Gå til hovedinnhold

Siss Vik, Liv Gade og blurbing


Siss Vik har i et kåseri og i bokbloggen til NRK nylig tatt opp fenomenet med blurbing. Jeg digger blurber, og som Siss Vik lar jeg meg veilede av blurber. Jeg kjøper bøker når mine favorittforfattere forteller meg at ”Dette er en bra bok” – eller ”Denne MÅ leses” – hilsen John Irving eller Sofi Oksanen. Også jeg blir brukt i blurber, og jeg syns jo det er skikkelig morsomt å vandre rundt i en bokhandel og plutselig oppdage at Solgunn Solli – Altaposten anbefaler denne. Men jeg blir ikke spurt, det er forlagene som bruker anmeldelsene mine, og helt ærlig talt så stoler vi jo mer på John Irving og Sofi Oksanen og New York Times enn på Solgunn Solli i Altaposten, selv om jeg aldri ville finne på å anbefale en bok for penger, eller ville si at noe er bra bare fordi navnet mitt kanskje ville havne på forsiden av en pocketbok.

 Siss Vik lurer på hvem Liv Gade er. Det gjør mange andre av de mest kjente kritikerne i Norge også. I fjor dukket det opp en spesiell sak på en åpen facebookgruppe. Siden gruppa er åpen og innlegget fremdeles står tillater meg å klippe inn Liv Gades respons til Trude Teige når sistnevnte forteller at hun har vært i Dagbladet og anbefalt påskekrim :

Du er i godt selskap Trude - og der passer du. Jeg tar gjerne i mot manus på din neste bok, så skal du få en blurb, hvis jeg faller for den (og det gjør jeg nok) Det kan gi økt salg....Juuhhuuu..

Trude Teige trykte liker på denne. Det kom en del reaksjoner, mange syns dette var å gå langt over streken. Det syns jeg også. Dette er uetisk og burde vært slått ned på for lenge siden. Hvis du vil se hva som ble skrevet kan du gå inn på facebook – hva leser du nå, og i søkefeltet skrive blurb, da kommer det opp to saker.

Jeg deltok på årsmøtet i Norsk Kritikerlag noen uker etterpå og snakket der med flere kritikere i riksavisene. Ingen av de jeg snakket med hadde hørt om Liv Gade og alle mente jeg burde gå videre med dette. Skrive en sak på dette, sette søkelyset på denne virksomheten. Men jeg gjorde ikke det.

Det som er interessant er at selv om ikke Siss Vik og andre med et navn innen litteraturformidling og litteraturkritikk i Norge kjenner Liv Gade så finnes det tusenvis av kvinner som elsker henne. Hun har i mange år skrevet bokanbefalinger for Familien, og som bibliotekar blir jeg konfrontert med hennes anbefalinger hver uke. Det er alltid kvinner som kommer, de fleste er godt voksen og de vil ha bøker som hun har anbefalt.

Selv har jeg ikke noe til overs for litteraturkritikk som virker kjøpt og betalt og jeg får rett som det er tilløp til krakilskhet når jeg kommer over Gades formuleringer som ofte innholder et: Les og nyyyyyyt!!!!!


Kommentarer

  1. Trodde aldri jeg skulle bruke disse ord, men må gjøre det når det kommer til dette innlegget: Les sakte!!!

    Jeg husker veldig godt Gade/Teige-sekvensen og grøsser over den fremdeles.

    For meg er det fullstendig uforståelig hvordan ukeblad og forlag velger å fronte henne så aktivt som de gjør. Sprudlende dame, men rent skrivemessig overgås hun av de fleste. Da gjenstår kun reklameplakaten i henne, noe som heller ikke er noe å juble (...) over med hennes flittige bruk av identiske ord og uttrykk, selvsagt etterfulgt av tre utropstegn. Kvalitetsmessig er det rett og slett ikke bra nok.

    - Og igjen, hvorfor velger noen å betale for en tjeneste som ikke er god nok? Og hvor er folks dømmekraft?

    SvarSlett
    Svar
    1. Husker du snakket om "les sakte" :-) og ja, det er en ære når det kommer fra deg.

      Det er interessant at forlagene bruker henne så mye - men jeg tviler på om vi noen gang får et ærlig svar.

      Slett
  2. Godt skrevet, Solgunn. Jeg var en av de som reagerte på kommentaren du har sakset inn i innlegget her.

