Gå til hovedinnhold

Om lokalhistorie, Idagruppen, Tirpitz og en bestemor som enda kan fortelle


Først litt om Reidar Hirsti sin bok Tirpitz, utgitt på Gyldendal i 1983 - 126 sider

Altafjorden var en av de store flåtebasene under den andre verdenskrig. Tirpitz, verdens største krigsskip ble ankret opp i Kåfjord i Alta i mars 1943. Churchill pekte ut Tirpitz som en av de viktigste krigsmålene for de allierte.

Hele den sjømilitære verdenssituasjonen ville bli forandret dersom Tirpitz ble satt ut av spill”, skrev Churchill i slutten av 1942.

Den britiske marineledelsen som hadde ansvaret for å beskytte ishavskonvoiene måtte bygge opp et etterretningssystem. De allierte sendte viktige forsyninger til Murmansk, og tyskerne skjønte at de måtte få kuttet navlestrengen. Derfor plasserte de Tirpitz i Altafjorden, kun 100 nautiske mil fra konvoiene. Det ble enormt viktig for de allierte å uskadeliggjøre Tirpitz, noe Churchill og Stalin var enige om i en brevveksling i mars 1943.

Altafjorden var full av tyske krigsskip og det var ca. 20 000 tyske soldater stasjonert i Alta. Britisk etterretning ga Torstein Raaby oppdraget å etablere en etterretningsorganisasjon i Alta som skulle rapportere direkte til britisk etterretning om de to største krigskipene i Altafjorden; Tirpitz (2 500 soldater om bord) og Sharnhorst (1 900 soldater om bord).

Torstein kontaktet en gammel venn, Karl Rasmussen – Kalle, og spurte om han kunne hjelpe ham med den store oppgaven, og fordi Kalle sa ja, og fordi Kalle var ansatt i Veivesenet, og fordi Kalle var usedvanlig smart lyktes det for Torstein og Kalle å etablere en hemmelig radiosender midt i Alta, rett foran nesa på tyskerne. Denne radiosenderen fikk navnet ”Ida” og den spionasjen som ble utført i Alta var avgjørende for at både Sharnhorst og Tirpitz ble senket. Og senkingen av disse to monstrene forkortet krigen med minst 6 måneder.

Jeg må innrømme at jeg er blitt bitt av en lokalhistorisk basille. Og jeg er indignert, rystet og delvis forbannet fordi vi vet så lite om hvordan krigen påvirket Finnmark. Rasjonelt kan man jo si at: ja, jeg vet at Finnmark ble brent. Eller; ja, jeg vet at bestemor bodde i hule under krigen. Eller; ja, jeg vet at bestefar var i Altabataljon og kjempet i Narvik. Jeg vet det, men jeg har ikke skjønt hvordan det har påvirket menneskene og lokalsamfunnene. Nå har jeg lyst til å lese mer. Om hvordan enkeltmennesket ble påvirket av at tyskerne okkuperte Finnmark, og hvordan det var når hele Finnmark brant. Når alle måtte forlate alt de eide, husdyr og eiendom og sette seg på en liten skøyte for å bli fraktet til Tromsø i påvente av beskjed om hvor det var plass til dem.

Jeg spurte bestemor her om dagen om hvorfor de bestemte seg for å flykte til en hule. Hun var gravid i 6 måned, og giftet seg samme dag som evakueringsordren kom. Her er svaret hun ga meg:

”Det var jo engelskmennene som sa til oss at vi skulle bli. Vi hadde jo radio, selv om det var forbudt. Og engelskmennene sa at det var bare noen dager til de hadde befridd Finnmark, så vi måtte ikke reise. Vi hadde jo aldri valgt å overvintre i hule hvis vi visste at freden var så langt unna”.

Jeg er heldig. Jeg har en bestemor som husker krigen, som giftet seg 29. oktober 1944, for 69 år siden. Hun kan fortelle meg hvordan hun opplevde å være en ung kvinne i Alta med 20 000 tyske soldater, hvordan jentene som ble kjærest med tyskerne ble behandlet, hvordan hun følte det da tyskerne oppdaget hula de bodde i, og hvordan tyskerne reagerte da de fant radioen.

Og nå skal jeg lese meg opp på Finnmark og andre verdenskrig. 


Kommentarer

  1. Jeg skjønner godt at du interesserer deg for lokal historie, og så spennende det må være å ha en bestemor som kan fortelle om hva som skjedde.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er så spennende og jeg føler meg heldig :-)

      Slett
  2. Jeg har faktisk vært på Tirpitz-museet.
    Gi bestemor en ekstra god klem neste gang, sånne er helt gull :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så artig. Jeg har også vært på Tirpitz-muset, men det var jeg var interessert, så jeg brydde meg nada, og husker lite. Heldigvis er det jo ganske nært for meg å dra dit. Skal gi bestemor en ekstra klem i dag :_)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam