Lite troverdig
Dette er Jorun Thørrings tredje roman med politietterforsker
Aslak Eira som hovedperson.
På Fredheim, en nedlagt internatskole på fastlandssiden av
Tromsø, en gang drevet av Samemisjonen, finner 3 ungdommer et lik skjult i en
gammel varmtvannsbereder. Eira og hans kollegaer ved politistasjonen i Tromsø
begynner å lete etter savnede personer, og saken blir slått opp i den lokale
pressen. En kvinne, tidligere narkoman og prostituert, nå selger av
gatemagasinet Virkelig tar kontakt med Eira og vil fortelle han om hva som skjedde
på Fredheim for mange år siden. Eira har ikke tid til å høre, og ber kvinnen ta
kontakt med ham i morgen. Så skjer boka første ”hvor dum er det mulig å bli
øyeblikk”, nemlig når kvinnen bestemmer seg for å oppsøke alle sine tidlige
plageånder på Fredheim for å fortelle at hun skal gå til politiet i morgen for
å avsløre alt hun vet om hva som skjedde på internatskolen for mange år siden.
Når forfattere behandler sine karakterer på en slik måte som Thørring her gjør
får jeg tilløp til skunk. Vi er ikke kommet langt ut i romanen, og dessuten
står det på baksiden, så jeg avslører ikke for mye, men altså, bare noen sider
ut i romanen er den narkomane kvinnen drept. Så da har vi to lik. Et gammelt og
et nytt. Men det kommer flere, og jeg fikk også flere ”Hvor dum er det mulig å
bli øyeblikk” – og da tenker jeg spesielt på hovedpersonen, den samiske
etterforskeren Aslak Eira. Han eier jo ikke intuisjon, og handler som om han
går i en evig bomullssfære. Djisus! Og språket er dårlig, skrivefeilene opptrer
like tett som mygga på Finnmarksvidda om sommeren og setninger med
dobbeltbetydning finnes det mange av.
Men nå skal jeg slutte å være så slem, for boka var ikke
helt forferdelig heller. Den var delvis spennende, hvis man klarer å se bort
fra at den ikke er helt troverdig, og at etterforskerne gjør en elendig jobb.
At mye av handlingen foregår på en nedlagt internatskole er interessant, og det
gir en fin påminnelse på de overgrepene som ble gjort, både av staten og
enkelte ansatte. I Finnmark og Troms måtte mange barn og ungdom vokse opp på
internatskoler og selv om det har kommet både statlige unnskyldinger og
erstatninger gjør det ikke noe at det kommer påminnelser til de av oss som var
så heldige at vi slapp å bo der. Synd derfor språkvasking og et troverdig plott
er mangelvare.
Ps1: De første sidene var best. Når Jorun Thørring beskriver den mugne og råtne kjelleren der ungdommene finner liket, gjør hun det så godt at jeg kjenner luka helt til Alta.
Ps2: Vigdis Hjorth har oppfordret kritikerne til å si litt om hvor de selv er i forhold til den romanen de anmelder. Dette kan selvfølgelig tolkes og gjøres på mange måter. Jeg velger å gjøre det ved å fortelle at jeg leste denne boka, der handlingen foregår i et vinterlig Tromsø, på årets varmeste dag. Vi hadde i 32 grader i Alta denne dagen. Så er nå det også sagt!
Årh, nå ble jeg litt skuffet, for Thørring har jeg hatt på ønskelista mi ... *skyver-den-stille-ned-et-par-hakk*
SvarSlettTakk for god omtale! Høres herlig ut med Alta og 32 grader - fortsatt god sommer :-)
Takk skal du ha og god sommer til deg også :-)
SvarSlett