer ingen, aldri, så skrivende og lesende
venninner - hemmeligheten deres er
trygg her hos meg, men jeg må bare få si – VIRKELIG? Er det slik at halvparten
av mine venninner blir gnålende, masende og eiesyk etter noen netter med
uforpliktende sex? Jeg tror jo ikke det. Ingen av mine venninner virker masete, eiesyke eller gnålende, så jeg blir så forundret når det ene oppegående mennesket etter det andre forteller at "det er som å lese historien om mitt liv" - og selv om det kan være små variasjoner i setningen, så er hovedbudskapet det samme. Ester = ukjent antall venninner. Jeg har ikke lest boka før nå, og har derfor i møte med mine venninner bare hørt, nikket og akseptert. Men neste gang, (jeg tviler ikke på at det kommer til å skje igjen), noen av mine bekjente/venninner sier at Ester = meg, kommer jeg til å stille mer spørsmål,
Her er et kort referat fra boka:
Ester var sammen med Per. De hadde vært sammen lenge, og hadde et greit forhold som fungerte middels på alle punkter. Så møtte Ester Hugo Rask, og hun ble besatt av ham. Ester fortsatte å bo sammen med Per, hun overså ham, følte hans nærvær i senga som en belastning. Hun hadde mobiltelefonen i nattbordskuffa, venta på meldinger fra Hugo, men hun var ikke istand til forlate Per. Men Per var sterk nok til å forlate Ester, han merka tomheten hennes. Så Per ba Este rom å flytte ut, noe hun gjorde, og deretter la hun all sin amorøse og intellektuelle kjærlighet over på Hugo som mest er interessert i seg selv, og veldig tydelig gir uttrykk for det. Men Ester tolker alt som blir sagt, og ikke minst, alt som ikke blir sagt, og hun finner en mening og en forklaring på både nærvær og fravær. Alle hendelser, og ikke-hendelser blir gjenstand for en deduksjon, og selv om det dukker opp et venninnekor som Ester ofte rådfører seg med hører Ester mer på kjødet enn på intellektet.
Rettstridig forføyning var underholdende, skarp og innsiktsfull om menneskelige relasjoner, og jeg likte boka!
Ester var sammen med Per. De hadde vært sammen lenge, og hadde et greit forhold som fungerte middels på alle punkter. Så møtte Ester Hugo Rask, og hun ble besatt av ham. Ester fortsatte å bo sammen med Per, hun overså ham, følte hans nærvær i senga som en belastning. Hun hadde mobiltelefonen i nattbordskuffa, venta på meldinger fra Hugo, men hun var ikke istand til forlate Per. Men Per var sterk nok til å forlate Ester, han merka tomheten hennes. Så Per ba Este rom å flytte ut, noe hun gjorde, og deretter la hun all sin amorøse og intellektuelle kjærlighet over på Hugo som mest er interessert i seg selv, og veldig tydelig gir uttrykk for det. Men Ester tolker alt som blir sagt, og ikke minst, alt som ikke blir sagt, og hun finner en mening og en forklaring på både nærvær og fravær. Alle hendelser, og ikke-hendelser blir gjenstand for en deduksjon, og selv om det dukker opp et venninnekor som Ester ofte rådfører seg med hører Ester mer på kjødet enn på intellektet.
Rettstridig forføyning var underholdende, skarp og innsiktsfull om menneskelige relasjoner, og jeg likte boka!
Nå har også jeg lest boka, og jeg tror kanskje at jeg skjønner hva venninnene dine mener. Det er noe allmenngyldig i beskrivelsene til Andersson, men her er det selvsagt satt helt på spissen. Jeg vil ikke si at jeg kjenner meg igjen i Ester. Jeg tror ikke engang at jeg liker henne. Men hun er forelsket og hun håper i det lengste. De fleste ville vel gitt opp veeeeeldig mye tidligere og de færreste ville vel fornedre seg selv på denne måten, håper jeg. Men jeg synes jo likevel at dette er en herlig studie i forelskelsens selvbedrag 😂😂
SvarSlettJa, du har rett - det er noe allmenngyldig i forelskelsen, og den tror jeg kan være lik for både kvinner og menn, altså både kvinner og menn kan oppføre seg slik Ester gjør, og både kvinner og menn kan oppføre seg slik Hugo gjør - men Ester er så blind for hans svakheter, og jeg vet at forelskelse gjør blind, men det får være måte på.
SlettJa, dette var absolutt en god bok. Interessant hvis du kommer med et referat fra videre venninneprat, og får sjekket ut om de virkleig mener at Ester er dem? At det ikke bare er at de kan kjenne seg igjen i det dragsuget en forelskelse er --- som mange som har lest boka har gjort. Altså man kjenner igjen noe i det..
SvarSlettJeg skal la venninnepraten forbli privat, med mindre noen vil oute seg selv, men det er spennende for meg at jeg nå i hvert fall har lest boka, og dermed forhåpentligvis er i stand til å stille spørsmål basert på Esters handlemåte. Følte du det slik og sånn og hvorfor? - Gleder meg til det :)
Slett(jeg var også svært undrende til det manglende innlegget.....)
SvarSlettJeg har jo påstått til det kjedsommelige at Ester er litt psyk
, eller på et mer språklig plan fungerer kun som litterært virkemiddel
, for å få fram Anderssons syn på kjærlighet - og språk.
Altså - (beklager at jeg gjentar meg selv, men sånn går det når man skal diskutere 3 steder samtidig og er så selvsentrert at egen stemme bare MÅ med i koret.)
Bok 1 - alt er bokstavlig. Bok 2 - alt er i øverført betydning.
Begge del - helt feil og merkelig. Jeg spår ei bok 3, der Ester forelsker seg i en kineser og lever lykkelig fordi hun ikke forstår et ord - men selvfølgelig mot slutten, true to character, lærer språket og finner ut hva han egentlig sa - - & reiser hjem - klar til bok4.
Når det gjelder venninnene dine - skjønner jeg ingenting - kjenner ingen slike - ehm - annet enn bokbloggere -)), (da se vi bort ifra at det er nesten ingen mennesker i dalen -)
Kanskje har jeg en gjeng med rare venninner, eller så har jeg bare to og den ene kjente seg igjen i Ester?, eller er det en mellomting? Kanskje er ikke mine venninner rare, kanskje har jeg misforstått. Var det forelskelsen de kjente seg igjen i, og ikke fornedrelsen? Tja, ikke vet jeg - ennå, men håper på flere svar snart.
SlettEr snart ferdig med bok 2 - som jeg syns er bok 1 om igjen, litt langsommere tempo nå, litt mer sex, men Ester er jo like frustrerende selvutslettende og naiv.
Jeg leste denne på anbefaling av ei venninne og når jeg hadde lest den ferdig så satt jeg igjen og var kjempeirritert på hovedpersonen. Ressonerte meg frem til at jeg emosjonelt er mest mann og ikke egnet til å gi kjærlighetsråd til mine venninner som har slike tendenser.... Boka er vakkert skrevet og noen av setningene i den skulle jeg ønsket jeg skrev ned for å nyte de senere - men der og da var jeg bare oppgitt... litt for stor innlevelse kan du si... :D
SvarSlettFint med engasjement da!
SlettJeg tenker at Ester så til de grader er en konstruksjon, hun er sånn som vi kanskje ikke ER, men sånn som vi kan føle oss innerst inne når vi kjenner på desperasjonen vi holder oss for god til å utøve. Derfor var det både med stor irritasjon og kleinhet at jeg leste boka. Jeg ble pinlig berørt fordi det var gjenkjennelig, men blåst opp til det ekstreme. Og det var noe med de presise detaljene, f.eks skildringene av måten hun retter på jakken og blir bevisst på at hun gjør det, hvordan det er umulig å gjøre noe på en naturlig og henslengt måte hvis man prøver å virke naturlig og henslengt. Så ja, jeg kjenner meg igjen i Ester, men jeg vil også filleriste henne, fordi hun er forelskelsens aller dårligste impulser satt i handling, uten selvkontrollen de fleste av oss innehar.
SvarSlettDet var fint beskrevet sagbergz - og kanskje det var noe slikt flere av de andre jeg kjenner egentlig mente. :-)
SlettJeg tror jeg kan ha vært en av dem som har sagt at denne boka handler om meg.
SvarSlettEller, jeg vet jeg har sagt det, jeg husker bare ikke om jeg har sagt det til deg.
Uansett:
Jeg var vel aldri fullt så patetisk som Ester. Han jeg ville ha var mer tilgjengelig enn Hugo så jeg drev ikke bare å tolket inn følelser som ikke var der, men det var et skjevt forhold på den måten at jeg var mer avhengig av han for å ha det bra enn motsatt. Jeg kjenner igjen følelsen av hvordan det å forholde seg til en annen person totalt dominerer hverdagen. Det eneste jeg brydde meg om var: Ser jeg han i dag? Og ingen dag var god om svaret på det spørsmålet var nei. I dag høres det helt forferdelig ut å si det, men da var det helt sant.
Til mitt forsvar var jeg 18 på det tidspunktet, men en av grunnene til at jeg irriterer meg grønn over Ester er altså at jeg fremdeles irriterer meg grønn over 18-årige meg. Ester er veldig mye nærmere virkeligheten enn jeg synes det er behagelig å innrømme.
Ja, du var en av venninnene. Vi satt på Håkons Pub på Lillehammer og diskuterte det :-) Men jeg skjønner hva du mener med at du kan irritere deg grønn over den 18-årige deg, jeg kan irritere meg irrgrønn over den 45-årige meg :) selv om det ikke akkurat har med menn å gjøre :-)
Slett