mandag 31. mars 2014

Harlan Coben : Beskytteren – 7 timer



Beskytteren er første bok i en ny serie om Mickey Bolitar. Mickey er nevøen til Cobens voksne helt; Myron Boliltar.

Mickey er femten, faren er nylig drept i en bilulykke, mora er blitt narkoman og han bor hos onkelen sin; Myron. Han har flyttet til en ny by, begynt på en ny skole og strever med å få seg nye venner. Han er kjekk og tøff, med et stort hjerte for de som står utenfor samfunnet og ganske raskt dannes en vennegjeng med Mickey som det naturlige midtpunktet. Han har fått seg en kjærest – den vakre Ashley. Men en dag forsvinner hun, og ingen vet hvor hun er blitt av. Når han drar hjem til henne oppdager han at hun har løyet til ham om hvem hun er. I tillegg, og kanskje det skumleste av alt. En gammel kvinne,  Bat Lady som bor i et spøkelseshus, en kvinne noen hevder ikke finnes, går bort til Mickey og sier at faren hans ikke er død. Nå er Mickey forvirret og fortvilt og han savner faren sin så mye at han håper at Bat Lady har rett. Men samtidig vet han jo at faren er død, han var jo i samme bil som ham og han hørte jo hva ambulansepersonalet sa da de kjørte han vekk. Men enn hvis?

Som voksen boksluker var det lite å bli overrasket eller forundret over, og jeg har lest mye lignende før. Likevel lot jeg meg underholde, og slutten var akkurat så spennende at jeg kommer til å få med meg neste bok i serien også.

Jan Martin Johnsen leste vidunderlig. Stemmen hans passet perfekt til denne fortellingen.


fredag 28. mars 2014

Karin Bjørset Persen : Nedlagte brudepiker – Silke forlag, 346 sider

Publisert i Altaposten 28. mars 2014


 
Chick-lit fra Finnmark
 
Karin Bjørset Persen fra Lakselv hadde stor suksess med sin forrige bok,  Julebrevpikene. Nå har hun skrevet en oppfølger, der hun stort sett bruker grunnoppskriften fra første bok.
 
Det er fremdeles venninnegjengen Frustrerte fruer, avdeling Bjørkvik det handler om. Nå skal Trude, den innflyttede læreren gifte seg med en mann fra bygda, og de fire venninnene skal være brudepiker. Damene møtes for å planlegge bryllup og kjoler og slikt som hører med, men dessverre for den vordende brud viser det seg at det er mer presserende ting som får oppmerksomhet. Skolen og barnehagen er truet av nedleggelse, og bak denne trusselen står en ufordragelig kvinnelig politiker fra Alta. De Frustrerte fruene engasjerer seg og ting begynner å skje.
  
Underholdende og sjarmerende
 
Her er mye dialog, og mye aktivitet og det skravles rett og slett (for) mye, noe som oppleves som heseblesende. Men, når det er sagt ble jeg likevel sjarmert. Utekonsert med Mari Boine, innekonsert med Claudia Scott, brasiliansk voksing på kjøkkenet på campingplassen og påstander om et heftig swingersmiljø i Lakselv er bare noen av ingrediensene som gjør det vanskelig å ikke kose seg med boka.
 
Det er artig å lese om Alfa & Omega, Nordlysbadet og stortingsrepresentanten fra Alta som bytter parti for å komme i maktposisjon. Også hammerfestingene og honningsvågingene er lette å kjenne igjen. Nedlagte brudepiker tar finnmarkinger på alvor, og er skrevet med mye kjærlighet for den særegne kulturen som noen av oss er stolt av og noen av oss skammer oss over.
 
Terningkast 4

lørdag 22. mars 2014

Litt lyd og litt papir



 Liza Klaussmann : Tigre i rødt vær – Gyldendal, 392 sider

Jeg fikk en veldig Mad Men følelse når jeg leste denne. Men jeg likte Mad Men bedre. Tigre i rødt vær klarte aldri å fange interessen min, og jeg skummet meg gjennom de siste hundre sidene. Det handler om de to kusinene Nick og Helena og deres familie. Historien starter under andre verdenskrig, og vi er i USA. Ingen av kvinnene får det livet de ønsker seg, og det syder av hemmeligheter og alkohol. Femten år etter at krigen er over møtes de to kusinene på familiens sommerresidens, Tiger House, og barna deres gjør et makabert funn. Fasadene slår sprekker og ting er (selvfølgelig ikke) som de først fremstår.  Konklusjon : Gjesp og gjesp!



Jørn Lier Horst : Salamandergåten : Kagge forlag, 140 sider

Det gjelder å holde seg oppdatert på barne- og ungdomslitteratur når man jobber på et folkebibliotek, og jeg leser ganske mange bøker som havner i den kategorien. Jørn Lier Horst har fått en stor tihengerskare for sin detektivserie CLUE, og nå ville jeg vite hvorfor!

Clue er satt sammen av navnene til de som er hovedpersonene i serien; Cecilia, Leo, Une og Egon (som er en hund.)  Cecilia bor på Perlen pensjonat sammen med faren. Moren døde for ett år siden i en drukningsulykke, og nå har faren ansatt en ny daglig leder, moren til Leo. Cicilie har en bestevenninne som heter Une og hun har en hund som heter Egon. Da skulle persongalleriet være på plass! En dag finner Cecilia en død mann på stranda, og nesten samtidig går en båt på grunne på et skjær i nærheten av pensjonatet. Barna/ungdommene begynner å nøste i saken og de møter på både skumle narkobander og skumle politifolk.

Det minnet meg mye om detektivbøkene jeg leste da jeg var barn. Finner spor både etter Frøken detektiv og Hardy-guttene.

Merethe Lindstrøm : Kysset – Lydboksingel – 42 minutter

Min andre lydboksingel er hørt, og jeg må igjen innrømme at jeg ikke er så begeistret for Merethe Lindstrøm. Hun skriver godt, men det kjennes litt som å kaste bort tid når jeg leser henne. Selv om hun skriver om mellommenneskelige relasjoner, om mann og kvinne, om savn, lengsler, ensomhet, utroskap og katter, så berører ikke teksten meg. Jeg kjeder meg i selskap med Lindstrøm, og det må jeg bare ta konsekvensen av – altså, ikke lese mer av henne.

 I kysset handler det om et voksent par; han og henne og katten. De sitter i bilen og snakker om katten som er blitt borte, og nå vil han at hun skal få seg en ny katt. Hun tenker på et forhold hun nylig har avsluttet, og hun tenker på hvorfor han (i bilen) vil at hun skal ha en ny katt? Har hun gitt uttrykk for et slikt ønske? Hun tar likevel kontakt med dyrebeskyttelsen og får oppgitt en adresse til en leilighet der det skal befinne seg en kvinne som tar seg av hjemløse katter. Når hun kommer inn i leiligheten til kattedama oppdager hun at hun har vært der før – det var her hun fikk sitt første kyss. Det oppstår et slags vennskap mellom de to kvinnene, og den som er nysgjerrig får lese/høre om dette vennskapet selv.

Lisa Strindbergs stemme ble veldig markant, og fra første setning fikk jeg en mollstemt følelse.


David Walliams: Gangster-bestemor – Lydbok, 4 timer og 16 minutt

Det handler om Ben som må være hos bestemor hver fredag kveld. For da er nemlig foreldrene hans tilskuere på et tv-show som handler om selskapsdans. Foreldrene er kjedelige, men bestemor er enda kjedeligere. Hun spiser bare kål, og dermed kan hun ikke ta et eneste skritt uten at hun fjerter, og huset hennes lukter som en blanding av kål og fjert. Men en dag overhører bestemor at Ben ringer til faren og forteller hvor grusomt han syns det er å være hos bestemor, og plutselig forandrer bestemor seg. Hun er nemlig verdens mest fryktede smykketyv, og hennes store drøm er å stjele kronjuvelene. Når Ben oppdager at bestemor er en skurk forandres hans syn på henne.

Som en voksen leser blir handlingen veldig forutsigbar, men for målgruppa som er barn og ungdom tror jeg den vil falle i smak. Den er litt skummel, det er prompehumor, det er dumme foreldre, og det er en gammel og tøff bestemor, og dette er jo ingredienser som passer svært godt inn i en barnebok.

Espen Sandvik leste godt.



søndag 16. mars 2014

Finnmarksløpet 2014




Jeg elsker Finnmarksløpet. Stemningen før start er elektrisk, og fordi jeg jobber i Kunnskapsparken i Alta, der Finnmarksløpet har kontorene sine får jeg med meg oppbyggingen mot starten. I ukene før løpet begynner blir det gradvis mer aktivitet, og det blir flere biler med hunder, tilhengere og sleder som kjører rundt i Alta sentrum. Det bygges tribune og settes opp sperringer gjennom hele gågata, det kjøres inn ekstra snø og lyd og lysutstyr skal testes.

I år fikk vi trivelig besøk under Finnmarksløpet. En av mine gode venninner hadde drømt om å få oppleve starten og noen av innkomstene og med billige billetter fra Stavanger til Alta var drømmen plutselig en realitet.

Pål kjørte følgeskuter på Finnmarksløpet junior. Det var fire ungdommer i juniorklassen, og de kjørte 200 kilometer i ekstremvær.

Vi har vært og tatt imot juniorene og mange av de som kom i mål på 500 km, og selvfølgelig mange av de som kom i mål på 1000 km. Og så tok vi imot han som kom sist i mål på årets Finnmarksløp; Per Weddegjerde. Han passerte målstreken i Alta sentrum 23.50, lørdag 15. mars. Det var ca 40 timer etter at vinneren, Sigrid Ekran var klappet i mål.

I år har mange løpere brutt, hele 35 av 54 startende, så det sier noe om hvilken prestasjon det er å i det hele tatt komme i mål.








onsdag 12. mars 2014

Lydboksingel : Alice Munro : Bjørnen gikk over fjellet – 2 timer






For en start på singellivet!

Ja, lydboksingellivet – heldigvis. Jeg har hørt Bjørnen gikk over fjellet, og har fått dilla på Alice Munro. Novellen handler om Grant og Fiona. De har vært sammen i mange år, og nå har Fiona fått en demenssykdom. Hun glemmer mer og mer, og Grant bestemmer at Fiona må på pleiehjem. Grant og Fiona har hatt et nært forhold, og Grant savner Fiona veldig etter at hun er godt og vel plassert på pleiehjemmet. Men Grant får ikke besøke henne de 30 første dagene – hun trenger ro for å finne seg til rette. Når 30 dager er gått møter Grant opp for å hilse på kona si, men nå kjenner ikke Fiona ham igjen, og hun er nyforelsket i barndomskjæresten som er på avlastning på pleiehjemmet.

Hvordan takler Grant denne situasjonen? Ja, lurer du på det må du høre singelen, eventuelt lese novellen selv.

Jeg ble begeistret for Munros måte å beskrive mellommenneskelige relasjoner på, og jeg likte tempoet og den litt åpne slutten.

Hurra for lydboksingler, og jeg håper Lydbokforlaget gir ut alle novellene til Munro som singler – etter hvert. P.S – Bodil Vidnes-Kopperud leste perfekt!


tirsdag 11. mars 2014

Sjokkerende vakkert!

20 fremmede blir spurt om de kan kysse hverandre. Syns resultatet ble sjokkerende vakkert. Kyss mer folkens!

)

fredag 7. mars 2014

Joël Dicker : Sannheten om Harry Quebert-saken




Oktober forlag : 616 sider
Lydbokforlaget : 21 timer og 40 minutt – lest av Helge Winther-Larsen

Denne hørte jeg halvparten av og leste halvparten av, og jeg begynte med lydboka, noe som skulle sette standarden for hvordan jeg oppfattet enkelte kvinner i boka. Mer om det senere, først litt om hva boka handler om.

Den unge forfatteren Marcus Goldman har hatt stor suksess med sin første roman, og han stortrives i sin fancy leilighet blant fancy venner i New York. Han har skrevet under en kontrakt med et stort forlag om at han skal levere manus til en ny bok til dem, noe han ser for seg som helt uproblematisk. Helt til han får totalt skrivesperre. Han reiser da på besøk til sin gode venn og mentor, Harry Quebert, både for å få skrivehjelp og for å finne inspirasjon. Harry har ingen andre venner enn Marcus, og Harry har alltid bodd alene. En dag oppdager Marcus at Harry for mange år siden hadde et forhold til en femten år gammel jente; Nola Kellergan. Nola forsvant den sommeren hun og Harry hadde et forhold, og ingen har sett henne siden.

Marcus drar tilbake til New York, med like mye skrivesperre som han hadde da han dro til Harry. Men så skal alt endres; det blir funnet et lik i hagen til Harry, og liket er Nola Kellergan – for alltid femten år. Harry blir satt i fengsel, siktet for mordet og Marcus reiser tilbake til Harrys hjem for å prøve å finne ut hvem morderen er. Han tror ikke det kan ha vært Harry.

Det blir enormt spennende, og det vrenges og vris på tidspunkter, på forklaringer, på mulige drapsmenn og selv om jeg hadde en liten følelse av hvem som var den skyldige, ble jeg ikke sikker før siste side var lest. 

Jeg valgte å høre ca. halvparten av boka som lydbok, og det gjorde at jeg gjennom hele resten av boka leste med Helge Winther-Larsens rytme. Han leser godt, kanskje litt mye skuespilleraktig, f.eks så hørtes moren til Marcus og eieren av den lokale kafeen helt ut som stemoren til Askepott i den julaftenfilmen du vet. Historien ble så spennende at jeg ikke hadde tid til å høre lydboka, jeg måtte hurtiglese og hurtiglese er bedre enn hurtighøring. 

Jeg anbefaler både bok og lydbok – og kan ikke si annet enn at jeg ble godt underholdt!

onsdag 5. mars 2014

Stefan Spjut : Stallo : Oktober, 536 sider


Publisert i Altaposten 5. mars 2014



Kriminalroman med fantasyelementer

Året er 1978, det er sommer et sted nord i Sverige, og en mor og hennes lille sønn skal tilbringe noen uker på en avsidesliggende hytte. Myggen svermer, skogen er tett og høy. En natt når moren går ut i et nødvendig ærend, kolliderer hun med en flaggermus, og flaggermusa dør.  Om morgenen kaster gutten flaggermusa inn i skogen. De drar for å bade og  når de kommer tilbake ligger den døde flaggermusa i kjøleskapet. – Det er noen som tuller med oss, sier mora. Gutten setter seg ved vinduet og får øye på en hare. Han holder den under oppsikt, den sitter helt stille og ser mot gutten. Så kommer det en rev. Både gutten og mora tror at haren vil stikke av, og at reven vil prøve å fange haren – slik er jo naturen. Men reven lusker bort til haren, som fremdeles sitter og ser på gutten og også reven setter seg ned, og ser på gutten i vinduet. Samme kveld blir gutten hentet av et stort troll, og mora blir ikke trodd når hun forteller hva som har skjedd. Selv om de tekniske undersøkelsene viste at det hadde vært et stort vesen både i skogen og rett på yttersiden hytta var det ingen som festet lit til den skrekkslagne moras forklaring. Det finnes jo ikke troll?  

Stalloer og småskrømt

Vi hopper 26 år fremover i tid, til 2004. På en avsidesliggende gård i nærheten av Jokkmokk begynner noe å komme ut av kontroll. Til å begynne med får vi ikke vite hva. Men de som bor i hovedhuset blir plaget av mye støy og bråk og hver natt blir bilene deres snudd opp ned. Det snakkes om at ”De store” er urolige. Plutselig er skogsområdet rundt Jokkmokk forandret til et åsted der svære stalloer, småskrømt og dyr som forandrer seg til mennesker dukker opp og tar maka over menneskesinn. Og så forsvinner en ny liten gutt. Politiet har lite å stille opp med, men ei småforsoffen dame fra Kiruna og hennes familie skal komme til å spille en stor rolle i denne saken.

For lang

Det svenske hverdagslivet kommer tett på, det samme gjør naturbeskrivelsene av et svensk landskap. Det er sprekt av Spjut å trekke inn Stalloer i en kriminalroman, og jeg mener at romanen er like mye en fantasyroman som en kriminalroman. Det går sakte fremover, mye saktere enn hva jeg liker i slike typer romaner, og sideantallet kunne i hvert fall vært redusert med en tredjedel.  Romanen er spennende og til dels troverdig, men jeg liker best litteratur der jeg kommer inn under huden på i hvert fall noen av personene. I Stallo er det mange mennesker, noen troll, en rev, en hare og mange ulike mus som spiller viktige roller. Men vi berører bare overflata, og blir ikke skikkelig kjent med noen av dem. Det kommer heller ingen forklaringer på hvorfor trollene, ”De store”,  havnet i Jokkmokk og hvorfor de spesielle familiene som steller for dem føler at de må fortsette å gjøre det.

Når Karl Ove Knausgård siteres på omslaget med at Stallo er ”En fantastisk roman”, og the grand old man i NRK´s litteraturseksjon Leif Ekle mener at dette er noe av det beste han har lest i hele sitt liv, når det gjelder krim vel å merke, blir jo fallhøyden svimlende. Jeg mener at jeg har lest bedre både i krim og fantasysjangeren, men jeg anbefaler likevel Stallo, og syns det er spesielt artig med bøker der handlingen er lagt til nærområdet.

Terningkast 5


tirsdag 4. mars 2014

Ulla-Lena Lundberg : Is : Heinesen forlag, 400 sider




Dobbeltnominert til Nordisk råds litteraturpris 2013

Når både Finland og Åland velger å nominere samme bok til den prestisjefulle Nordisk råds litteraturpris vitner det om kvalitet. Og kvalitet kan være et nøkkelord som beskriver denne praktfulle boka der vi blir kjent med en liten prestefamilie og mange av de andre menneskene som er bosatt på de små øyene en halv dagsreise fra Åbo.

Den som har sett forandringen i et landskap når en båt kommer inn i synsfeltet, kan aldri være med på at ett enkelt menneskeliv er uten betydning.”

Den allvitende fortellerstemmen fører leseren gjennom boka, kun avbrutt av Post-Antons betraktninger om det man kanskje ikke snakker om, det usynlige, de døde, de som døde for tusenvis av år siden, de som veileder den som lar seg veilede og er åpen for slikt.”

Den unge, glade og elskelige presten Petter Kummel har fått seg jobb på den ytterste nakne øy, der det kun finnes en kirke og en prestebolig. Menigheten hans er spredt rundt omkring på mange små øyer, og selv om det er forblåst og værhardt er Petter lykkelig over at andre verdenskrig akkurat er over og at han har klart å få seg en kone, og at de har fått et nydelig lite barn, den ett år gamle Sanna. Prestefruen er av et annet slag enn mannen. Hun er streng og sint, og kjefter og maser på lille Sanna. Hun vil ikke gi barnet oppmerksomhet, da blir hun bare ufordragelig. Og alltid er det hun selv som må gjøre alt, alt, alt, og hun føler at det ikke finnes noen ende på alle pliktene hun har. Alltid er det fullt på prestegården, for alle vil ta en prat med den hyggelige presten. Alle vil ha en bit av ham.

Prestefruen elsker sin mann. Kjærlighet mellom unge ektefeller er ikke noe uvanlig, men gløden i prestefruens bryst er noe annet. Det er vanskelig å holde den innenfor ribbena og hindre at den slår ut som en sveiseflamme og svir øyenbryn og hår på alt som kommer i veien, legger beslag på tiden hans og på den plassen som rettmessig er hennes.”

Dagene og månedene går fremover i rolig takt, og hadde det ikke vært for det helt usedvanlige språket ville jeg kanskje ha sagt at det var en kjedelig roman. Men språket til Ulla-Lena Lundberg er usedvanlig rikt og hver gang jeg la romanen fra meg var det som om boka ropte etter meg. Historien smøg seg under huden og etterlot meg alt annet enn upåvirket.

Det bygges opp mot en katastrofe, naturen er lunefull og isen er usikker. Hvem er det vi mister og hvordan vil det påvirke lokalsamfunnet og de som er igjen?

Jeg er jo en følelsesklump, og jeg lever meg inn i og med bøkene, så når spenningen ble utløst med svaret på hvem som forulykket – ja, da gråt jeg så mye at jeg angret på at jeg leste ferdig før jobb. Ikke bare det, jeg var også helt ubrukelig de første timene på arbeid, jeg ville bare snakke med kollegaene mine og forsikre meg om at ingen av de skulle lese Is, slik at jeg kunne gjenfortelle hele romanen og fortelle hvor trist jeg var.

Ulla-Lena Lundberg viser at hun har stor innsikt i menneskesinnet, og hennes måte å beskrive mellommenneskelige relasjoner på er helt spesiell. Hun lar den allvitende fortellerstemmen runge over de små øyene og så får hver av oss som leser dømme og vurdere selv. Men Ulla-Lena gir oss ingen fasit – den sitter vi med selv.