Gå til hovedinnhold

Når litteratur og liv går hånd i hånd

Nyttåraften 2011. Vi startet tidlig fra Richmond og hadde beregnet noen timers kjøring for å komme oss til Washington DC. Byen var en drøm å kjøre i, selv på nyttårsaften og det gikk som en lek å finne hotellet. Klokka var bare 12 på formiddagen da vi sto i vesibylen på hotellet og vurderte hva vi skulle bruke dagen på. Vi ble enig om at vi måtte se Det hvite hus....


Og når det var sett på, så ble det en liten diskusjon innad i gruppa. Hva skulle resten av dagen brukes til? Jeg hater shopping, og var dessuten ganske blakk, noe de andre som elsker shopping også var, så da kom jeg på at vi kunne dra til Smithsonian! Hva? Utbrøt resten av gjengen ganske så samstemte, og jeg måtte til å forklare at jeg hadde lest en bok, en ganske så flott en også, som handlet om en ung gutt som fikk en professorstilling ved Smithsonian i Washington. 




Boka gjorde et godt inntrykk på meg, og jeg husket at jeg vurderte å nevne Smithsonian i anmeldelsen, men så tenkte jeg at det var jo ingen som visste noe om Smithsonian, og jeg kom jo sikkert aldri til å angre på at jeg ikke tok det med i anmeldelsen, men gjett hva? Det gjør jeg. Vi tilbragte 5 timer på ulike Smitsonianmuseer, og da klokka slo midnatt hjemme i Norge satt vi på indianermuseet og drakk rødvin og spiste lokale delikatesser. Jeg tok noen bilder fra besøket, og litt info om Smithsonianmuseene kommer her:

Smithsonian er verdens største museumskompleks, med 19 museum og gallerier. Alle er gratis å komme inne på, og samlingen inneholder noen av historiens største mesterverk. Smithsonian ble grunnlagt i 1846 og selv om alle museene er i Washington finnes underavdeling og forskere tilknyttet museumet overalt i verden.














Og sånn helt avslutningsvis så er det jo sånn at alt flettes i hverandre, og når jeg nå er oppmerksom på Smithsonian så hører jeg om det overalt, sist i lydboka til Wilbur Smith: Assegai. Der var det flere vitenskapsmenn fra Smithsonian med for å følge ekspedisjonene til Theodore Roosevelt. 

Kommentarer

  1. Hva? Ikke hørt om Smithsonian? For meg framstår det som en umulighet å være litt opplyst, ha lest bøker og ikke kjenne til Smithsonian. Nå fikk jeg også lyst til å dra dit.

    SvarSlett
  2. Neisj - det er mange som aldri har hørt om Smithsonian. Ingen på min jobb f.eks, og der er det mange beleste med fine grader. Men det var fint der - vil gjerne dra tilbake, og med bedre tid!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam