søndag 29. september 2013

Det er vel ikke bare David Gilmour som foretrekker å forelese om mannlige forfattere?

Dagbladet hadde 27. september en artikkel der de forteller om den anerkjente kanadiske forfatteren David Gilmour som skaper furore fordi han ikke vil undervise i bøker av kvinner.

Nå har jeg aldri vært på en forelesning der Erik Bjerck Hagen foreleser, men jeg har lest boka han har skrevet om litteraturkritikk. Jeg har lest den på en spesiell måte, nemlig tellemåten. Jeg har sett på hvor ofte han bruker mannlige eller kvinnelige forfattere, forskere eller andre som eksempler og resultatet ble heller skremmende med 249 menn nevnt og 33 kvinner. Kanskje Erik Bjerck Hagen bruker kvinnelige forfattere eller professorer mer i sine forelesninger, men jeg har en mistanke om at så ikke er tilfelle.


lørdag 28. september 2013

Smått og hulter til bulter

Jeg har vært på årets bokbloggtreff. Under er det bilde av en av de anonyme bokbloggerne - og selvfølgelig respekterer jeg hennes ønske om fortsatt anonymitet. Hehe. Det var et hyggelig treff, der vi blant annet fikk tips om at vi måtte lenke mye til andre bloggere hvis vi vil ha mange lesere. Og siden de fleste som var på treffet har skrevet om det på bloggen sin, bør jeg benytte anledningen til å lenke til alle. Men det gidder jeg ikke. Vil du lese om det veldig fine bokbloggtreffet kan du søke på google.


Dagen etter var det avgang til Dublin. Jeg flyr alt for mye i et klimaperspektiv, og det er kanskje derfor jeg får så god følelse når jeg ser det nye designet til SAS. Det ser så miljøvennlig, koselig og grønt ut og dessuten - denne salaten var noe av det beste jeg har spist av flymat. Anbefales!


Ja - ser du vinduskarmen? Og toget? Det viste seg ganske få sekunder etter innsjekking på rommet at vi hadde klart å velge et hotell 4 meter fra den største jernbanestasjonen i Dublin. Våknet hver morgen med hjertebank og en følelse av at det gikk et tog gjennom rommet. Anbefales ikke.


Dårlige soveforhold krevet stort inntak av diverse fludium. Fludium og passende steder å innta det fant vi mange av i Dublin og her ser du et lite klipp fra første kveld. Anbefales!


Jeg hilser på byens store sønn.....


På toppen av Guinnessbygningen er glassvinduene dekket av tekst med info om Dublin.


Det ble plutselig nok fludium og tog som forstyrret nattesøvn, så derfor tok vi oss en tur til Belfast. På turen dit leste jeg Hulder og den var kjempegod. Anmeldelse kommer kanskje en vakker dag.






Belfast var fint. Min favoritt hvis jeg måtte velge mellom Dublin og Belfast. Men vi måtte tilbake til Dublin og da hadde vi planlagt å dra til Phoenix Park for å sykle. Vi kom oss til parken, som er dobbel så stor som Central Park, men sykler fant vi ikke.



Plutselig lå det en stor sibirtiger i gresset foran oss! Neida - tuller bare. Vi fant Dublin Zoo og gikk inn dit. Dette bildet er tatt gjennom nypusset glass. Vi ble i parken noen timer - helt greit, faktisk. Jeg er ikke glad i dyreparker egentlig. Vil at dyrene skal være fri, men Dublin Zoo hadde fine forhold og store områder for dyrene å bevege seg i.


Så dro vi hjem og fikk med oss denne valgplakaten.

fredag 20. september 2013

Siri Pettersen : Odinsbarn, Gyldendal – 621 sider


Publisert i Altaposten 20. september 



Innertier fra Finnsnesforfatter

Med en fantasyroman så velskrevet og så spennende at det nesten virker uforståelig at en debutant kan utrette noe slikt entrer Siri Pettersen det norske litterære landskap.

Hirka Haleløs

I Odinsbarn, som er den første boka i en planlagt trilogi møter vi femten år gamle Hirka. Hun er haleløs, og har frem til nå trodd det var fordi en ulv angrep henne og bet av halen hennes når hun var baby. Men nå får hun vite sannheten. Hun er født sånn, og slike som henne fører råttenskapen inn i verden, og hun er råta – den alle må unngå.

De andre har hale, og alle hun kjenner har evner hun ikke har. En av hennes beste venner er Rime, en gutt av høy byrd som hun vokste opp sammen med, og som Hirka stadig måler krefter med. Rime og Hirka tilhører to verdener og det i mer enn en forstand. Rime tar et oppgjør med familiens krav, og Hirka må kjempe for å overleve.

Ungdomsbok for voksne

Odinsbarn er gitt ut som ungdomsbok på Gyldendal, men jeg mener at voksne lesere kan kose seg like mye med boka som ungdommer, ja, om ikke mer. Språket er godt, det er gode og fint oppbygde karakterer og miljøskildringene er troverdige og fine. Historien er i tillegg så spennende at det føltes som en kraftanstrengelse å legge boka vekk når andre gjøremål ble presserende. At hovedpersonen er en jente, uten magiske evner er en faktor som gjør boka enda mer lesbar og lettere tilgjengelig for den store skaren lesere som vanligvis ikke leser fantasy. Pettersen har bygd opp en helt nytt fantasyunivers og hun har gjort det på en overbevisende måte.

Jeg leste Odinsbarn på to dager, og etter at jeg var ferdig med siste side hadde jeg lyst til å fortelle hele verden at denne boka må du lese. Til forfatteren har jeg lyst til å si: Takk for en vidunderlig bok og skynd deg med oppfølgerne. Jeg kan nesten ikke vente.

Terningkast 6

onsdag 18. september 2013

Belfast

Belfast er en fantastisk by! Det tar to timer å reise hit med tog fra Dublin, og kjøper du billett på togstasjonen koster det 20 euro for en enkeltreise. 






Jeg reise fra Dublin tidlig om morgenen, og hadde sett frem til flere timer med god utsikt, grønne daler og dype fjorder, men det var ganske kjedelig. Ingen spektakulære landsskapsscener utspilte seg og dermed fikk jeg tid til å lese i Hulder. En veldig spennende barne/ungdomsbok skrevet av Tonje Tornes. 


Vel fremme i Belfast gikk vi på oppdagelsesferd og oppdaget en liten kafe. Vi gikk inn og bestilte kaffe, så skjønte vi at vi hadde spasert rett inn i Belfasts historie. Vi satt nemlig i den berømte Good vibrations, - platesjappa som ble grunnlagt i den farligste gata i Belfast, mens bombene smalt og folk hatet hverandre bar aktivister inn vinylplater og møbler og etablerte platebutikk. Nå er det i tillegg en bruktbutikk for klær der, og jeg kjøpte meg en skinnjakke for 30 pund.


Belfast har et vakkert bibliotek som selvfølgelig ligger i Library street. Dette er taket.

Biblioteket! 


Veggmaleri midt i Belfast sentrum.

søndag 8. september 2013

Suzanne Collins : Gregor i Underlandet : Lydbok – 6 timer og 18 minutt




Ganske spennende

Suzanne Collins ble verdensberømt etter at hun skrev Dødslekene, Fugl Føniks og Opp i flammer. Jeg hørte disse bøkene som lydbøker og likte dem godt.

Men før den bestselgende trilogien skrev Collins en serie for yngre barn, og hele serien blir nå oversatt til norsk. Denne gang er målgruppen litt yngre barn, men det skal til gjengjeld komme hele 5 bøker i serien, så hvis bøkene er bra er det mye å se frem til.

Historien starter i en bygård i New York. Gregor er 11 år og bor sammen med moren og to yngre søstre. Faren forsvant for noen år siden, og mange tror at han er død, men Gregor vet at faren ikke er død, det føler han på seg.

Moren arbeider mye, og da den mellomste søstra reiser på sommerleir er det Gregor som må passe lillesøstra Boots. På en tur ned i vaskekjelleren kryper Boot bort til et hull og ramler nedi hullet, og når Gregor skal prøve å få henne opp ramler han også ned. Og de faller og faller og faller, og det er som om de blir løftet av en slags vind, samtidig som de faller. De reiser innover i noe som fortoner seg som verdens indre. Der møter de enorme kakerlakker, rotter, flaggermus og mennesker med lilla øyne. Og lilla er favorittfargen til Boots.

