Gå til hovedinnhold

Jorun Thørring : Mørketid – 347 sider, Aschehoug




Lite troverdig

Dette er Jorun Thørrings tredje roman med politietterforsker Aslak Eira som hovedperson.

På Fredheim, en nedlagt internatskole på fastlandssiden av Tromsø, en gang drevet av Samemisjonen, finner 3 ungdommer et lik skjult i en gammel varmtvannsbereder. Eira og hans kollegaer ved politistasjonen i Tromsø begynner å lete etter savnede personer, og saken blir slått opp i den lokale pressen. En kvinne, tidligere narkoman og prostituert, nå selger av gatemagasinet Virkelig tar kontakt med Eira og vil fortelle han om hva som skjedde på Fredheim for mange år siden. Eira har ikke tid til å høre, og ber kvinnen ta kontakt med ham i morgen. Så skjer boka første ”hvor dum er det mulig å bli øyeblikk”, nemlig når kvinnen bestemmer seg for å oppsøke alle sine tidlige plageånder på Fredheim for å fortelle at hun skal gå til politiet i morgen for å avsløre alt hun vet om hva som skjedde på internatskolen for mange år siden. Når forfattere behandler sine karakterer på en slik måte som Thørring her gjør får jeg tilløp til skunk. Vi er ikke kommet langt ut i romanen, og dessuten står det på baksiden, så jeg avslører ikke for mye, men altså, bare noen sider ut i romanen er den narkomane kvinnen drept. Så da har vi to lik. Et gammelt og et nytt. Men det kommer flere, og jeg fikk også flere ”Hvor dum er det mulig å bli øyeblikk” – og da tenker jeg spesielt på hovedpersonen, den samiske etterforskeren Aslak Eira. Han eier jo ikke intuisjon, og handler som om han går i en evig bomullssfære. Djisus! Og språket er dårlig, skrivefeilene opptrer like tett som mygga på Finnmarksvidda om sommeren og setninger med dobbeltbetydning finnes det mange av.

Men nå skal jeg slutte å være så slem, for boka var ikke helt forferdelig heller. Den var delvis spennende, hvis man klarer å se bort fra at den ikke er helt troverdig, og at etterforskerne gjør en elendig jobb. At mye av handlingen foregår på en nedlagt internatskole er interessant, og det gir en fin påminnelse på de overgrepene som ble gjort, både av staten og enkelte ansatte. I Finnmark og Troms måtte mange barn og ungdom vokse opp på internatskoler og selv om det har kommet både statlige unnskyldinger og erstatninger gjør det ikke noe at det kommer påminnelser til de av oss som var så heldige at vi slapp å bo der. Synd derfor språkvasking og et troverdig plott er mangelvare.

Ps1: De første sidene var best. Når Jorun Thørring beskriver den mugne og råtne kjelleren der ungdommene finner liket, gjør hun det så godt at jeg kjenner luka helt til Alta.

Ps2: Vigdis  Hjorth har oppfordret kritikerne til å si litt om hvor de selv er i forhold til den romanen de anmelder. Dette kan selvfølgelig tolkes og gjøres på mange måter. Jeg velger å gjøre det ved å fortelle at jeg leste denne boka, der handlingen foregår i et vinterlig Tromsø, på årets varmeste dag. Vi hadde i 32 grader i Alta denne dagen. Så er nå det også sagt!


Kommentarer

  1. Årh, nå ble jeg litt skuffet, for Thørring har jeg hatt på ønskelista mi ... *skyver-den-stille-ned-et-par-hakk*
    Takk for god omtale! Høres herlig ut med Alta og 32 grader - fortsatt god sommer :-)

    SvarSlett
  2. Takk skal du ha og god sommer til deg også :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam