fredag 26. april 2013

Kim Leine : Profetene i Evighetsfjorden : Cappelen Damm, 557 sider


Publisert i Altaposten 26. april 2013



Kim Leine (1961) flyttet fra Norge til Danmark da han var 17 år. Nå har han skrevet sin fjerde roman, en roman som har fått mye positiv oppmerksomhet, og som er nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2013.

Profetene i Evighetsfjorden er en bredt anlagt roman der handlingen for det meste foregår på Grønland på slutten av 1700 – tallet. Morten Pedersen, sønn av en skoleholder i Lier i Norge reiser til København for å bli prest. Selv har han mest lyst til å bli lege, men der har faren vært ubøyelig. Det er prest sønnen skal bli, og da blir det slik. Morten roter seg bort i litt av hvert mens han studerer i København, og livredd for å bli en kjedelig livstrett prest som preker til like kjedelige og livstrette mennesker reiser han til Grønland for å omvende hedningene.

Hvordan opplyse hedninger?

Morten har en stor utfordring foran seg. Han syns selv at Kristi lidelser var metaforer, og hule fraser. Hvordan skulle han kunne ”feie mørket ut av kolonien, ut av hodene på hedningene og de formørkede kolonifolkene?”

For Morten har Rousseaus sitat: ”Mennesket er født fritt, og likevel ligger det i lenker”, vært viktig og formende for hvem han er, og sitatet vender han stadig tilbake til.

Habakuk og Maria Magdalene

Maria Magdalene, en av de innfødte, får beskjeder fra Gud i drømmene sine. Hun og mannen Habakuk får snart en stor tilhengerskare og på sin boplass i Evighetsfjorden bygger de en menighet som blir det største på hele Grønland. Maria tenker blant annet dette om kristendommen slik den blir presentert av de danske prestene:

”Når man blir kristen, tenker hun, først da blir skitten skitt, noe fremmed, noe som skal unngås og fjernes, noe som lukter ufyselig og føles skamfullt.”

Boka er ikke lett tilgjengelig. Den føles massiv, full av tekst og lange og kronglete setninger. Legger du til et gammelmodig språk med mange danske ord skjønner du at dette er en bok for de durkdrevne. Ord som krabasken, skamstøtte, kalamiteter, befalmet, manuduksjon og for ikke å glemme; hermafrodittsperm – er ord jeg sjelden eller aldri har lest før, og det gjorde boka ekstra spennende.

Lus i parykken

Det er mye lukter, dunster og lus. Lusene kryper ut av parykker fulle av mel, og de kravler over bord og mat og fingre. Stanken av urin har satt seg fast i klær og hus og alkoholen som blir skylt ned med stadig større desperasjon hjelper ikke på noe som helst. Blandes dette med apati, skjørbuk, råtne tenner og svette som sitter så fast at den må skrapes av med kniv, får man kanskje en liten anelse om hvordan enkelte hus kunne stanke.

Profetene i Evighetsfjorden er en spennende og god roman. Den er utfordrende og krevende. På slutten blir den for stillestående, og noe av spenningen ble borte.

Forfatteren har bodd og arbeidet på Grønland i 15 år.

Terningkast 5

Oppsummering lydbøker; Mokka, Det niende prinsipp, Fuck off. I love you og Det som ventet meg


Kort og greit - fire lydbøker jeg har lyttet meg gjennom og ikke omtalt før:

Tatiana de Rosnay : Mokka – 6 timer og 55 minutt

Jeg har hørt de andre bøkene til Tatiana de Rosnay og likt dem godt – Saras nøkkel likte jeg best. Mokka ble jeg ikke så begeistret for.

Justine jobber som oversetter og hun bor i Paris sammen med mann og to barn. En dag blir sønnen Malcolm overkjørt og skadet. Så skadet at han havner i koma, og ingen kan si om han vil overleve eller ikke. Justine og mannen sliter med kommunikasjonen, og Justine mener at mannen er tafatt og med alt for stor tiltro til politi og rettsvesen.  Sjåføren stakk nemlig av, og ingen vet hvem som kjørte bilen. Justine begynner å etterforske alene.

Ingrid Bergstrøm leser veldig søtt, og det høres så ungt og uskyldig ut. Det blir som om en fjorten år gammel jente skal fortelle historien til en voksen kvinne, tynget av sorg – og det høres ofte veldig feil ut. Men Bergstrøm leser godt, hun leser fransk og engelsk med stor autoritet, men det høres så pinglete ut.

Totalopplevelse – Helt greit


Gert Nygårdshaug  : Det niende prinsipp – Fredrik Drum - 7 timer og 40 minutt

Bok 4 i serien om Fredrik Drum. Denne gangen er vi i Egypt. Uklart hvorfor egentlig. Og så skjer det veldig mange rare ting, og jeg var mer eller mindre forvirret gjennom hele boka. Skjønte lite av drumegutten denne gangen.  Men jeg kommer sikkert til å høre bok fem også – en gang.

Helge Winter-Larsen leser som vanlig godt.

                                                      Totalopplevelse :  Heller dårlig




Lars Mæhle : Fuck off. I love you – 3 timer og 17 minutt

Vemund er 16 år. Han bor sammen med mora, en mor som sliter psykisk. Vemund er egentlig en grei gutt, men han viser lite egenvilje. Han gjør det samme som kameratene, selv om han egentlig vil noe annet. En dag kommer Two -Face inn i bildet. Han er ond. Virkelig ond, og han vet hvordan han skal skremme og manipulere de unge guttene til å handle slik han vil.

Denne boka kommer jeg til å snakke mye om når jeg er ute i klassene og presenterer litteratur. Den er spennende, har godt språk, er troverdig og veldig aktuell. Two-Face er for eksempel tilhenger av georgordenen – en direkte link til 22. juli. Frank Kjosås leser, og det gjør han godt. 

Totalopplevelse : God


Parinoush Saniee : Det som ventet meg - 17 timer og 24 minutt

Det var ikke så enkelt å vokse opp i Iran på 1960 tallet, i hvert fall ikke hvis du var jente. Masoumeh flytter fra den religiøse byen Qom og til Teheran sammen med familien. Hun har to brødre som er svært autoritær og som ønsker at hun skal underordne seg dem i alle henseelser. Masoumeh klarer ikke alltid å følge de strenge religiøse lovene og påbudene og når hun får venner som ikke har de samme restriksjonene får det store konsekvenser for henne. Vi følger Masoumeh gjennom nesten et helt livsløp og historisk er det veldig interessant fordi Irans historie blir så nøyaktig fremstilt. Hvis du har lest Kader Abdolah sine bøker kjenner du mye av problematikken igjen, men Det som ventet meg er skrevet fra et kvinneperspektiv og det trenger vi!

Anne Ryg leser, og jeg syns hun leser blodfattig. Men det gjør hun alltid, og man venner seg jo til det.

Totalopplevelse: God 



torsdag 25. april 2013

En liten skatt av en Flammesingel


Joe Brainard : Liv og død - 21 sider med tekst

Det er så fint med overraskelser. I dag fikk jeg en gledelig en. Og det var denne lille flammesingelen. Boka kom like før jul i posten. Den ble puttet sammen med de andre singlene, de jeg skal lese EN VAKKER dag. I dag er jo en vakker dag, så jeg ble fristet til å ta den frem. Og så ble jeg så glad. For jeg har aldri hørt om Joe Brainard, og så kjente jeg at jeg likte han så godt. 

Joe Brainard ble født i Salem, Arkansas i 1941. Han døde i 1994. Av Aids. Joe Brainard var kunstner i hele sin sjel og hele sitt vesen. Han var produktiv i ulike sjangre - han malte, sydde kostymer, skrev dikt, lagde kollasjer og masse annet. Han ga vekk alt han hadde av penger, ville aldri låne bort en doller,  men vennene hans fikk alt han eide. Terje Thorsen har skrevet forordet til den lille diktsamlinga Liv og død, som forøvring er nydelig oversatt av Nils-Øivind Haagensen.

Terje Thorsen skriver : Joe Brainard turte det som så mange poeter frykter: å være banal, men ikke bare banal, på den andre vektskåla lå åpenbaringene. 



Frykt

Et god liv bør ikke inneholde frykt.

Når dét er sagt, det er dumt å late som om du ikke er redd for det du er redd for.

Det er ikke lurt å undertrykke frykt.

Det beste løsningen er å overgi seg til frykten, for så å overvinne den.

Du forstår ingenting på lang avstand. Og ingenting, det sier seg selv, er forstått før det er forstått. 

Det er først når du ikke frykter løva, men frykten for å frykte den, at frykten kan overvinnes.

Jeg er helt håpløs på disse tinga.


Joe Brainard


søndag 21. april 2013

Tom Egeland : Katakombens hemmelighet – 245 sider



En skikkelig godisbok for ungdommene

I ungdomsromanen Katakombens hemmelighet er det 14 år gamle Robert som har æren av å være hovedperson. Han bor sammen med mora og hun er arkeolog. Robert har en mamma som lar sønnen sin bli med henne på jobb, heldige Robert – kan man godt si, og en varm sommerdag mens Robert og mora er på utgravninger ved Borgund stavkirke gjør de spennende og oppsiktsvekkende funn. De finner blant annet en vikinggrav, og inne vikinggraven finner de et kobberskrin, og inni kobberskrinet finner de et nydelig smykke, noen mynter og et kart over Roma.

Dette spennende funnet fører til nye utgravninger i katakombene under Roma, og mora til Robert skal få være med som gjestearkeolog. Hun tar med seg Robert til Roma, men han er for ung, og får ikke være med på selve utgravningene. Men han har fått sett seg litt rundt i de nye katakombene, og det han så gjorde han nysgjerrig. Han så blant annet symboler risset inn i veggene, symboler som kanskje ingen andre hadde sett før? 

En kveld moren er travelt opptatt med fest og fyll og fanteri, eller personalfest som det også kalles, stjeler Robert moras nøkler, og endelig kan han dra til katakombene og utforske mer.
Og nå blir det skummelt. Så da skriver jeg ikke mer om handlinga. Men jeg kan si at jeg tror dette er en bok som masse ungdommer, og ganske mange voksne vil like.
Språket er enkelt med korte setninger, og temaene er spennende.

Dette blir en av bøkene jeg skal presentere på ungdomsbokdagen i Alta.
 

fredag 19. april 2013

J. K. Rowling : Den tomme stolen - Lydbok, 18 timer





En gledelig overraskelse

Merkverdig – men likevel var det slik at alle anmeldelsene jeg hadde fått med meg av J. K. Rowlings siste bok, den første boka hun har skrevet for voksne,  hadde vært lunkne. Jeg hadde gledet meg til å lese Den tomme stolen, men etter ca. 50 sider kjente jeg en motstand. Og jeg la bort boka, og når jeg først legger bort en bok så skal det mye til for at jeg plukker opp akkurat den boka igjen. 

Så skulle jeg ut og fly, og da liker jeg å høre lydbok – toppen av lykke er et glass rødvin, en god lydbok og deilig flydur i kroppen. Jeg valgte meg ut Den tomme stolen som reiselektyre, fordi det var Trond Brænne som leser, og han leser alltid godt. Og dessuten, jeg ville jo lese/høre Rowlings første bok for voksne.

Den tomme stolen starter med at Barry faller om og dør. Dødsfallet er uventet, og etterlater ikke bare kone og fire barn i sjokk, men et lokalsamfunn med mange enkeltskjebner som, viser det seg, er avhengig av Barrys engasjement, energi og faktisk også visdom.

Barry hadde en plass i sognerådet, og når et rådsmedlem dør og det blir en tom stol ledig, må plassen fylles av en annen verdig borger.

