torsdag 29. november 2012

Det feires for både det ene og det andre og for første gang gir jeg bort bøker!

Ja, det var en veldig lang overskrift, men det må til noen ganger. Tilbake til hva overskriften egentlig handler om - nemlig feiring. 8. september 2008 skrev jeg den første nølende bloggposten, siden er det blitt ganske mange flere, 624 bloggposter, noen mer frimodige enn andre!

Det å ha blogget jevnt i over fire år, det er grunn nummer 1 til å feire. 

En annen grunn er at bloggen min er på topp ti lista over litteraturblogger i Norge i november 2012. På topp ti lista var tre andre av mine bokbloggvenner; Rose-Marie, Bokelskerinnen og Jeg leser. (Det andre er blogger jeg ofte er innom, men de jeg nevnte har jeg et mer personlig forhold til).
Det var en fin oppmuntring å havne på en slik liste i et så eksklusivt selskap, og jeg feiret det med å lage en egen facebookgruppe til bloggen. Det var 2 grunner til å feire. 

Mange bokbloggere kjører jevnlige give-aways der de lodder ut bøker. Jeg bruker ikke å være med på disse, for jeg har alt for mange bøker. Det finnes jo noen som mener at man ikke kan ha for mange bøker, men jeg tilhører ikke den gruppa. Flere gang i året leverer jeg bøker til en bruktbutikk, og jeg beholder kun bøker jeg kan bruke på mine litteraturoppdrag. Det vil si; stort sett gode bøker. Men så klarer jeg heller ikke å lese alle bøkene jeg får, og jeg leser lite krim, så det har en tendens til å hope seg opp med krimbøker hos meg. De daler ned i postkassa og jeg blir jo generelt glad for bøker, selv om jeg ikke har spurt etter dem, så det er helt greit at de daler ned. Men nå - i anledning grunn 1 og grunn 2 har jeg bestemt meg for å gi bort to bokpakker med 8 bøker i hver. Det er nye bøker i en god blanding av sjangre. Noe er krim, noe er historiske romaner, og den ene boka er faktisk skuespill. Det er for det meste bøker fra 2012, og noen har jeg kjøpt selv, men så har jeg fått et leseeksemplar fra forlaget, og jeg trenger jo bare 1 bok, derfor havner de bøkene også i gi bort hylla.

Trekninga vil bli foretatt med random.org, og for å være med på herligheta må du gjøre en eneste liten ting. Du må skrive hva som er din favorittbok. Bare det, du trenger ikke begrunne det, men begrunn hvis du vil!

Random.org vil få besøk av meg den 10. desember, da rekker jeg å få pakkene ut før julaften!


Bilder fra sist søndag. Første dag med "mørketid", det var  artig å kjøre slede!


onsdag 28. november 2012

Forfatteren av Julebrevpikene skal til Alta!

Hun kommer til Alta bibliotek førstkommende lørdag, altså 1. desember og da skal vi ta oss en skikkelig bokprat! Hele seansen er annonsert og dette skal foregå klokka 13.00! Jeg lover å koke kaffe, sette på tevann, kjøpe mandariner og pepperkaker! DU er hjertelig velkommen!

Her er min anmeldelse av Julebrevpikene. Her er lenken til forlaget med mer informasjon om boka og forfatteren. Og her er lenken til innslaget fra NRK på mandag, der Karin var gjest i studio.



Det er andre bloggere som har skrevet om boka, noen er like begeistret som jeg var, mens andre har vært mer lunken. Her er noen eksempler:

tirsdag 27. november 2012

India - tredje og siste del

Vi reiste fra Rantanbore tigerserservat, og kursen ble satt mot Jaipur - hovedstaden i Rajastan. Det tok fem timer å kjøre fra Rantanbore til Jaipur.







Dette er en av byportene inn til den rosa byen; Jaipur. Jaipur er hovedstaden i Rajastan og kvinnene under har på seg fargerike sarier, typisk for Rajastan.




Vi sjekket inn på Royal Orchild i Jaipur, et tilsynelatende fint hotell, men det stinket helt forferdelig på rommet. Da vi gjorde resepsjonen oppmerksom på det, kom det en ung mann og sprayet noe inn i gardinene. Vi gikk ned for spise middag, da vi kom tilbake til rommet, var stanken enda verre. Jeg ringte til resepsjonen, nå kom det en annen ung mann inn og han sprayet rommet ned med parfyme og gikk igjen. Vi klagde, fikk byttet rom til et som luktet helt vanlig. Morgenen etter fikk vi høre at noen andre i reisefølget hadde blitt henvist til stinkerommet etter at de hadde klaget på gruelig bråk. De hadde heller ikke klart å være der.


Vindenes palass - bildet er tatt fra et hustak.

Vi skulle til Amber Fort, og dit opp måtte vi ri på elefanter. Det var ikke morsomt i det hele tatt! Jeg kødder ikke. Det var en typisk "turist må gjøre ting", som jeg ville ha valgt bort hvis det var en mulighet. Elefantene gikk i kø opp og i kø ned. Det var trangt og ubehagelig, og elefantpasserne slo elefantene i hodet med trekøller, og jeg ville bare vekk!

Her er vi på tur inn i Amber Fort. Nydelig bygninger, fullt av folk og vakter som skyver deg fremover og nekter deg å gå tilbake hvis du f.eks skulle ønske det. Og det ønsket jeg, men det fikk jeg ikke lov til. Alle måtte gå i en bestemt rute, og jeg var kvalm og negativ innstilt (som du som leser sikkert allerede har skjønt).


Amber Fort på avstand. Vi kjørte fra Jaipur og hadde siste stopp i Dehli. Masse trafikk på veien, store områder med teltleire, og masse smog.







De fire siste bildene er fra Delhi. Masse folk, fattigdom, men ganske mye glede likevel. Menneskene var hyggelige, nysgjerrige og jeg vil så gjerne tilbake, men aldri mer på en så slitsom og hesblesende tur som vi var på.



Disse bildene er fra Bangla Sahib - det største Sihktempelet i verden . Her lages det mat til 50 000 fattige mennesker HVER DAG! Det er frivillige som hjelper til.



På Indira Gandhi flyplass i Delhi. Jeg måtte ta bilder av bestselgerhylla og på førsteplass var Amitav Ghosh - jeg har den norske utgaven liggende på vent, og den gleder jeg meg til å lese.



Det har snødd i fjellene over Kabul. Jeg tok disse bildene når vi fløy over Kabul 3. november.

Oppsummering: Vi har opplevd masse, men et slikt stress og et kav har jeg aldri tidligere vært med på, selv om jeg har vært på gruppereiser før. Det er vanskelig å forklare hva som ikke funket, men jeg skal prøve likevel.

En av mine venninner har vært mye i India, og hun sa til meg, (som elsker indiske klær) at jeg måtte betale for en ekstra koffert på returen til Norge. Dette burde jeg gjøre før vi reiste, jeg ville spare mye på det mente hun. Hun var overbevist om jeg kom til å gå helt bananas i lilla og orange klær på store markeder, og i tillegg ta med meg lamper og kopper og sengklær og alt annet morsomt jeg ville finne. Jeg trodde også det, men jeg valgte en annen løsning enn hun foreslo. Jeg tok nemlig med meg lite klær, kofferten min veide 10.4 kilo da jeg forlot Norge. Hvis jeg forteller deg at den veide 11.4 kg da vi returnerte skjønner du kanskje litt. Vi fikk ikke tid til å handle. Jo, nå skal jeg ikke svartmale helt. Vi fikk 30 minutter i en "handlegate" i Jaipur, men vi hadde ikke fått tatt ut penger før, så vi brukte 15 minutter før vi klarte å oppspore en minibank, og når vi kom i handlinga hadde vi 15 minutter igjen, og vi var i et område som var veldig turistifisert. Selgerne var akkurat slik som de man møter i Tyrkia, og det var ulidelig slitsomt. Jeg kjøpte to typiske indiske bukser, og dett var dett. Det var det jeg fikk handlet i India. Jeg måtte få klærne mine vasket på hotellene vi overnattet på, og det var jo ikke dyrt, men det var så milevis unna det jeg hadde trodd.
Ok, det er overklassesyting, og vi er født med en gullskje i munnen og er bortskjemt, og jeg ser det, men likevel sier jeg det.
En annen ting var det absurde stresset, og at vi MÅTTE innom det som føltes som hvert minste slott og tempel og fort i det gyldne triangel. Vi måtte opp 05.30 eller 06.00 hver dag! Og bussen gikk til nye destinasjoner og det var ikke noe annet å gjøre enn å følge med. Jeg ville ta indisk massasje, sitte ned og kose meg, og bare være! Men det ble det ikke tid til.

Det ble heller ikke tid til lesning. Jeg åpnet ikke en bok, jeg hørte ikke på lydbok, men jeg tenkte ganske mye på litteratur. Spesielt på Robinton Misty og hans Balansekunst. Det skal jeg skrive en egen bloggpost om.


onsdag 21. november 2012

Jørgen Gunnerud : Mistanken : Kolon forlag, 316 sider




Multiorgansvikt! Publisert i Altaposten 21. november 2012

Noe så ubehjelpelig og ubegripelig dårlig har jeg ikke lest på flere år. Og at det er Rivertonvinneren fra 2007 som står som forfatter her gjør det hele ganske så uforståelig. Det er ikke bare forfatteren som har sviktet, både konsulent og forlaget har gjort en elendig jobb – jeg kaller det for multiorgansvikt!

Når man leverer inn et manus til et anerkjent forlag og dette manuset er blitt godkjent følger det vanligvis visse prosedyrer slik som manusvask og konsulentuttalelser. I Mistanken virker det som om Gunnerud har levert inn et uferdig manus som deretter er gått rett i trykken.

Jeg hadde gledet meg til boka fordi jeg likte den forrige boka fra Korsfjord med lensmann Akselsen, Skje din vilje (2010), så godt.  Så hva som har skjedd med språket og evnen til å skape gode dialoger lurer jeg veldig på. For alt det jeg likte i forrige bok er borte i denne.

Men jeg kan jo fortelle litt om hva boka handler om. Det begynner med at lensmann Akselsens søster Beate blir funnet død i sitt eget hus i en liten bygd i Korsfjord kommune i Finnmark. Når etterforskerne kommer til huset finner de Beates mann, Johan Olsen i dyp søvn på soverommet. Han hevder å ha sovet de siste timene, og at han ikke visste at kona var død. Johan er akkurat sluppet ut av fengsel etter å ha sonet en lang dom for mord og brannstiftelse. I det lille lokalsamfunnet tror alle at det er Johan som har drept kona, og når det begynner å brenne på butikken og på kaia bestemmer lokalbefolkningen seg for å ta saken i egne hender.

Mer er det egentlig ikke å si om plottet. Jeg skal isteden vise til noen eksempler på det dårlige håndarbeidet.

Side 15: - Du får snakke med Svein. Han sitter på kontoret sitt og er litt utilpass. Han synes saken er vanskelig av hensyn til deg. Nå sitter han på kontoret ditt og avhører mannen dere fant i senga.

Side 60: - Lillejohans påstand om at penger var stjålet den natta Beate døde, om det var noe som helst hold i den, var ikke anmeldt, og dersom anmeldelse ble innlevert, var anmelderen lite troverdig.

Her står det svart på hvitt at Lillejohans påstand ikke er anmeldt. Man kan sikkert anmelde en påstand, men det er vel heller at pengene er borte som skulle vært anmeldt, ikke påstanden om at pengene er borte. Jeg ble oppgitt mens jeg leste, for teksteksemplene jeg viser er bare småpjusk i forhold til flere av de store problemene, men det er ikke plass i en avisanmeldelse å komme med alt. Og hvorfor skal man strø om seg med fremmedord i hytt og pine. På side 61 kommer nemlig følgende helt malplasserte setning:

”Så spurte han en passant: Hvordan støtet man på et slikt tilbud? Blir det avertert?” En passant,  Gunnerud? Fra lensmann Akselsen?

Boka ble lest ut, men det eneste som gjorde inntrykk på meg var et dårlig språk, haltende replikker og kjedelig plott.

Terningkast 2

tirsdag 20. november 2012

Ida Løkås : Det fine som flyter forbi – Schibsted, 186 sider



Ida Løkås vant Schibsteds romankonkurranse 2011 med Det fine som flyter forbi. Ida Løkås er født i Bodø, og oppvokst i Stavanger. Hun har en mastergrad i skrivekunst fra Kingston University, London.

Romanens hovedperson er Jamie. Han er 14 år og bor i Little Venice i London. Det er der de som ikke har så mange penger bor.

Løkås har et godt blitt for detaljer og hun deler det fint med oss som leser.

Stemningen i boka er ganske dyster, selv om Jamie er en gutt det er lett å bli glad i. Men det er noe med at alle har det så jævlig, og alle menn er late kvinnehatere, mens kvinnene er tjafsete med hjemmebleket gult hår:

”Dagen etter våknet jeg av en høy stemme fra leiligheten over. Det er alltid de samme ordene, den samme grovkornede stemmen. ”Din jævla kjerring, faens hore, jeg skal faen meg drepe deg!” Jeg trekker dyna over hodet og venter på at de skal slutte. Skjønner ikke hvorfor hun ikke skjerper seg. Ut ifra hva jeg har hørt, er det hennes feil at de krangler, for hun har aldri noe å si. Det er tydelig at hun bruker like lite tid på å snakke som på å stelle seg. Hun går i de samme grå joggebuksene, og en slapp, lilla T-skjorte med blomstermotiv. Det fete håret ligger klistret mot hodebunnen, og hun har like mye øyenskygge under øynene som over. Jeg kan forstå et det må være frustrerende å våkne opp med henne ved siden av seg hver morgen”.

Ja, akkurat her virker kanskje ikke Jamie så sympatisk, men tro meg – det er han!
Boka er lettlest, den gir et bilde av en virkelighet mange av oss ikke kjenner, og det er spennende med en hovedperson på 14 år.

Jeg vil kalle dette for en ungdomsbok, selv om forlaget har profilert den som voksen skjønnlitteratur.

mandag 19. november 2012

Fifty Shades of grey - diverse nyheter!

I København er det 6 års ventetid på første bok i Fifty Shades of grey! Ja, det er sant! Det står i det siste Bok og bibliotek! Og hvor er det 6 års ventetid? På Gentofte ved København var det ved siste sjekk venteliste som gikk helt frem til 25. oktober 2018! Hvis jeg fikk den meldingen fra biblioteket, ville jeg ha kjøpt boka! Uansett!

Kondomeriet har nå lansert en egen Fifty Shades of grey serie. Her kan du bestille pisker, silkebånd, håndjern og diverse andre nyttige produkter - alt merket med et offisielt Fifty Shades merke.

11. november kunne Side 2 fortelle om en britisk kvinne som forlangte skilsmisse fordi mannen ikke ble med på sexlekene hun hadde lest om i Fifty Shades of grey.

Papirfabrikken Hellesund AS har levert 50 000 tonn papir som blir brukt til trykking av Fifty Shades of grey. Det berget bedriften. Hurra!
I dag ser Ti på topp lista hos ARK slik ut:

1: Fifty Shades Fri
2: Fifty Shades Fanget
3: Fifty Shades Bundet
4: Pondus 11
5: Jeg nekter
6: Dandy
7: Vinter over verden
8: Jakthundene
9: Tråden
10:Korsbæreren

Men hvordan er det på Alta folkebibliotek?

Når det gjelder den norske oversettelsen så har vi kjøpt inn alle tre bøkene og bok 1 har vi faktisk kjøpt 2 eksemplarer av fordi det er så mange som vil lese boka. Så pr. 19.11.2012 sier søkefunksjonen vår at situasjonen er slik:

Fanget 2 eks : 4 lånere på venteliste
Bundet 1 eks : 3 lånere på venteliste
Fri 1 eksemplar - LEDIG!

For å dokumentere at dette virkelig stemmer har jeg tatt bilde av en av de mange utstillingene våre:


søndag 18. november 2012

På kritikeroppdrag i Honningsvåg

For noen måneder siden fikk jeg en henvendelse fra Foreningen !Les om jeg ville være kritikerfadder for Ungdommens kritikerpris. Jeg sa JA med en eneste gang, og var stolt og glad fordi jeg fikk et så stort og fint oppdrag.

Jeg er fadder for en klasse i Honningsvåg. Det er en 2. klasse som går på studiespesialiserende og de har en meget dedikert lærer.

Fredag 16. november var jeg i klassen i to timer, og det var skikkelig fint! Klassen var godt forberedt, alle virket motivert og jeg følte at jeg fikk mye positive tilbakemeldinger på det jeg snakket om.

Følgende bøker er nominert:


Eivind Hofstad Evjemo: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (Cappelen Damm)
Wenche-Britt Hagabakken: Hula Lou (Aschehoug)
Vigdis Hjorth: Leve posthornet! (Cappelen Damm)
Mona Høvring: Venterommet i Atlanteren (Oktober)
Trude Marstein: Hjem til meg (Gyldendal)
Per Petterson: Jeg nekter (Oktober)
Lars Ove Seljestad: Isberg (Aschehoug)
Lars Amund Vaage: Syngja (Oktober)

Jeg har lest to av bøkene; Jeg nekter og Venterommet. 

Her er noen bilder jeg tok på turen hjemover.


En av fem tunneler - ikke så veldig god standard.


Det er trangt, ganske mørkt, og så er det altså en kuldeport ved utgangen.

Heldigvis går disse portene opp automatisk!
Det er 20 mil fra Alta til Honningsvåg. På glatte vinterveier, over to fjelloverganger; Sennalandet og Hatter, gjennom 5 tunneler og flere rasfarlige områder er det ganske utfordrende å komme seg dit. Jeg kjørte allerede torsdag kveld, og brukte nesten 4 timer på turen. På tilbaketuren brukte jeg like lang tid, og jeg var ganske sliten da jeg kom hjem. Da var det ekstra deilig at jeg visste at jeg skulle på yogahelg! Sunn mat, ingen alkohol, ingen stress og fokus på HER og NÅ, det var fint. 

torsdag 15. november 2012

India - del 2

Vi kjørte fra Agra og skulle til najonalparken Ranthanbore. Det var beregnet 6 timers kjøring og veiene var stort sett som du ser på det første bildet under. Tettpakket med mennesker!




Etter ca to timers kjøring stoppet vi, det var på tide med en ny severdighet. Denne gang ruinbyen Fathepur Sikri. Jeg lærte en del om meg selv på denne turen - blant annet at jeg ganske fort ble lei slott, palasser og gamle ruiner. Så her er jeg ganske lei allerede og det var veldig varmt, ca 35 grader i skyggen.
 Men fine fotomotiv fant jeg jo, selv om jeg var lei ruinene. Denne jenta hadde pyntet seg til bryllup.


Dette bildet er tatt på bussen. Slik bodde folk, og klarer du å se at de slakter høner? Og at alt det hvite i bur er høner? Dette var et helt vanlig syn, og det var ikke bare høner som ble slaktet slik. Plutselig sto det noen og parterte en geit i veikanten og det var bare sånn det var.



India har mange fattige, og de kasteløste står helt nederst på rangstigen. De bor i midlertidige leire i utkanten av byer og vandrer fra by til by.






Kontrasten mellom vårt luksusliv på fem stjerners hotell med fin buss, to guider, bussboy og sjåfør og forholdene mange indere lever under er enorm. Dette rommet bodde vi på i utkanten av Ranthambore nasjonalpark.

 Kameler så vi hele tiden - et vanlig arbeidsdyr.
 På tur inn i nasjonalparken - kjøpte meg hatt og så hadde jeg solobriller! Som jeg fikk hos Solo fordi jeg heter Solgunn Solli - kult ikke sant?
 Her måtte alle sammen gi fra seg passet sitt! Det var nødvendig med skikkelig dokumentasjon på hvem man var i tilfelle man ble spist av en tiger. Jeg tuller ikke! Akkurat ved denne sherpagaten ble en viltvokter spist av en svær hanntiger, kun 3 dager før vi kom. Jeg trodde at når vi skulle kjøre inn i et tigerreservat med 36 voksne tigere og 4 unger, kom vi til å ha flust med geværer med oss. Men neida - vi hadde ingen våpen, for viltvokterne skulle med sin kunnskap hindre angrep fra dyr. Og etterpå fikk vi altså vite at en svær hanntiger hadde spist en av vokterne. Og det var visst ikke så uvanlig!

Inngangen - magisk!

Jungelen var full av gamle ruiner, og dette syns jeg er mye mer spennende enn palass og slott! Minner meg veldig om Jungelboken av Rudyard Kipling - som jeg leste på nytt før vi reiste.

Og under kommer noen bilder jeg eller Pål tok mens vi var på safari. Rantambore nasjonalpark er svær, 30 % er åpen for safari, men disse 30 % er igjen delt inn i 6 områder, og så blir det bestemt av parkmyndighetene hvem som får kjøre inn i hvilke områder. Vi var i område 3, og vi så ingen tigre, men en bjørn, og det var mye mer uvanlig enn tigre, så vi var fornøyd uansett.










Da vi kom tilbake til hotellet spiste vi en deilig middag og så fikk jeg meg en skikkelig overraskelse. For jeg hadde bursdag, men det hadde jeg ikke sagt til noen, men plutselig begynte alle å synge bursdagssang og så kom denne flotte og veldig gode kaka på bordet! Det var stas! Senere på kvelden, det var fullmåne og varmt og deilig satt vi ute og drakk rødvin og øl mens vi skravla med nye venner; Brit og Roger! En skikkelig fin bursdag! Og da er det slutt på India del 2 - det må nok bli en del 3 også :-), følg med for neste episode!