Gå til hovedinnhold

John Hart : Ved Elven : Lydbok, 11 timer og 28 minutt



Dobbelklaging på oppleser - først Ved elven

Dette var mitt første møte med John Hart, og historien er spennende, og lodder ganske dypt til krim å være. Men at den har fått så mange 6 ere som den har gjort i Norge, det skjønner jeg ikke.

Det handler om Adam Chase som fem år etter at han ble frikjent for drap vender tilbake til barndomshjemmet og lokalsamfunnet i North Carolina. Familien er steinrik, mora tok selvmord og faren giftet seg på nytt og Adams stesøsken fikk store deler av formuen. Nå vil mange av innbyggerne i det lille lokalsamfunnet at faren til Adam skal selge gården slik at det kan bygges et atomkraftverk på eiendommen. Faren til Adam vil ikke selge, den lille byen er i kok. Bare noen timer etter at Adam har vært og hilst på enkelte i familien blir en ung kvinne, en nær venninne av Adam overfalt og hardt skadet. Hun klarte aldri å se hvem som overfalt henne, men politiet er ganske så sikker på at Adam hadde noe med saken å gjøre. For å renvaske seg selv, og for å beskytte venninnen må Adam selv etterforske. 

Joda, neida og spennende nok, MEN - det var kanskje ikke så spennende likevel for Trond Peter Stamsø Munch avsløre alt med stemmen sin. 

Det var nemlig slik at jo mørkere stemme jo bedre personlighet! Tro det eller ei. Skal prøve å forklare det slik at det blir forståelig.

La oss si at stemmeskalaen går fra 1 til 10 - fra lys til mørk. I denne lydboka kan jeg illustrere det med at Adam Chases stemme ligger på 8, faren hans ligger på 9, de fleste kvinnene ligger mellom 1 og 3 (det kommer an på hvor klok og smart de er), men kvinnestemmene hørtes her ut som musestemmer. De pålitelige og kloke mennene snakker med grov og myndig røst, mens de mindre pålitelige og falske (skal det vise seg) snakker med en blanding av musepipestemmen til de før omtalte kvinnene og gutter i stemmeskiftet.

Så derfor ble historien litt redusert, men jeg hørte hele boka, syns den var spennende og plottet var bra! Trond Peter Stamsø Munch leste noen av mannestemmene fint, så jeg skal ikke avskrive han som innleser.

Enkelte har likt boka MYE bedre enn meg:

Terningkast 6: «En velskrevet og intens familiehistorie.» 
Bergens Tidende
Terningkast 6: «En perfekt krim!»
Adresseavisen
Terningkast 6: «en krimklassiker» Bergensavisen

Og så kommer en til klage - og her hørte jeg bare 20 minutter før jeg ikke klarte mer.

Boka er Det som ventet meg av Parinoush Saniee, og det er Anne Ryg som leser. Også Anne Ryg hadde jeg problemer med, eller ikke akkurat Anne Ryg, men måten Anne Ryg uttaler steds- og personnavn på. Jeg måtte gå i bloggarkivet mitt for å se hvordan mine tidligere opplevelser med Anne Ryg har vært, og tror du ikke jeg hadde reagert på hennes uttale av stedsnavn før. I en av bøkene hun leser holder jeg på å få skonk av måten hun uttaler London på.

Kommentarer

  1. Jeg hørte også ei John Hart bok for noen måneder siden. Iron House. Den var helt grei, ingenting spesielt men sånn passe spennende.
    Nå måtte jeg google for å se hvem som leste = Gullvåg. Heller ingen superleser.

    Er det Anne Ryg som alltid høres så livtrett ut?

    SvarSlett
  2. Kanskje du må lese de neste bøkene selv? Jeg ga "Ved elven" en 5`er, mens "Brødrene fra ironhouse" og "Løgnenes konge" ga jeg begge en 6`er. Ble nesten litt nysgjerrig på denne oppleseren, kan skjønne at du ble irritert :)

    SvarSlett
  3. Ingalill : Anne Ryg er den livstrøtte ja, hun har ofte en helt monoton fremtoning....

    Tine: Ja, jeg skal i hvert fall IKKE høre en lydbøk med masse dame og herrestemmer lest av denne herren igjen. Nei, da må det heller bli en monolog. Men helt ærlig så frister det ikke så mye med John Hart akkurat nå, selv om dere er mange som liker bøkene hans. Jeg må nok vente litt.

    SvarSlett
  4. Interessant. Eg har høyrt både Ved elven, Det siste barnet (lest av Haakon Strøm) og Brødrene fra Iron House (lest av Ole Christian Gullvåg) i år. Tre ulike innlesarar altså, og ein må jo ofte "venne seg til" ei stemme.
    Eg tykte Stamsø Munch gjorde ein grei jobb som innlesar av Ved elven, han høyrest passe livstrøytt ut, på ein måte. Eg la ikkje merke til at han brukte mørkare stemme til dei personane som hadde "bedre personlighet". Men - det er muleg det stemmer..

    SvarSlett
  5. beroene: passelig livstrøtt stemmer nok, spesielt på Adam - men det skal bli spennende å se om det er flere som har lagt merke til det jeg mener var så tydelg, eller om det "bare var meg" - akk :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam