Gå til hovedinnhold

Sarah Lark : Den lange, hvite skyens land – Bazar, 717 sider




Lettlest, lettfordøyelig, fullstappet med klisjeer og likevel – god bok!

Når tredve sider var lest, og flere av hovedpersonene var beskrevet i typisk kiosklitteraturstil vurderte jeg å legge boka bort. Det er ikke noe galt med kiosklitteratur, men det var ikke akkurat det jeg var ute etter da jeg startet med Den lange, hvite skyens land.

Teksten begynner på side 11 og allerede på side 14 kommer denne:

”Hun visste at hun ikke var noen klassisk skjønnhet. Ansiktstrekkene hennes var harmoniske, men lite iøynefallende; munnen var litt for smal, nesen for spiss, og blikket i de rolige, grå øynene var litt for skeptisk og definitivt for belest til å vekke interesse hos rike, unge levemenn. Helens vakreste attributt var det glatte, silkeblanke håret med et lett rødskjær i den dype brunfargen. Det nådde henne helt til hoftene. Kanskje hun kunne ha vekket oppsikt med det hvis hun hadde latt det blåse fritt i vinden, slik enkelte ungjenter gjorde på piknikene og hagefestene som Helen ble med familien Greenwood til.”

Helen reiser fra London til New Zealand i 1882. Hun var lærerinne hos en velstående familie i London men hadde ikke mulighet til å stifte egen familie, ubemidlet som hun var, der hun forsørget sine to yngre brødre, som soste vekk tid og penger mens de studerte. Men Helen jobbet og slet og mistet sin ungdom og så seg nødt til å svare på en henvendelse fra en menighet på New Zealand som søkte giftevillige jenter. Samtidig trengte menigheten i London noen som kunne følge en gruppe jenter på den samme lange båtturen. Jentene var foreldreløse og kunne nå gjøre nytte for seg hos hvite mennesker på andre siden av jordkloden.

Med på båten er også den rike og villstyrlige lady Gwyneira: – side 40:

”Han hadde jo fått et inntrykk av at jenta var pen tidligere på dag også, men nå, kledd i den festlige kjolen, så han at hun var en ekte skjønnhet. Den blå silken fikk frem den lyse ansiktsfargen og understreket hårets kraftige rødnyanse. Den strenge frisyren fremhevet de edle ansiktstrekkene. Og så var det de freidige leppene og de lysende blå øynene med det våkne, nesten utfordrende blikket! Gerald var begeistret.”

Gwyneira er rik,  men har teit far som taper henne over noen slag poker en sen kveld. Vinneren er den største sauefarmeren på New Zealand og han vil ha med seg den vakre unge piken hjem til farmen. Der har han nemlig en vakker ung sønn som venter på en vakker frue.

Gwyneira trener gjeterhunder, og det er mye fokus på ulike sauesorter, klipping, gjeterhunder og samling av flokker.

Underveis til New Zealand, på den lange båtturen blir Helen og Gwyneira venner, og det er deres liv, samt skjebnen til de fattige ungjentene denne første boka i en planlagt trilogi handler om.

Språklig ser alle at dette ikke er storveis, og klisjeene står i kø og krangler om plassen. Likevel likte jeg boka godt, det ble god underholdning og det var interessant å lese om New Zealand.

Andre bloggere som har lest og omtalt boka:

Med bok og palett
Tines blogg

Kommentarer

  1. Er enig med deg, nesten en litt for "søt" bok til å anbefale videre, men den var jo god jo :)
    Takk for linking!

    SvarSlett
  2. Tine : Det er noe med det der, vi skal jo slett ikke skamme oss over å like lettleste bøker -de kan jo være gode selv om de er fulle av klisjeer og for mange typiske dameromaner. God underholdning var det.

    SvarSlett
  3. Frøken Produktiv.
    Begynner å skjønne hva sommerens 16 lange og tjukke gikk i -)
    , du måtte jo skjønne at ei bok om laaange og hviiite skyer var søtladen? Det sier seg jo selv, likevel lar jeg meg friste av sauer, poker og gjeterhunder. Nå som jeg har begynt med bøker på joggetur igjen, kan det godt hende jeg plukker med meg frøken Lark.

    SvarSlett
  4. Ingalill : det er visst en evighet siden jeg var inne og kommenterte sist - sorry! Frøkrn Lark og du kommer kanskje til å tilbringe mange timer sammen.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…