Innbyggerne i den tilsynelatende idylliske landsbyen Pagford i England våkner opp til den gruelige beskjeden om at Barry er død. Av hjerneslag. Sladderen begynner å gå, og enkelte er mer tarvelige enn andre, selv om de fleste tenker på seg og sitt. Renkespillet begynner umiddelbart. Det er en tom stol! Hvem skal sitte i den?

Persongalleriet er stort, og jeg er full av beundring over grepet og fingerspissgefylen Rowling har når hun beskriver enkeltmenneskene. Mer enn en gang tenkte jeg at hun har tatt alle menneskelige egenskapene, både de gode og de mindre gode, og lagd personligheter ut av dem alle, ikke karikert, men på en slik måte at alle kan kjenne igjen et snev av seg selv i hver enkelt person, i hvert fall i mange av de som er beskrevet.

Det er litt sex her, ikke mye . Det er en del selvskading, og det gjør vondt å høre om. En av de som kjemper om den tomme stolen, viserektor Colin Waal sliter med alvorlige tvangstanker, og måten forfatteren har beskrevet både selvskading og tvangstanker gjør at jeg tenkte at dette har hun personlig kjenneskap til. Og det stemte, i hvert fall når det gjelder tvangstankene. En av de andre viktige personene er Krystal Weedon. En ung jente som blir uglesett av besteborgerne i Pagford. Moren hennes er sprøytenarkoman og det er Krystal som for det meste må ta seg av lillebroren på tre år. En oppgave hun ikke alltid mestrer like godt.

Det er en politisk roman, og det er helt tydelig hvor forfatteren har sitt hjerte. Det handler om å bry seg om andre enn seg selv, det handler om empati, det handler om kjærlighet og det handler om integritet. Ingenting er bare enkelt, og ingenting er endimensjonalt, bortsett fra faren til Andrew, den ekle og vemmelige Simen. Han er bare ekkel, slem og teit.

Boka er trist. Veldig trist. Fryktelig trist. Hele del seks ble for meg en øvelse i å ikke gråte. Jeg hørte boka på tur på jobb. Jeg trasket av gårde, nysminket og langs gang og sykkelstien. Og så skjedde det som ikke kunne skje. Jeg ropte NEI – veldig høyt. Tenkte at det måtte være en feil. Skulle han dø? Nei, nei, nei, nei – det går jo ikke an! Og så rant tårene. Og så skjedde det enda mer triste ting, og jeg tenkte at til gaiken (litt finnmarks banning) med sminken, og så måtte jeg konsentrere meg om å puste rolig. Slutten er fin, og trist, og veldig rørende – og jeg digger J. K. Rowling. Håper hun snart er ferdig med neste bok.

Helt nederst i denne bloggposten har jeg skrevet om hvor rart det var at Trond Brænne leste, og hvorfor det var så rart. Uansett leste han fantastisk godt. Dette var en av de beste lydbokopplevelsene mine – og det sier ikke så rent lite.

Jeg er begeistret og takknemlig og glad for at jeg hørte denne som lydbok. Anbefales!

Andre bloggere mener:

Linesbibliotek
knirk
solveigsiside
bokverdami
elisecathrin
epilog
Bumblebenni
attmed fjellet
zeldajenta

Og her er noen kritikker fra avisene:
Dagbladet
Aftenbladet
Vårt land
Dagsavisen




torsdag 18. april 2013

For alle dere med tvangstanker og depresjon og angst og hele pakka - gjett hvem flere som har slitt?

Og nå trodde du kanskje at jeg skulle bli personlig og fortelle tåredryppende historier fra eget liv. Nei - det skjer ikke - men mens jeg jobbet med bloggposten om Den tomme stolen av J. K. Rowling kom jeg over dette intervjuet med forfatteren og bare se her hva hun forteller om blant annet tvangstanker.



tirsdag 16. april 2013

Er Hadsji Murat verdens beste bok?





Lev Tolstoj : Hadsji Murat - 199 sider. Jeg har lest 1929- utgaven, utgitt av Nasjonalforlaget.

Lev Tolstoj har vært min store litterære helt i over tjue år. Den første boka jeg leste var Anna Karenina. Deretter leste jeg Krig og Fred, så Kosakkene. Og så leste jeg Hadsji Murat. For en generasjon siden altså. Etter hvert har jeg lest Tolstoj på russisk – jeg studerte russisk for å kunne gjøre det, og selv om det er 10 år siden jeg avsluttet Anna Karenina på russisk, er det fremdeles noe jeg er rimelig stolt av.
Ja ljublu russki jisik.



På Alta bibliotek har vi lesesirkel, og førstkommende torsdag skal vi ta for oss to russiske bøker; Hadsji Murat og Et bukk for far av Boris Sergin.
Jeg er spent, og gleder meg til å høre hva de andre deltakerne synes om Tolstojs siste roman, en roman som kom ut etter hans død, og som Harold Bloom, amerikansk litteraturprofessor og kritiker mener er den beste romanen som noen gang er skrevet,  i hvert fall den beste romanen han noen gang har lest. Store ord , men oppriktig ment, og Harold Bloom er en stor fan av Lev Tolstoj, og trekker spesielt frem Hadsji Murat i Vestens litterære kanon.

Hadsji Murat handler om ære, makt, drap, russere, tsjetsjenere, kosakker og religion slik samfunnet var i Russland og i Tsjetsjenia rundt 1850. Og som jeg skal vise, er det ikke alltid den helt store forskjellen mellom da og nå.

Her er fra når Hadsji Murats største fiende, Sjamyl kommer hjem etter et raid.

«Henimot middagstid kom Sjamyl, i følge med en del murider som boltret sine hester omkring ham og skjøt sine geværer og pistoler av i luften mens de ropte: La illach il Allah, til Vedeno. Hele byens befolkning var stimlet sammen i gatene for å ta imot sin hersker. Mange avfyrte sine geværer og sine pistoler som tegn på seiersglede» .

Altså ikke helt ulikt slik det blir feiret i enkelte land i dag også.

Russerne vil ha Tsjetsjenia, og der hersker Sjamyl. Hadsji Murat har vært nestkommanderene hos Sjamyl, en nestkommanderende som alltid har hatt lykken og hellet med seg, men som på grunn av et stort svik hos Sjamyl tilbyr russerne sin hjelp. Men kan russerne stole på denne muslimske mannen? Denne krigeren som alltid har trofaste tjenere rundt seg, tjenere som er bevæpnet til tennene?
Sjamyl har tatt Hadsji Murats familie som gisler, og Hadsji Murat som har tatt kontakt med russerne for å få hjelp til å løslate familien; hans to koner, hans døtre, hans favorittsønn og hans mor – leser opp dette diktet som moren hans har skrevet:

Din skarpe dolk har gjennomboret mitt hvite bryst.
Men jeg har lagt mitt solskinnsbarn, min lille gutt, inn til såret og vætet han med mitt hete blod.
Og såret grodde igjen uten at vi brukte lægende urter og gress.
Jeg fryktet ikke for døden.
Og det skal heller ikke min gutt gjøre.
Han skal bli en tapper dsjigitt.

Moren til Hadsji Murat måtte amme klanlederens barn, noe som førte til at hennes egen sønn døde. Da hun fødte Hadsji Murat nektet hun å amme andre barn enn ham, da ble mannen hennes, altså faren til Hadsji Murat så rasende på henne at han angrep henne med kniv.

Å lese utgaven fra 1929 gir en ekstra dimensjon til lesningen:

Men da det var nogen som hadde belurt oss, besluttet vi oss til ikke å vente lenger, men utføre vår plan næste gang det skulde holdes fest i moskèen.

Å –hvor glad jeg blir når jeg leser Tolstoj. Og spesielt slike gamle utgaver, det er jo ikke ofte man leser om noen som blir belurt? Eller dikt fra 1850 laget av en mor fra fjellfolket som nektet å amme kanenes barn, og måtte betale for det med sitt blod?                                        

Selv om Hadsji Murat er fiksjon, så er boka basert på virkelige hendelser og virkelige mennesker - og etter å ha lest hva både Harold Bloom skriver i Vestens litterære kanon og hva Geir Kjetsaa skriver i den utmerkede Lev Tolstoj biografien så ser det ut som om Tolstoj har skrevet svært tett opp til levd liv. Hadsji Murat har endel av den samme tematikken som Kosakkene, og Kosakkene er en bok jeg veldig snart skal lese om igjen - mer info om den boka kommer da. Stay tunes....


                                                              

onsdag 10. april 2013

Tidenes sosiale happening med bokbloggere, kritikere, venner møtt i Italia, venner møtt i India og dattertreff




Det skjedde i de dager at det kom en e-post fra kritikerlaget. Innkalling til årsmøte i Oslo – lørdag 6. april. De dekket reisekostnader og overnatting ved behov og jeg tenkte at dette vil jeg være med på og meldte meg og bestilte flybilletter.

Så oppdaget jeg at Beivvaas Sami teater skulle ha forestilling i Oslo, og tenkte at dette måtte jo de fantastiske bokbloggerne få kjenneskap til og jeg inviterte! Knirk, Silje, Ingalill, Ellikken, og Elbakken hadde enormt lyst til å bli med på samisk teater, og jeg var selvfølgelig veldig fornøyd.

Turen sørover gikk fint – litt tull med bagasjen ble det likevel, jeg tok feil koffert på Gardemoen, og ble lettere sjokkskadet av telefonen fra SAS ground handling som kunne opplyse om at fru NN sto ved servicedisken og var rimelig forbannet. Noen timer senere etter mye bussing og unnskyldning fra min side - var alt fixet og jeg var på plass i hovedstaden. Der ventet en datter jeg ikke hadde sett siden jul og vi spiste deilig indisk på Grünerløkka. Fredag var det tid for date med en av mine favoritter fra skrivekurset i Italia høsten 2011, og vi spiste deilig indonesisk på Majorstua. Takk takk :-). Så ble det T-banen ned til sentrum der bokbloggerne skulle møtes på Bare Jazz for litt påfyll av alkohol før teaterbesøk. Og da kom det frem at ikke alle hadde fått med seg at stykket ble spilt på samisk. Jeg kjente et lite ubehag – det må jeg bare innrømme, enn hvis alle hatet det? 



Det var derfor med et glimt av lettelse jeg oppdaget av forestillingen var avlyst, og jeg sprang med lette skritt sammen med de andre mot nærmeste indiske restaurant – denne gang var det New Delhi. 


Her er blogger x x og x - veldig happy :-)

Siden jeg allerede hadde spist noen timer før, klarte jeg meg med litt suppe og nanbrød. Maten var god og billig og humøret var på topp. Enkelte hadde ordnet seg med forpliktelser både sent og tidlig og måtte dra hjem, mens andre dro på Lorry og Litteraturhuset, inntok alt for mye rødt, men hadde det veldig morsomt og veldig fornøyelig på alle måter.




Det er ikke bare Ingalill som kan ta uklare bilder. 

Lørdagen skulle brukes til årsmøte. Et årsmøte jeg helt bestemt mente begynte klokka 16.00. Ved nærlesning av papirene klokka 14.00 oppdaget jeg at dette var helt feil – møtet begynte klokka 12.00. – men da sov jeg fremdeles, lykkelig uvitende om hva jeg gikk glipp av. Jeg kom meg omsider av gårde mot sentrum, min urbane datter fulgte meg til døren – jeg visste ikke hvor Forfatterens hus var.

Jeg lovte dyrt og hellig å komme tidlig hjem. Etter møte, taler, sitte og se på mens det var overrekking av velfortjente priser til flinke mennesker, spising av nydelig mat, prating med hyggelige mennesker og opplading til Litteraturfestivalen på Lillehammer dro jeg hjem og klokka var bare såvidt passert 22.00.


Søndag var det igjen tid for litt bokbloggtreff – denne gang var det fine Gro fra Groskro´s verden. Vi er som gamle kjente å regne, det er tre år siden jeg traff Gro for første gang på Litteraturhuset. Gro kunne vise vei til en aldeles fortreffelig kaffe og spiseplass  - nemlig Kristiania. Bedre lunsj kan jeg ikke huske å ha smakt.



Etterpå tok jeg en lokalbuss ut  på landet for å besøke venner jeg ikke har sett siden i november. Brit hadde laget deilig kylling til meg, og jammen ble det ikke åpnet en flaske vin også. Jeg var så mett og fornøyd da jeg reiste tilbake til nord at jeg nesten ikke tenkte over at jeg ikke hadde åpnet en eneste bok.

Men lydbok har jeg hørt og det var en veldig rar og spesiell opplevelse. Lydboka er Den tomme stolen av J. K. Rowling. Trond Brænne leser, og det gjør han som vanlig helt fortreffelig. Det spesielle her er at hovedpersonen i Den tomme stolen; Barry Fairbrother dør  i første kapittel. Dødsårsaken er  hjerneblødning – og denne hjerneblødningen er det alle snakker om. Og siden alle snakker om det, og det er det viktigste i boka – Barry er død, hvordan, hvem var der, hvem så det, hvordan var det på sykehuset, hvordan går det med familien, vennene, så snakker altså oppleseren – Trond Brænne om hjerneslaget, og den plutselige døden til Barry Fairbrother hele tiden. Det var veldig spesielt – i hvert fall til å begynne med, nå har jeg lyttet meg gjennom 1/3 av boka og begravelsen er akkurat ferdig, så nå blir det kanskje mindre snakk om hjerneslaget til Barry....


mandag 8. april 2013

Nydelig dikt av May Grethe Lerum

Oppdatert bloggpost 8. april  - 2013. Her har jeg tidligere publisert mitt favorittdikt - Din veg, og jeg har trodd at det var Olav H. Hauge som har skrevet det. Det er helt feil.

Det er May Grethe Lerum og ikke Olav H. Hauge som har forfattet dette nydelige diktet.

Som bibliotekar som skal være opptatt av kildekritikk er jeg pinlig berørt over at jeg ikke sjekket kildene mine, men la diktet ut her på bloggen uten å ta en dobbelsjekk.
Hvis det er noen andre som har publisert dette diktet på bloggen sin og trodd at det var Olav H. Hauge så les kommentarene til denne bloggposten :-)









DIN VEG 

Du skal ikkje gå der
og lata dei andre
få stikka ut vegen
du sjølv skulle vandre.


Du må ikkje utan 
eit ord eller mine
lata din neste
ta tankane dine.

Du kan ikkje berre 
som dauvøyrd og låk
stå der og kjenna dei 
tyngje ditt åk.

Du skal aldri vinna 
om du alltid står
og ser etter fara
der annanmann går.

Ta staven i handa!
Trø føtene såre!
Kast tyngsla av mismot
og draum du har bore -

og stans ikkje når 
det blir mørkt for ditt steg.
Når du kjenner blodsveiten 
er du på veg. 


May Grethe Lerum




torsdag 4. april 2013

Mikael Niemi : Fallvann : Oktober, 277 sider


Publisert i Altaposten 4. april 2013


Denne romanen tegner et skrekkscenario, ikke bare for folk bosatt langs Luleelven, men også for altaværingene.

