søndag 31. mars 2013

Fortreffelig samtale med Vigdis Hjorth og Knut Faldbakken - med tema erotisk litteratur

Kom over denne godbiten nå i kveld. Den er tidligere publisert på NRK sine nettsider 21. februar 2011. En godbit kanskje spesielt Ingalill vil sette pris på?


lørdag 30. mars 2013

Variert lesing på hytta


Det er 17 mil til hytta ved finskegrensen. Gode veier store deler av turen, men akkurat gjennom Kløfta er det trangt, rasfarlig og ekkelt. I "gamle daga" synes jeg Kløfta var så fæl at jeg ikke pustet mens vi kjørte gjennom. Nå er det helt greit, men jeg liker bedre å kjøre der på sommeren.
Tirsdagskvelden, like før månen var helt full. Iphonen klarte ikke å fange hvor stor og nær månen egentlig var.

Vi spiste godt, vi drakk godt og enkelte leste godt også.

Stor bredde og variasjon:

Søster : Blekkhjerte
Tantebarn 1 : Oslomysteriet
Tantebarn 2 : Stavangermysteriet
Pappa : Alvestad
Samboer : Catch 22
Eierne av de vakre huskyene under, for de uinnvidde; søskenbarn med kone på nabohytte; Sandmannen og Marco-effekten.
Og så var det meg da som endte med å lese -  HYTTEBOKA.

Været var nydelig, kranglene glemt allerede og hurra for påskeferie!




søndag 24. mars 2013

Full lesestopp og noen fine bilder av Emil

Har fått lesevegring. For første gang i mitt liv. Det er helt stopp. Det har det vært i mange uker. Det som kommer av litteraturinnlegg her på bloggen er ting som er skrevet for lenge siden. Altaposten har fremdeles tre bokanmeldelser som ikke er publisert. Heldigvis.

Lesing har for meg alltid vært noe jeg har gjort fordi jeg har hatt lyst til å lese. Nå har jeg lyst til å gjøre andre ting. Skrive selv. Høre god musikk. Gå tur med hundene. Danse. Drømme. Kanskje jeg plukker opp en bok i kveld, kanskje i morgen. Jeg er ikke bekymret. Jeg tar opp boka når jeg har lyst igjen. Ikke før.



Søndagstur og søndagskos med vakre Emil.

Har fått dilla på den her - liker energien :-)



tirsdag 19. mars 2013

Fay Weldon : Huset Dilberne, 320 sider : Juritzen forlag



Når helter falmer - Publisert i Altaposten 19. mars 2013

Blir alt bare bedre med årene? Fay Weldon har i sitt 82. år kommet ut med ny roman, og ikke bare det, dette er første bok i en planlagt trilogi. Dama har mot nok, men sitter håndverket like godt som før?

Da jeg var i tjueårene, altså i gamle dager, var Fay Weldon min favorittforfatter. Jeg leste alt hun skrev, og En hunndjevels bekjennelser leste jeg så mange ganger at jeg kunne deler av den utenatt. De siste bøkene fra Weldon har skuffet meg, og spesielt har jeg savnet de sterke kvinneskikkelsene som har tatt fandenivoldske grep om egne og andres liv.

I årets store roman fra Weldon frister forlaget med at den gamle forfatteren er tilbake der hun startet sin karriere, altså med å skrive om de rike og deres tjenere på slutten av 1890-årene. Fay Weldon skrev manus til fjernsynsserien ”Herskap og tjenere”. En serie mange kjenner og har fulgt på NRK på søndagskveldene.

Lite nytt

En oktoberdag i 1899 skjønner hele den ærverdige familien Dilberne, som består av foreldrene Isobel og Robert og de voksne barna Rosina og Arthur at de står foran store forandringer. Familien lever et liv med tjenere, overdådige middager og fine klær. Denne oktoberdagen kommer meldingen om at gullgruvene Robert har investert store deler av familieformuen i, er havnet på boernes hender, og familien vil være konkurs hvis advokaten deres bestemmer seg for å inndrive gjelden de har til ham. Men familien Dilberne er ikke tapt bak noen hestekjerre, eller en automobil med dampmotor som den unge Arthur er så overmåte begeistret for. Mor og far Dilberne bestemmer seg for å la titlene deres, greve og grevinne, jobbe for seg, og forsøker å finne rike ektefeller til sine barn. Og dermed er jakten i gang, og tjenerskapet følger nøye med og slarver og spekulerer, mens familien Dilberne bruker stadig mer av de pengene de ikke har.

Ingen overraskelser

Huset Dilberne er en roman som gir et fint tidsbilde på hvordan det kunne være blant adelen og deres tjenere, men lite i denne romanen gjorde inntrykk på meg. Det er på det jevne, og helt uten overraskelser. Innimellom kommer det noen fine setninger og gode observasjoner, men noe annet ville vært helt utenkelig, det er jo tross alt Fay Weldon som har skrevet denne boka.

Terningkast 3

lørdag 16. mars 2013

Timeri N. Murari : Den talibanske cricketklubben : Juritzen forlag, 364 sider




 ”Kvinner skal bare sees i sine hjem og i graven”

Jepp, jeg må bare innrømme det først som sist; cricket er en sport jeg finner helt gruelig kjedelig. Men bokas tittel fristet, og jeg angrer ikke på at jeg valgte å lese denne.

Hovedpersonen er 24 år gamle Rukhsana. Hun er journalist, regimekritisk og hun har bodd en periode i Delhi.

Vi befinner oss i Kabul og det er taliban som bestemmer. Deres motto er at kvinner ikke skal være synlig i det offentlige rom. En kvinnes stemme skal ikke høres, og en kvinne kan kun gå ut sammen med en mann.

Rukhsana jobber for Kabul Daily og sender artikler anonymt til aviser i utlandet.

En dag blir Rukhsana innkalt til ministeren for – hold deg fast; Utbredelse av dyd og forebyggelse av last. Livredd for å havne i fengsel drar hun dit, selvfølgelig sammen med broren sin og to andre mannlige slektninger. Der får de vite at Rukhsana er innkalt som journalist.

De talibanske styresmaktene vil ha hjelp til å spre det gode budskap om at det skal arrangeres en stor cricketkonkurranse i Kabul, og at vinneren skal få reise til Pakistan for å trene for å bli enda bedre.

Rukhsana kan spille cricket, og hun bestemmer seg for å være trener for et familielag der de andre på laget består av hennes mannlige slektninger. Blir det oppdaget vil alle bli henrettet.

Med en mor som er alvorlig kreftsyk, en minister som er alvorlig forelsket i henne, og med kalashnikover overalt blir hverdagen stadig vanskeligere for vår unge heltinne.

Jeg reagerte flere ganger på oversettelsen, spesielt i begynnelsen. Men så bestemte jeg meg for å ikke henge meg opp i bagateller og smårusk. Cricket er jo kjedelig, og de delene av boka der spillet blir beskrevet og forklart er også kjedelig. Men heldigvis er det ikke alt for mye cricketsnakk – for boka er god! Jeg driver og framsnakker den hele tiden, og den var så spennende at jeg måtte sniklese slutten. Og når jeg snikleser slutten midt i boka, da er jeg fornøyd med boka, da har det vært en god leseopplevelse.

Og hva er det som gjør boka så spennende? Ja, det var jo den kjærligheten da. Rukhsana har vært sammen med en kjekk og vakker mann i Dehli, men familien ønsket at hun skulle gifte seg med en slektning fra Kabul, så hun forlot den kjekke i India og reiste hjem til Kabul. Videre er det jo spennende med en kvinnelig trener for et cricketlag – spesielt når konsekvensene er døden, hvis de blir oppdaga. Og så er jo selve konkurransen spennende. Hvem vinner, og hvorfor og hvordan går det, og hvordan går det nå med den kjærligheten?

Så jeg konkludere med at boka er god, uten for mange endimensjonale karakterer, og med en fin spenningskurve.

Denne boka kommer jeg til å snakke om på litterære lunsjer og på mine besøk på andre bibliotek denne vårsesongen.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

fredag 15. mars 2013

Ungdommene og Vigids

I forrige uke ble det klart at Vigdis Hjorth fikk Kritikerprisen 2012 for Leve Posthornet. Gratulerer så masse!

Leve Posthornet var også nominert til Ungdommens kritikerpris. Jeg var begeistret for boka, og jeg er jo jevnt over ganske så begeistret for Vigdis Hjorth, kanskje litt påvirka av den største fanen av dem alle; Ingalill. 

I Honningsvåg hos min kritikerklasse skulle vi snakke om Leve Posthornet. Vi hadde allerede diskutert Mona Høvrings bok, og den var det mange som likte - over 4 i snitt, noe som er veldig bra. Så tok jeg frem den blå, tynne boka med den røde postveska på. Og klassen stønner! Den ene gutten la hodet i hendene og da jeg spurte om han kanskje kunne sette ord på hva han følte når han skjønte at vi skulle snakke om denne boka sa han:

"-Korfor vil dokker oss så ondt? Det hær va jo en lidelse. Æ trudde æ skulle dø av kjedsomhet mens æ læste." 

Her er stemmene fra klassen:



Syns det var ganske fornøyelig. 

Avslutter med bilde av rundkjøringa i Honningsvåg.

Honningsvåg; byen med en - 1 - rundkjøring. Og rundkjøringa er så liten at man må vite at det er en rundkjøring for å skjønne hvordan man skal kjøre i den. Søtt syns jeg, som bor i en by som har masse rundkjøringer, og ikke et eneste trafikklys. 

onsdag 13. mars 2013

Else Barratt-Due : På scenen i ditt eget liv : Cappelen Damm, 153 sider. Bok tre i kvinne/mann prosjektet 2013





Else Barratt-Due er cand-philol med hovedfag i teatervitenskap og en master i teaterregi. Hun har masse erfaring, både fra NRK som instruktør, dramaturg, produsent og prosjektleder og som dramapedagog, universitets – og høyskolelektor.

I denne boka øser hun av sin erfaring og gir hjelp til deg som skal presentere og prestere foran et publikum. Om det er brukere på biblioteket, elever, kollegaer eller andre -  målet med boka å gi leseren hjelp til å sette sitt eget fingeravtrykk på det som skal presenteres

Dette er bok tre i mitt 2013 prosjekt, der jeg leser sakprosa og noterer ned navn og kjønn, og så teller jeg etterpå.


Bok 2 var Bli best med mental  trening av Erik Bertrand Larsen. Boka lånte jeg på biblioteket og jeg rakk ikke å bli ferdig å lese før lånetiden var gått ut, og med lang kø på boka bestemte jeg meg for å levere den inn. Men jeg leste halvparten av boka – del 1 og der ble resultatet dette: Kvinner : 5, menn :76. 

Boka handler om hvordan man skal beherske å stå på scenen/fremføre et budskap og det gis eksempler på teknikker, situasjoner og det blir gitt gode råd.

”En god forberedelse har som regel mye å si for en god gjennomføring”.

Når du skal legge frem et budskap trenger du å forberede deg på hva du skal si og hvordan du skal si det.

Christoper Booker mener at det kun finnes syv plot i verden og disse plotene er:

-      - å overvinne monsteret
-     -  fra fattig til rik
-       -på leting
-      - reisen og tilbakekomsten
-       -komedie
-       -tragedie
-       -gjenfødelse

En presentasjon er en fortelling.

Betydning av vårt eget perspektiv:

Vi legger merke til og knytter oss til det som gir en resonans i forhold til egne erfaringer”.

Veldig viktig at du gir publikum et innblikk i hva som kommer til å skje i løpet av presentasjonen.

Hvordan man fremstår fysisk, har mye å si for hvordan du blir lyttet til.” – side 55

Så presenteres noen teknikker og øvelser som handler om å bli kjent med egen pust.

-       Stemmen er selvfølgelig et viktig formidlingsverktøy og stemmer avslører det meste. Publikum leser stemmen din og leser DEG!

Som formidlere må vi tørre å gi av oss selv. Vi må vise følelser og engasjement!

Vi ”lekker” og viser frem alt i en formidlingssituasjon, selv om vi ikke er klar over det.
Fysisk form, stemme, kroppsspråk, ansiktsuttrykk – blir tolket av andre.

Hele tiden og som formidlere må vi være oppmerksom på dette. En maske kan være statustappende, og vi bør være oppmerksom på hvor krevende det er å ha kontroll på egen maske.

-       Hva mister vi hvis vi mister masken?
-       Hvordan lære seg å styre masken?

 Forfatteren viser oss hvordan vi kan lære oss å styre maskene.

Innstillingen vi har til oss selv er viktig. Vi må bestemme oss for at det vi sier er viktig. At vi har en rett til å si det vi sier og at publikum er her frivillig.


Menn:

Ibsen
Christopher Booker
Jerzy Grotowski
Aristoteles
Bertolt Brecht
Lajos Egri
Peter Slade
Erik Lerdahl
Jostein Gripstad
Anders Johansen
Roy Jacobsen
Carl Gustav Jung
Paul Moxnes
Desmond Morris
Martin Buber
Morten Emil Berg
Erving Goffman
Karl Ove Knausgård
Konstantin Stanislavsky
Thor Hegerdahl
Ove Solum
Helge Andersen


Kvinner:

Sissel Lie
Uta Hagen
Virginia Satir
Maru Bjørkeng
Anita Husum Nilsen

Og resultatet her blir:

Menn: 22
Kvinner : 5

Bedre kjønnsfordeling enn i de to første bøkene, men likevel skuffende.

Hva syns jeg om boka da? Ja, og tja. Det vil si at boka er full av nyttig informasjon og teknikker, men den er nok beregnet for mennesker som ikke har stått foran publikum før, eller for de som sliter i slike situasjoner. Og siden jeg elsker å stå på en scene og snakke om litteratur traff boka dårlig. 



mandag 11. mars 2013

Å lese mye - men likevel ikke få med seg det viktigste

                                            Fymat for oss med lavt stoffskifte.

Har hatt lavt stoffskifte i mange år, og spiser stoffskiftemedisinen Levaxin. De siste årene har jeg stadig måttet øke dosen, og nå har jeg doblet doseringen på ett år. Det jeg også har gjort er å spise veldig sunt. De siste 10 årene har jeg drukket soyamelk, byttet ut potetene med brokkoli og blomkål,  jeg har knasket mandler og kål og sunne saker og holdt meg til 1500 kalorier og likevel ikke blitt tynnere. Og så har jeg trent. Og så har jeg vært hos legen og klagd på at jeg ikke blir tynn, selv om jeg gjør alt riktig. Og så har han sagt; men se på foreldrene dine; er de tynne? Og nei, de er jo ikke akkurat sylfider, men likevel. Og så har jeg gått hjem, trent mer, spist brokkoli og blomkål og kål og drukket soyamelk og det siste året har jeg byttet ut frokosten min med en herbalifeshake.

For noen uker siden, helt tilfeldig oppdaget jeg at soyaprodukter er helt FYFY når man har lavt stoffskifte. Man skal ikke spise soyaprodukter når man har lavt stoffskifte. Jeg har klippet ut svar fra nettdoktoren.no 


"Soya kan ha en del helsemessige fordeler, men dette stemmer ikke for dem som har lavt stoffskifte eller hypotyreose. Soya inneholder stoffer som blokkerer dannelsen av skjoldkjertelhormoner, såkalte goitrogener. En måte dette skjer på er at planteøstrogenene (isoflavonene) i soya hemmer et enzym (TPO) som er involvert i dannelsen av skjoldkjertelhormonene T3 og T4. Det vil si at disse planteøstrogenene undertrykker dannelsen av egenproduksjon av skjoldkjertelhormoner. Derfor er det ugunstig for dem som har lavt stoffskifte å spise soyaprodukter."

Så leste jeg på innholdet i herbalifeshaken - der var hovedingrediensen soyapulver. Altså ikke så rart at jeg har måtte doble medisindosen det siste året. Jeg har spist soya og drukket soya. Men det var ikke nok med det.

Jeg oppdaget at også blomkål, brokkoli, pærer, alt av kål, mandler, peanøtter, sitronmelisse og masse annet godt - også var fyfy. Helsekostopplysningen kan fortelle om dette.

Det vil si at nesten alt jeg har spist de siste årene har vært feil. Sunt med likevel feil. Jeg var i sjokk i en hel time etter at jeg leste det her, og jeg brukte flere dager på å tømme huset for soyaprodukter og sennepsfrø.                                                                                            




Og sitronmelisse som jeg elsker og bruker til "alt" er svært uheldig for oss som har lavt stoffskifte. Så nå har jeg kastet den og kjøkkenvinduet får være uten grønt.

Nå har jeg vist til to nettsider der informasjonen skulle være grei - lege og bransjerådet for naturkost. Det finnes mange helsekostblogger som støtter dette. Jeg skulle bare ønske jeg oppdaget det for 10 år siden.

Forfatterskole for ungdom

Foreningen Norden arrangerer forfatterskole for ungdom i alderen 15- 18 år. Hele sulamitten er gratis, og mer informasjon finner du HER.

Hurra for et supert tilbud for skriveglad ungdom og spre gjerne det glade budskap.


Finnmarksløpet 2013, Skoganvarre og en liten tur til Finland



Lørdag var det jobbdag for meg. Med tusenvis av mennesker i gågata, rett på yttersia biblioteket ble jeg litt påvirket av stemninga. Pål var ute og tok noen bilder.



Det første bildet er av Nina Skramstad og hennes hunder. Syns det var så morsomt med den supergira hunden som spiste snø, men vet ikke helt om det kommer frem på bildet. Som du ser; mye styr, media og aktivitet.

Klokka 15.10 var jeg ferdig på jobb, klokka 15.20 starta Pål, svigermor (på 81 år) og jeg selv mot Skoganvarre, det andre sjekkpunktet. Vi hadde bestilit en leilighet på Skoganvarre Villmarkssenter, en leilighet som lå noen meter fra sjekkpunktet. Det er 20 mil fra Alta til Skoganvarre, men vi må over to fjelloverganger, og i går havna vi midt i et polart lavtrykk. Jeg skjønte det når vi var på tur mot bommen på Sennalandet, og sa til Pål at veien sikkert var stengt. Neida, sa han - og fikk rett.

Men veien ble stengt noen minutter etter at vi starta, slik at vi HELDIGVIS bare trengte å konsentrere oss om å holde bilen på veien, og ikke trengte å være redd for å møte andre bila. Det var som å kjøre i en sekk med hvit snø. Vi så bare fra stikke til stikke. Og dette er på en veistrekke der jeg for noen år siden satt fast 6 timer i en kolonnekjøring, der kolonna hadda brøytebil foran og bak - likevel gikk det ikke. Så, jeg var litt småsvett og kjente at det ble litt klaustrofobisk, men så gikk det jo bra. Det andre fjellet; Hatter, var som en drøm å kjøre over, og da vi kom til Porsangerfjorden var det fint vær igjen. Vi kom frem til Skoganvarre og ble møtt med nyheter om at de fleste handlerbilene sto ved bommen på Sennalandet og venta på bryøytebil og kolonne, og det hadde de gjort lenge. Så - deilig å komme frem til sjekkpunkt Skoganvarre selv om det var innmari mye folk der.


NRK var nede på isen og gjorde opptak, og det ene hundespannet etter det andre kom inn. Vi tok imot noen, snakket med litt kjentfolk og så gikk vi opp i hytta, laget finnbiff og tok oss noen glass rødvin. Luksushytteliv.

Vi sto opp ganske tidlig på søndagsmorgen, da var det kun ett hundespann igjen, Dave King fra Alaska. Han brøt på Skoganvarre, og hvorfor han brøt, det vet jeg ikke. Jeg snek meg til noen bilder, og følte meg som en paparazzi.


Her er sjekkpunkt Skoganvarre - søndag morgen. Bare halmen og lyskasterne igjen.

Nå vi fra Alta står i Skoganvarre og vil hjem har vi to muligheter. Enten kan vi kjøre tilbake samme vei som vi kom, eller vi kan kjøre om Karasjok. Velger man turen om Karasjok er det litt lengre, men det er  ofte mye bedre vær på innlandet, og dessuten, tralala, det er jo så nært til Finland. Bare 2 mil fra Karasjok sentrum er Karigasniemi tollstasjon, og bare 200 meter fra den igjen ligger det flere matbutikker. Så vi valgte indre riksvei, og tok turen til Finland. På veien opp til grensa kom vi på at vi hadde glemt passet til Lihku og dermed måtte svigermor (hun ville veldig gjerne vente i bilen) og Lihku sitte i bilen på tollstasjonen og vente mens vi kjøpte deilig finsk KJØTT. For dere som ikke er vant til å handle i Finland så skjønner dere nok ikke hva jeg snakker om.






Men finlenderne har nydelig badsturøkt skinke og bacon, og det er 100 gang bedre enn norsk skinke og bacon, og derfor var det disse matvarene vi lastet vognen full med. Og så kjørte vi tilbake til Alta - ca 30 mil ble tilbaketuren på, og med skiftende vær, med snø og fokk var jeg glad da vi endelig fikk parkert hjemme.

Tre av våre huskier har gått Finnmarksløpet tidligere år; Kyra, Emil og Øre og det er hunder som i dag får sledeturer tre gang i uka på vinteren og på sommeren bruker vi de mest til sykling og turgåing.


                               Emil og Kyra
                           
Eh - bokblogg ja. Jeg hadde en bok med meg på tur. Boka ble ikke åpna, men for spesielt interesserte kan jeg si at det var DENNE.

fredag 8. mars 2013

Dimitry Glukhovsky : Metro : Bokforlaget, 591 sider


I dag kan jeg presentere en anmeldelse skrevet av dosent/professor i russisk språk, Marit Bjerkeng. Marit har oversatt en rekke bøker fra russisk til norsk, hun har skrevet Sosedi (naboer) som er et læreverk i russisk og hun er opptatt av formidling av russisk litteratur og kultur. Denne anmeldelsen sto på trykk i Altaposten 22. februar 2013, og jeg spurte om jeg kunne trykke den her. Det fikk jeg lov til, så dermed folkens; her er anmeldelsen av Metro:




Fremtidens underjordiske - med tilflukt i Moskva-metroen.

Moskva 2033 er en russisk fremtidsvisjon - en roman om tilværelsen i Moskva to tiår etter katastrofen. Akkurat hva som skjedde i 2013 får vi ikke vite, men jordoverflaten er ubeboelig, der er alt ødelagt. Man kan bare våge seg dit i beskyttelsesdrakt og med stor fare for å bli angrepet av flygende muterte monstre.

Hovedpersonen er unge Artjom, godt og vel tjue år gammel, som i god gammel eventyrstil er en utvalgt helt som får et oppdrag - nemlig å redde metroen fra angrep fra noen fæle svarte monstre. Han drar ut på en reise gjennom de mangslungne tunnelene i metroen, dette fantastiske systemet som ble bygget under Moskva fra 1930-årene av, åpnet i 1935, og som siden har vært livsnerven i denne gigantiske byen og vokst seg større og lengre og mer forgrenet - siste nye stasjon ble åpnet i august i år. Moskva-metroen er berømt for sine mange vakre og utsmykkede stasjoner, alle med sitt særpreg.

Artjom ferdes langs metrolinjer og på tett befolkede stasjoner som i denne fremtidsfiksjonen fremdeles har særpreg, ofte skremmende, med politiske motsetninger mellom kommunister og fascister, med mektige handelsforbund og religiøse sekterister, med vold og redsel, skumle vesener og overnaturlige fenomener. Lysekronene er sjelden tent lenger, vegger og tak med mosaikk og malerier er sotet ned, her er sparebluss og bål, skitne telt og kamuflasjeuniformer - maten er svinekjøtt, egg og sopp, men den evige russiske tedrikkingen er på plass! Som alle virkelige eventyrhelter møter Artjom gode hjelpere og farlige fiender, han blir utsatt for de største prøvelser og havner flere ganger i stor fare.

Artjom har lært historien å kjenne fra stefaren sin (som reddet den femårige Artjom fra et kjemperotteangrep der moren mistet livet) og vi kjenner igjen trekk fra sovjetisk historie, blant annet forsøket på å innføre et revolusjonært regime under ledelse av komiteen Interstasjonalen. Her brukes dødsdømte som arbeidskraft og de revolusjonære, som selvsagt har hovedsete på Revolusjonsplassen stasjon lover "elektrifisering av hele metroen". Det blir krig, men de revolusjonære mislykkes og må nøye seg med "den røde linjen" (på metrokartet har de ulike linjene forskjellige farger) og innse at "kommunismen kan bygges på én enkeltstående linje".

Det er ikke å undres over at denne ungdommelige spenningsdystopien også er blitt dataspill:
Se http://www.metro2033.ru/game/. Boken ble først publisert på internett, og nettsiden byr på masse utfordrende stoff. Frykt fremtiden! - står det med store bokstaver nederst på siden. Store deler av boken skildrer Artjoms ferd med våpen i sekken eller i hendene og møter med ulike fiender. Samtidig går Glukhovskij ikke av veien for å inkludere eksistensielle spørsmål i sin roman, her er diskusjoner om religiøse og moralske spørsmål - Artjom må gjøre etiske valg og vurderinger i kapitler som "Den sterkestes rett" og "Jeg tror ikke".

Romanen er en debutbok, skrevet med driv og fortellerglede av den unge forfatteren Dmitrij Glukhovskij (f. 1979). Den er blitt svært populær i Russland og er også oversatt til en mengde språk. Den norske oversettelsen er utmerket gjennomført av Dagfinn Foldøy, som har klart å gjenskape det stort sett nokså dystre miljøet nede i tunnelene og en spennende handling i et levende og naturlig norsk. Det er flott at norske forlag har begynt å gjøre forsøk på å vise bredden i den nye russiske litteraturen.

Anmeldelsen er skrevet av Marit Bjerkeng 


torsdag 7. mars 2013

Ungdommens kritikerpris 2013

Det var Eivind Hofstad Evjemo som vant med romanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. Boka er på 500 sider og beskriver mellommenneskelige forhold i en liten kommune i dagens Norge.



I juryens uttalelse heter det blant annet:
Dette er en bok du kan låse inn i et skap, hente frem om mange, mange år og lese på nytt. Den gir et bilde av samfunnet i dag. Den er et portrett av oss, hvordan vi er som folk, hvordan vi har det, at vi av og til ikke gidder bry oss. Den får oss til å stille spørsmålet: Skal vi la det være slik, eller skal vi gjøre noe med det?
Prisen er et portrettbilde av vinneren, tegnet av Lars Fiske. Vinnerboka blir kjøpt inn i 300 eksemplar og sendt ut til skolebibliotekene ved videregående skoler i landet. Vinneren Eivind Hofstad Evjemo var rørt, og takket elevene:
- Det er ikke så lenge siden jeg selv var elev på videregående og ble opptatt av litteratur. At dere har valgt en 500 siders bok om en norsk kommune synes jeg er interessant. Det er en stor anerkjennelse for meg. Tusen takk, sa Eivind Hofstad Evjemo.
Tekst uthevet er lånt fra Foreningen !Les.

Jeg har vært kritikerfadder for en klasse fra Honningsvåg i Finnmark. Alle bøkene er lest, men ikke alle er omtalt er på bloggen, og vinnerboka har jeg visst ikke skrevet noe om. Jaja, sånn kan det gå. Jeg gratulerer Eivind Hofstad Evjemo så mye!

Lenker relatert til Ungdommens Kritikerpris 2012/2013 på min blogg:

En samleomtale med blant annet Hjem til meg av Trude Marstein.
Litt om veien til Honningsvåg og hvem som er nominert, og litt om klassen.
Lesesirkel på Studenthuset City 28. februar 2013 - der Wenche-Britt Hagabakken var "med".
Mona Høvring : Venterommet i Atlanteren - Anmeldelse publisert i Altaposten 19.februar 2013
Vigdis Hjorth : Leve Posthornet - Anmeldelse publisert i Altaposten 9. januar 2013


fredag 1. mars 2013

Catharina Ingelman-Sundberg: Svindel og multelikør : Silke forlag, 395 sider



Publisert i Altaposten 1. mars 2013

Ny svensk underholdningsroman med pensjonister som med gode grep om rullatorene utfører eksepsjonelle kupp.

Svindel og multelikør er journalisten, arkeologen og historikeren Catharina Ingelman-Sundberg første kriminalroman. Og der må jeg nok stoppe og rette på meg selv. For selv om forlaget skriver at dette er en kriminalroman vil jeg stille en del kritiske spørsmål til den bibliotekaren som plasserer denne på krimhylla. For rett nok skjer det flere forbrytelser, og den jugoslaviske mafiaen blir innblandet, men noen kriminalroman er det ikke.

Når fengselsmaten frister

Boka handler om fem pensjonister, alle bosatt på eldresenteret Diamanten. De har vært venner i mange år, og hadde sett for seg en deilig pensjonisttilværelse i avslappende omgivelser. Men så skulle kommunen spare penger, og en skruppelløs og kald mann kjøpte Diamanten, innførte heftige sparetiltak, og medisinerte beboerne så kraftig at de stort sett sov hele døgnet. Ikke ble det mer enn to kopper kaffe om dagen, og hveteboller og marsipankake var noe de bare kunne drømme om. Det samme var lufteturer, aktiviteter og annen hygge. Og dermed vokste uhyggen og en sur og mistrøstig stemning begynte å spre seg. Helt til våre fem pensjonister oppdaget at forholdene er mye bedre i fengsel enn på eldresenteret. I fengselet får man selv velge hva man vil spise og man blir luftet en gang for dagen. Derfor bestemmer pensjonistene seg for å rømme fra Diamanten, gjøre et kupp, bli oppdaget og sone en stund i et koselig fengsel.  

Litt kjedelig

Det er en god ide, og mange lesere vil elske denne boka som har masse humor, er samfunnskritisk og har noen ganske fiffige løsninger.

Jeg har likevel noen innvendinger. Boka er for lang, og jeg kjedet meg i perioder. Og så virker det som oversetteren har slurvet. Det skal ikke være nødvendig å måtte bruke google oversettertjeneste når jeg leser en lettbent underholdningsroman som er oversatt fra svensk til norsk.

Terningkast 4