Det finnes en profeti i Underlandet, og når Gregor og Boots dukker opp settes de i forbindelse med den profetien. Det skal kjempes en kamp mellom det gode og det onde og i kjent Suzanne Collins stil er det ganske dramatisk. 12 skal i krigen, 4 skal dø. Og når man er blitt kjent med mange av de 12 blir det jo litt dramatisk.

Forlaget skriver at dette er en bok som er beregnet på barn fra 10 år og oppover. Her syns jeg nok at de kan trekke alderen ned, og kanskje elever helt ned til første klasse kan kose seg med denne.

Jeg gleder meg litt til bok nummer to som skal komme i disse dager, og regner med å høre den også som lydbok.

Christoffer Staib leser som vanlig veldig bra.

P.S - takk til Mari som gjorde meg oppmerksom på en faktafeil i teksten (som nå er rettet opp)

Sterke kvinner fra Finnmark - nettutstilling

Anna Tapio Gaup - bildet er lånt fra Tana kommunes hjemmesider.


Finnmark fylkesbibliotek har laget en flott nettutstilling som har fått navnet: Sterke Finnmarkskvinner rundt 1913

Utstillinga inneholder fine bilder og interessante historier om kvinner som har jobbet og bodd i Finnmark. Noen var født i Finnmark og ble der hele livet, mens andre slik som Ellisif Wessel kom som voksen til fylket og gjorde en stor forskjell.

Et eksempel på en kvinne som bodde det meste av livet i Finnmark er 
Anna Tapio Gaup født i 1900 i Skiippagurra i Tana. Hun var gift med en reineier og fikk fem barn, og de bodde i en gamme. Hun reiste til Bergen og utdannet seg til jordmor. Det fantes ingen andre jordmødre i nærheten, så Anna måtte reise både til Finland og til kysten og hjelpe fødende. Med rein og pulk!

Utstillingen ble laget i forbindelse med stemmerettsjublieet 2013. 

lørdag 7. september 2013

Kate Morton : Hemmeligheter – Lydbokforlaget, 18 timer og 23 minutt




Langdrygt, men likevel litt underholdende. Jeg klarte tross alt å høre 18 timer og 23 minutt!

Laurel – eller Lol blant familie og venner er en kjent britisk skuespiller som 16 år gammel så at moren drepte en (for henne) ukjent mann. Hendelsen ble dysset ned, og det var bare Lol og foreldrene som visste hva som hadde skjedd. Nå ligger moren på dødsleiet, det er femti år siden drapet skjedde og hun ønsker å få vite mer om omstendighetene rundt drapet. Hun begynner å undersøke saken og dermed har vi en typisk Kate Mortonroman, der fortellingen veksler mellom nåtid og fortid og der det er et mysterium i fortiden som hovedpersonen i nåtiden lengter etter å finne ut av.

En stor del av historien handler om London under krigen, med Lols mor og en bekjent av henne, Vivian som de viktigste karakterene. Denne delen av fortellingen var den beste, og det er også der den store hemmeligheten avsløres. Hva den store hemmeligheten var forsto jeg da halve boka var hørt, noe som kanskje kan forklare at jeg syns fortellingen var ganske kjedelig og alt for langdryg.

Avslutningsvis kan det jo være på sin plass å si noe om oppleseren; i denne bokas tilfelle – Kjersti Borchgrevink  Maagerø. Hun leser bra, selv om hun de første timene hørtes ut som hun satt og leste med et smil. Det blir sukkersøtt, men passet greit nok til teksten. Det som jeg syns er mer slitsomt er å høre på en oppleser som er så konstant tørr i munnen at jeg gjennom HELE lydboka fikk en følelse av at det rant en bekk forbi. En av mine venninner hørte litt sammen med meg, og hun mente at det hørtes mest ut som elektrisk støy. Men det var tørr munn altså. Og det finnes det sikkert hjelp for. Vann kanskje? Eller kaffe? Ikke vet jeg, men det er første gang en lydbokopplesning har blitt så påvirket av oppleserens munntørrhet. Rart det ikke ble oppdaget og luket bort. Man kan høre det på smakebiten lydbokforlaget har lagt ut også.

Andre bloggere:


Sarah Lark : Den lange, hvite skyens land – Bazar, 717 sider




Lettlest, lettfordøyelig, fullstappet med klisjeer og likevel – god bok!

Når tredve sider var lest, og flere av hovedpersonene var beskrevet i typisk kiosklitteraturstil vurderte jeg å legge boka bort. Det er ikke noe galt med kiosklitteratur, men det var ikke akkurat det jeg var ute etter da jeg startet med Den lange, hvite skyens land.

Teksten begynner på side 11 og allerede på side 14 kommer denne:

”Hun visste at hun ikke var noen klassisk skjønnhet. Ansiktstrekkene hennes var harmoniske, men lite iøynefallende; munnen var litt for smal, nesen for spiss, og blikket i de rolige, grå øynene var litt for skeptisk og definitivt for belest til å vekke interesse hos rike, unge levemenn. Helens vakreste attributt var det glatte, silkeblanke håret med et lett rødskjær i den dype brunfargen. Det nådde henne helt til hoftene. Kanskje hun kunne ha vekket oppsikt med det hvis hun hadde latt det blåse fritt i vinden, slik enkelte ungjenter gjorde på piknikene og hagefestene som Helen ble med familien Greenwood til.”

Helen reiser fra London til New Zealand i 1882. Hun var lærerinne hos en velstående familie i London men hadde ikke mulighet til å stifte egen familie, ubemidlet som hun var, der hun forsørget sine to yngre brødre, som soste vekk tid og penger mens de studerte. Men Helen jobbet og slet og mistet sin ungdom og så seg nødt til å svare på en henvendelse fra en menighet på New Zealand som søkte giftevillige jenter. Samtidig trengte menigheten i London noen som kunne følge en gruppe jenter på den samme lange båtturen. Jentene var foreldreløse og kunne nå gjøre nytte for seg hos hvite mennesker på andre siden av jordkloden.

Med på båten er også den rike og villstyrlige lady Gwyneira: – side 40:

”Han hadde jo fått et inntrykk av at jenta var pen tidligere på dag også, men nå, kledd i den festlige kjolen, så han at hun var en ekte skjønnhet. Den blå silken fikk frem den lyse ansiktsfargen og understreket hårets kraftige rødnyanse. Den strenge frisyren fremhevet de edle ansiktstrekkene. Og så var det de freidige leppene og de lysende blå øynene med det våkne, nesten utfordrende blikket! Gerald var begeistret.”

Gwyneira er rik,  men har teit far som taper henne over noen slag poker en sen kveld. Vinneren er den største sauefarmeren på New Zealand og han vil ha med seg den vakre unge piken hjem til farmen. Der har han nemlig en vakker ung sønn som venter på en vakker frue.

Gwyneira trener gjeterhunder, og det er mye fokus på ulike sauesorter, klipping, gjeterhunder og samling av flokker.

Underveis til New Zealand, på den lange båtturen blir Helen og Gwyneira venner, og det er deres liv, samt skjebnen til de fattige ungjentene denne første boka i en planlagt trilogi handler om.

Språklig ser alle at dette ikke er storveis, og klisjeene står i kø og krangler om plassen. Likevel likte jeg boka godt, det ble god underholdning og det var interessant å lese om New Zealand.

Andre bloggere som har lest og omtalt boka:

Med bok og palett
Tines blogg

Søtt!

 Barnehage på besøk på biblioteket - markblomster i september. Søtt og hjertesmelt.

Panda på vei til dyrlegen for vaksine og chipping. Helt klart et behov for bur - for å henge over baksetet er vel ikke særlig lurt. Nå har det venstre øyet begynt å forandre farge, så han får et brunt og et lyseblått øye. Snasent.

fredag 6. september 2013

På tide med kassering!


 Ja, hva skal man egentlig si? Barnas skilsmisse ble gitt ut i 1985 - er fullstappet av det man i dag vil kalle feil informasjon - og en selvsagt kasseringskandidat - på overtid!



Åsa Rytter Evensen - sexguru for jenter på 1980-tallet, jeg husker henne godt. Tror jeg sendte inn et kverulerende spørsmål til Det Nye og lurte på hvorfor hun skrev mens og ikke menstruasjon. Jaja, Sex og samlivboka kom i 1992 og er så utdatert at det er morsomt. I kapittel 3 står det om alenesex og spesielle lyster. Hmm.



Buskerudgeriljaen har en egen kasseringsblogg der de skriver om kassering og viser frem gamle "skatter".