Kanskje du husker artikkelen i Altaposten i mai 2003 som handlet om hva som kunne skje med demningen i Sautso hvis, eller når tusenårsflommen kommer. Hvis du har glemt det kan jeg friske opp hukommelsen din. Statskraft har beregnet at hvis demningen i Sautso brister under en tusenårsflom vil en nitti meter høy vegg av vann fosse nedover mot Alta, og en nasjonal katastrofe vil være et faktum. 3000 mennesker vil stryke med. Så her sitter man da, i nedslagsfeltet til en av de største damanleggene i Norge, og selv om mulighetene for brist i demningen er mikroskopiske, er det en mulighet, og det er kanskje bare en illusjon at noen av oss føler oss så trygge i Alta. Og hva har så alt dette med Niemis siste roman å gjøre? Vi kan ta all denne uhyggen med oss når vi nå retter oppmerksomheten mot forfatteren fra Vittula.

Når demningen brister

Det er høst i Nord-Sverige, og det har regnet uavbrutt. Store Lule elv blir bare større og større og plutselig sprekker betongen i en av de øverste demningene og helvete bryter løs. Bokstavlig talt. Syndefallet. Strømnettet er selvfølgelig ute av drift, det samme er mobilnettet. Menneskene som blir øyenvitner til dramaet på toppen av demningen står maktesløse. De får ikke gitt beskjed og står i sine egne private mareritt.

Døden langs Luleelven

Persongalleriet er stort, og vi følger helikopterpiloten som har planlagt å ta selvmord den dagen demningen brister, hans fraskilte kone, deres voksne datter, en mann og en kvinne på malekurs, en mannsjåvinistisk drittsekk av en gubbe som voldtar og herjer, ei underbetalt butikkdame, en mann fra en reindrifsfamilie som nå er bosatt i London og enda noen flere.

Thrilleraktig

Den store bølgen reiser seg og truer alle langs elva. Noen ser at den kommer og rekker å reagere, andre blir fanget. I korte kapitler der vi stadig forlater noen i akutt livsfare, blir vannet stadig farligere. Det tar med seg hus, hytter, trær – og mennesker.

Mikael Niemi skriver godt, og jeg kjente igjen stilen fra gjennombruddsromanen hans; Populærmusikk fra Vittula. Troverdige skildringer av snurrige mennesker i rare situasjoner er Niemi flink med.

Terningkast 5


mandag 1. april 2013

Asbjørn Jaklin : Svart frost, 346 sider, Vigmostad


            


Bra plott – men litt for mye jabbing

Asbjørn Jaklin er journalist i Nordlys og utdannet historiker. Han har gitt ut en rekke dokumentarbøker, blant annet Nordfronten – Hitlers skjebneområde, en bok som ble nominert til Brageprisen i 2006. Svart frost er Jaklins første krimroman, og første bok i en ny krimserie.

Romanen tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og vi beveger oss mellom ulike tidsepoker.

Hovedpersonen er journalisten Alexander Winther. Han har tjenestegjort i Afghanistan, noe som har satt sine spor. Han plages blant annet av voldsomme angstanfall.

Vi møter Alexander første gang mens han kjører bil, han er på vei til Botn i Nordland for å dekke en kriminalsak for Nordlys. Veien er glatt, Alexander kjører på grensa av hva som er forsvarlig og det musikalske bakteppet er Leonard Cohen.

I Botn er en mann funnet drept, og Alexander mener at det finnes spor som kan føre tilbake til 2. verdenskrig og en fangeleir som lå i Botn.

Vi følger mange parallelle historier, og svitsjer mellom nåtid og fortid, gode svitsjer, det er ikke det – men det blir for mye utenomsnakk. For mye jabbing som trekker leseren vekk fra krimhistorien, vekk fra mysteriet. Jeg er for eksempel ikke interessert i hvordan en avisredaksjon jobber.

Da boka var ferdig lest tenkte jeg at det var en god historie, og jeg følte meg underholdt. Men, jeg liker best bøker med en strukturell enhet – bøker der det meste i teksten har en mening.

Mange likte Svart frost bedre enn hva jeg gjorde. Krimdronninga på jobb anbefaler den villig vekk og her er noen lenker til andre anmeldelser: