tirsdag 31. juli 2012

Gammelt og nytt - god blanding


Er inne i siste ferieuke. Har lest lite, men vært på tur og trosset regn og uvær. Jeg har vært på overnattingstur UTEN å ta med meg bok, skrivesaker eller elektroniske duppedingser som kan skrives på. Det var første gang på sånn ca. en mannsalder at det skjedde. Men det var bevisst, og det var deilig. Selv om jeg nesten hadde pustevansker da jeg pakket sekken. Jeg har alltid med meg skrivesaker, for det kan jo komme en lur idé.

Det jeg har lest er:

Helle Helle: Dette burde skrives i nåtid


Vidunderlig, flott og distansert om en ung kvinne i dagens Danmark. Helle Helle har skrevet fortellingen i jeg-form, og det var enorme mengder jeger. Telte jeger på to helt tilfeldige sider. Resultatet var 24 jeger på side 22 og 22 jeger på side 46. Ny rekord på jeger tror nå jeg. Ingalill har skrevet en flott anmeldelse. Les den hvis du vil vil vite mer om boka!








Levi Henriksen  : Lukten av propan om morgenen

Lettlestbok om Martin som husker hvor koselig det var å være på telttur med faren. Han tar derfor med seg sønnen og kjerringa og starter avgårde mot barndommens paradis.

Helt greit og veldig lettlest.







Caitlin Moran : Kunsten å være kvinne


Så veldig fornøyelig det var å lese denne boka! Har levert den inn på biblioteket, og det var synd, for jeg hadde merket av masse plasser jeg hadde lyst til å dele på bloggen. Har drevet med høytlesning til alle som vil høre, og flaut og pinlig har det vært, men herrejemini hvor morsomt. En av høydarane var når søstra kalte hunden til Caitlin for en lesbisk vampyr. Da hylte jeg så høyt at naboene kanskje tenkte at det var noe helt annen enn lesning som foregikk i det her huset...







Kaye Gibbons : Min skrekkelige, deilige mor

En pax-bok utgitt i 1996. Tittelen fristet meg, og boka var over gjennomsnittet. Handler om en voksen kvinnes minner om sin oppvekst med sin manisk-depressive mor. Vi er i sørstatene, det er skam, det er elektrosjokk og sjalusi og krangling og en rik bestefar.



fredag 27. juli 2012

Ørjan N. Karlsson : Gerhardsens testamente : Juritsen forlag – 349 sider




Sympatisk kriminalroman - Publisert i Altaposten 26. juli 2012

Ørjan N. Karlsson er født i Bodø i 1970. Han er sosiolog og har befalsutdanning fra hæren. I dag jobber han som avdelingsleder i Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap. Gerhardsens testemente er hans femte roman.

Vi befinner oss i et spennende historisk og politisk landskap i denne romanen som veksler i tid fra 1948 og frem til i dag. Plottet er at tidligere statsminister Einar Gerhardsen, Det norske arbeiderpartis partisekretær  Haakon Lie og forsvarsminister Jens Christian Hauge tar kontakt med en amerikansk etterrettningsorganisasjon og danner en hemmelig organisasjon som de kaller  Stiftelsen. Denne organisasjonen er så hemmelig at ingen andre enn de som sitter i Stiftelsens styre kjenner til organisasjonens egentlige formål som er å hindre at «Hammeren og Sigden en dag vaier over Stortinget».

Vår hovedperson er den slitne og desillusjonerte politietterforskeren Kyrre Kaupang.  Han kontaktes av riksadvokaten som ber han om å ta en nærmere titt på et dødsfall politiet har henlagt som naturlig. Kyrre får ikke snakke med noen om dette, og motvillig tar han på seg oppdraget. Det viser seg snart at riksadvokaten har rett, noe mistenkelig har skjedd, og før Kyrre skjønner akkurat hva, er han selv mistenkt.

Karlsson har en muntlig fortellermåte, og boka er lettlest. Historisk og politisk er den interessant, for selv om dette er en fiksjon så baserer mye av teksten seg på virkelige hendelser.

Plottet er spennende, men jeg ble ikke revet med av historien. Det tror jeg har en sammenheng med at teksten har for mange blødmer eller morsomme sidestikk. Her er noen eksempler:

«Oslo Sentralstasjon er strengt tatt ikke den plassen du ønsker å oppholde deg om du er ettersøkt. Stedet har flere overvåkningskamera enn baderommet til en Frp-politiker.»

«En Lysbakken-inspirert pappagruppe triller barnevogner nedover Thorvald Meyers gate.»

Det er morsomt, det er godt observert, men det er så mange av dem at temperaturen og spenningen i kriminalhistorien blir redusert. Uansett, det er nok ikke siste gang vi hører noe fra Kyrre Kaupang. At det blir en ny roman levner slutten liten tvil om.

Terningkast 4

mandag 23. juli 2012

Brian Selznick :Oppfinnelsen av Hugo Cabret - 533 sider

Vidunderlig!

Illustrert roman om en ung gutt som bor alene bak masse klokker på jernbanestasjonen i Paris. Han er flink med mekaniske ting og har overtatt farens besettelse om å få en automatom til å fungere.

Hva en automatom er, og litt mer om boka og filmen finner du HER.

søndag 22. juli 2012

Gert Nygårdshaug : Chimera : Lydbok, 10 timer og 22 minutt


Spennende - men for mye prat!

Jeg liker Gert Nygårdshaug og gledet meg til å høre denne lydboka.

Vi er i Afrika i nær fremtid, kloden har fått større utfordringer, både økonomisk, sosialt og økologisk og en gjeng forskere befinner seg på en base langt fra andre mennesker. De har masse ressurser og hører til verdenselieten når det gjelder intelligens og de oppdager et farlig virus som får navnet Chimera. Mye av plottet går på hva som skal skje med Chimera - hva er det riktige å gjøre?

Hva syns jeg:

Ja, det var ganske spennende. Ivar Neregaard leste som vanlig bra. Men det blir for mye belæring og oppstyltete samtaler. At to som jobber sammen skal være nødt til å repetere grunnleggende teori i form av en samtale virker litt søkt, like søkt som om hvis jeg på min jobb skulle begynne å snakke om grunnutdanningen i klassifikasjon og lese opp fra en lærebok og forvente at min kollega skal snakke tilbake som om han/hun også leser fra en lærebok. Isj og æsj og helt unødvendig. Likevel - boka tar opp viktige tema og det er et godt driv hvis man ser bort fra lærebokgreiene da.

lørdag 21. juli 2012

Tatiana de Rosnay : Huset du elsket - Lydbok, 5 timer og 47 minutt



Grei underholdning!
Arbeidsoppgavene står i kø denne sommeren, det er maling, rundvask og tanketom småflikking som er prioritert og derfor går det virkelig unna på lydbokfronten nå. 
Jeg har satt stor pris på Tatiana de Rosnays forrige bøker og derfor gledet jeg meg til denne. VI er i Paris omkring 1860. Den gamle bebyggelsen, de trange smugene, de pittoreske gatene og butikkene skal rives for å gjøre plass til fremtidens Paris. Den Paris VI kjenner.
Rose og mannen vokste opp i to av disse gatene. De elsket byen og de elsket huset sitt. Der ble barn unnfanget og født. Mannen til Rose døde for 10 år siden, og hun ga ham et løfte. Hun skulle passe på huset deres, og hun skal aldri gi opp kampen for huset.
Romanen blir som en minnebok der Rose sitter i kjelleren i sitt gamle herskapshus og venter på at huset skal ramle sammen, mens hun leser gamle brev og skriver brev til sin døde mann. Der mimrer hun og der forteller hun om hemmeligheter hun har holdt skjult for ham.
Hva syns jeg:
Det var helt greit! Veldig mye sterke følelser i brevs form - men det var kanskje slik de skrev på 1800-tallet, ikke vet jeg. Kirsti Grundvig leser som vanlig fantastisk, hvis man ser bort fra at hun sier chest når hun skal si gest....og så er det så rart at i hver eneste bok hun leser så kommer dette ordet. Hva er det for noe liksom? Og hvorfor får hun alle bøkene med gester? Jaja, bare en liten digresjon. NÅ skal det males mer. 

Den siste lærling : Vokterens hemmelighet - Lydbok, 9 timer og 45 minutt


Skummelt!

I tredje bok om Tom, syvende sønn til syvende sønn og vokterens lærling er det skumlere enn noen gang! 
Det går mot vinter og Tom og vokteren skal dro til vinterhuset som ligger på den dystre Anglezarke-heden. Der bor det hekser i kjelleren, blant annet vokterens kjæreste, og det skal by på en del problemer. Alice er stadig i kulissene og hun blir en viktig person også i denne boka. 
Espen Sandvik leser godt og jeg koste meg med grøss og gru beregnet på ungdom

fredag 20. juli 2012

Carl-Johan Vallgren : Havmannen, Tiden, 296 sider




Enormt ubehagelig - Publisert i Altaposten fredag 19. juli 2012

Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en svensk forfatter og musiker som har skrevet to av mine favorittbøker; Den vidunderlige kjærlighetens historie og Kunzelmann & Kunzelmann. Jeg hadde derfor store forhåpninger om lignende leseopplevelser og var derfor en anelse småyr av glede da jeg begynte å lese. Men gleden forsvant raskt. Boka er grusom. Den sjokkerte, gjorde meg kvalm og de verste partiene hadde jeg ikke lyst til å lese.

Alt starter med at Nella forteller en historie til den to år yngre broren, Robert. Historien hun forteller er om to søsken som blir mobbet, og ganske raskt skjønner leseren at dette ikke er et eventyr, men en beskrivelse av livene deres.

Faren sitter i fengsel, og moren er sterkt alkoholisert. Det er Nella som må ta seg av det praktiske hjemme. Men det er ikke hjemme det er verst. Det er på skolen, der Gerard, distriktets mest ondskapsfulle tenåring herjer fritt.

Hvor grusom han kan være blir tydelig når han dreper en liten kattunge på bestialsk vis. Dette kattedrapet gir mange frampek på hvor fæl denne boka kommer til å bli. Når en leder av en gutteflokk er så ubarmhjertelig kan mye vondt skje. Og det gjør det.

Grusom mobbing blir forsterket med en far som knuser de teipete brillene til sin svaksynte sønn, mens den alkoholiserte mora ikke bryr seg. Hulkene fra barnerommet blir overdøvet av festmusikk fra stua. Når lyspunktene ikke finnes, da blir skillingsvisestempelet ganske påtrengende.

Det dukker opp en figur et stykke ut i teksten. Jeg kaller ham for det – for hva han er vet ikke jeg. Men også han blir utsatt for mishandling og overgrep og det var så trist og fælt at det kjentes som om hjertet skulle vrenges. 

Trenger vi bøker som skildrer slik ondskap? Svaret fikk jeg av Carl-Johan Vallgren selv som i et intervju med Dagbladet sa at han skriver om forakten for utstøtte og de svake for å synliggjøre de mindre hyggelige mekanismene som ligger latent i samfunnet.

Helt på tampen må jeg også nevne forlaget og oversetteren. Det er krevende å oversette fra nabospråkene våre. Denne gangen ble det for mye skavanker. Når forlaget i tillegg må ha sendt alle språkvaskerne på ferie blir resultatet en tekst med mye slurvefeil. Men Vallgren skriver aldri dårlig, og boka er en rystende opplevelse.

Terningkast 4



mandag 16. juli 2012

Henning Mankell : Italienske sko - lydbok, 9 timer og 8 minutt


Overraskende stille bok

Henning Mankell er ikke er forfatter jeg forbinder med stille bøker. Alt jeg har lest av ham har vært et mye høyere tempo enn tilfellet var med denne boka. Yngve Berven som leser boka var sikkert med å bestemme det inntrykket for meg. Men jeg tror likevel at hvis jeg hadde lest den selv ville jeg ha oppfattet det som en stille bok.

Det er vinter, og vi er i skjærgården en plass i Sør-Sverige. På en avsidesliggende øy bor den pensjonerte legen Harry. Hver morgen slår han et hull i isen og så dypper han seg i råka. Harry bor sammen med hunden og katten sin - og disse tre er de eneste som bor på øya. Postmannen kommer jevnlig, selv om han aldri har noe brev eller noe annet til Harry.

Det var kirurg Harry var før han pensjonerte seg tidlig i femtiårene. Men så gjorde han noe, en fatal feil som gjorde øylivet til en mulighet.

En morgen når Harry er ferdig med isbadet sitt ser han at det står en kvinne på isen. Hun har rullator og hun er gammel. Da han tar frem kikkerten og titter nærmere på henne skjønner han at det er Harriet. Harriet var kvinnen han elsket men forlot for over tredve år siden. Og nå står hun her.

Hva syns jeg:


Det var nydelig lest av Yngve Berven. Virkelig. Historien er både trist og livsbejaende på en gang og jeg fikk lyst til å høre noe mer av Mankell med en gang.



søndag 15. juli 2012

Anmeldelser på tur til avisa

Nå leser jeg siste korrektur på fire anmeldelser jeg håper på å få sendt til avisa i kveld. Det er

Havmannen av Carl-Johan Vallgren
Duevokterne av Alice Hoffmann
Gerhardsens testamente av Ørjan N. Karlsson
Mississippi av Hillary Jordan

Fire helt forskjellige romaner og med stor spredning i tematikk og tempo!

Jeg har tre ukers ferie nå (eller ferien starter vel i mårra), og hadde egentlig planlagt å ikke lese noen "anmelderbøker". Men det går jo bare ikke! Det ligger en stor bunke på gulvet ved siden av macen og det er bare fristende titler der. I dag har vi hatt strålende sol i Finnmark, og det er visst det eneste fylket i Norge som kan skryte av det. Jeg skal i hvert fall benytte anledningen til å gå på en liten fjelltur i kveld, og jeg tar med meg gubben og to av hundene. Gleder meg allerede.


Dette er Kyra - hun har et blått og et brunt øye og hun er bare så NYDELIG! Hun får selvfølgelig være med på tur hver eneste dag!

lørdag 14. juli 2012

Bittesmåene av Roald Dahl


Dette var den siste boka Roald Dahl skrev før han døde i 1990 og den er bare helt nydelig! Det er Patrick Benson som har illustrert boka og det er også helt nydelig! Og resultatet er vidunderlig. Det handler om lille Billy som tar seg en tur i skogen og treffer bittesmåene. De siste linjene i boka sier alt om hva boka handler om uten at det røper historien:

"Men først og fremst skal du bruke øynene og kikke rundt deg overalt hvor du er, for de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest uventede stedene. De som ikke tror på mirakler vil aldri finne dem."

torsdag 12. juli 2012

John Irving : I en og samme person – Gyldendal 522 sider




Imponerende om biseksualitet - Publisert i Altaposten 12. juli 2012

I John Irvings trettende roman på norsk tilhører fortellerstemmen den biseksuelle William, eller Bill eller Billy, alt ettersom hvem han er sammen med. Jeg kaller han for enkelthets skyld for Bill.

Romanen starter med at den voksne Bill forteller om sin første store forelskelse i byens bibliotekar, Miss Frost. Hun var bredskuldret og hadde større hender enn de fleste menn, men hun hadde så fine pupper. De var små og faste og sto i skarp kontrast til alt annet ved henne. For Bill ble miss Frost den første og største kjærligheten. Ingen over og ingen på siden.  

Faren til Bill forsvant da han var liten, og moren giftet  seg igjen da Bill var tenåring. Mannen hun giftet seg med var skuespiller ved amatørteateret i den lille byen First Sister i Vermont, og han underviste på den private gutteskolen som Bill var elev ved. Bill forelsket seg i gutter og jenter, og det var ikke alle i hans fargerike familie som likte at han sa ”ja takk – begge deler”.

Store deler av handlingen kretser rundt amatørteateret som setter opp teaterstykker av Shakespeare.

Det er mye snakk om seksualitet, og språket er direkte. For mange lesere kan nok det være ubehagelig, og det er bare noen dager siden en bekjent av meg hadde følgende å si om boka:  

”På en skala fra 1 til 10,  der 10 er best gir jeg minus 1000 – dette var jo helt uleselig – det var jo bare knulling hele tiden! ”

Så nå er i hvert fall du advart!

Bill vokser opp, han flytter fra Vermont og havner i New York. Dette er på slutten av 1960-tallet og aidsepidemien som skulle ramme nådeløst blant mange homofile og biseksuelle var noe som tilhørte fremtiden. Det var en ren tilfeldighet, en kommentar fra en lege, som bidro til at Bill som en av de få i sin omgangskrets ikke fikk viruset.

Jeg ble overrasket mange ganger, og det liker jeg! Ikke noe er så kjedelig som forutsigbarhet og plattheter, og John Irving er langt fra forutsigbar og platt. Han skriver ledig og interessant om viktige mellommenneskelige  forhold og han gjør det med verdighet og eleganse.

Språklig har boka en flyt som gjør den til en fryd å lese, og ærlig talt  - hvordan kan jeg ikke forgude en slik roman? Med bibliotekarer, litteratur  og seksualitet som sentrale begreper er det kanskje ikke rart at jeg syntes at 522 sider var alt for lite!

Terningkast 6