    Jeg kjenner spesielt til følelsen du beskriver i siste avsnitt, og jeg kjenner at jeg sliter med å ta den formen for anbefalinger alvorlig.

    Innlegget er forøvrig delt på Facebook-siden til bokblogger.no, dette er et viktig tema.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Mari, og ja husker at du kommenterte på facebook, jeg trykte visst bare liker, er litt redd for å kaste meg inn i facebookdiskusjoner i slike grupper, det har lett for å ta helt av.

      Slett
  3. Godt sagt! Viktig sagt!
    Ikke bare om tulleblurbene til Gade men også det faktum at det er 1000-vis som hører på henne, elsker henne og styrter avsted for å kjøpe de bøkene hun nyyyyyter og jubler for. Det er ikke rart da at hun er et yndet brukt objekt for folagene, innenfor den sjangeren hun representerer selger hun bøker. Sannsynligvis kassevis.
    Og da er det ikke lett å se hva som er spade og hva som er (boblende) plastikk. Personlig får jeg fnatt, men før jeg blir like flink til å spre MINE preferanser til massene, er jeg usikker på hvor høyt jeg kan klage
    , selv om hun som smitteeffekt setter oss alle i et dårlig lys.
    (Jeg vil jo bare at alle skal lese Catch22 og Paringslek.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk. At Catch 22 ble trykt på nytt nå tror jeg at Cappelen kan takke deg for. Vi kastet oss jo over boka og jublet i kor - men den var jo helt umulig å oppdrive, hvis man ikke jobbet på et bilbiotek og kjente til fjernlånssystemet. Men nå - ny pocket - takket være deg! Mangler bare Paringslek i nytt opplag nå.

      Slett
  4. Så bra sagt, Solgunn! Jeg mener også at det er en kvalitetsforskjell på å bruke anmeldere i aviser etc og andre forfattere enn å bruke privatpersoner som ingen har hørt om. Forlagene må absolutt tenke igjennom hvem de bruker til blurbene sine.

    SvarSlett
  5. Veldig bra innlegg, Solgunn! I likhet med deg og flere med deg, reagerte jeg også på Liv Gades utspill overfor nevnte forfatter på Facebook-siden "Hva leser du nå". Når jeg ikke har deltatt i diskusjoner om dette tidligere, er det fordi jeg kjenner at det blir litt kleint når navngitte personer omtales. Samtidig er det på sin plass å trekke dette frem i samfunnsdebatten når en og samme person blir blurbet så mye som nettopp Liv Gade, og vi som leser ekstremt mye mer enn folk flest ser at det har gått inflasjon i de samme uttrykken - gang på gang. "Vakker, vond og viktig!" går igjen - da vet jeg etter hvert at bokas litterære mangler overskygges av nettopp en vond og viktig historie (noen ganger holder jo det, men slett ikke alltid - på ingen måte, faktisk).

    Jeg stoler for øvrig langt mer både på John Irving og Solgunn Sollis blurber! ;-)

    Og når man også kjenner til enkelttilfeller hvor det er grunn til å mistenke plagiat av andre bokanmeldelser, så er det nok for meg til å tenke at den stemmen teller ikke i min verden lenger ...

    Her synes jeg forlagene må ta et ansvar! Det er de som henter blurber ut fra hva ulike litteraturformidlere skriver. Jeg blir fra tid til annen selv blurbet, uten at jeg noen gang har blitt spurt. Det er helt ok, bare for å ha sagt det! Men dette har nok medvirket sterkt til at jeg sluttet å gi terningkast i mine omtaler, fordi jeg så at det var terningkastene som jevnt over ble sitert. Og da følte jeg meg rett og slett litt teit. ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha! Jeg liker heller ikke å delta i diskusjoner med navngitte personer når vinklingen er negativ, men denne gangen følte jeg at jeg kunne nyansere litt - det er ikke bare negativt det jeg skriver. Og takk - likte John Irving og Solgunn i samme blurb :)

      Enig med deg i at forlagene må ta ansvar, og det er stort sett ok å bli blurba, så lenge sitatene ikke blir tatt ut en sammenheng. Jeg opplever rett som det er at terningkastene mine blir sitert, men jeg føler meg ikke teit, det er slik enkelte aviser gjør det. Og jeg vet at enkelte kritikere i dagspressen som ikke bruker terningkast ønsker seg det - fordi det blir tydeligere hva de mener om boka, og det presser dem også til å være tøffere. Vi diskuterte det på "bakrommet" på årsmøte i kritikerlaget for noen uker siden.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.