onsdag 30. november 2011

Odd Klippenvåg : Ljublju, Cappelen Damm, 206 sider




Trekantdrama i Lofoten - Publisert i Altaposten 30. november 2011

Odd Klippenvåg (f. 1951) er en lofotværing og forfatter som har gitt ut 18 bøker siden debuten i 1987, men dette var mitt møte med hans forfatterskap.

Det er tre hovedpersoner i boka og hver av dem får fortelle sin historie og sin versjon av virkeligheten.

Gjermund er sauebonde og en knakende kjekk mann som bor alene og er sterkt knyttet til paret i nabohuset, barndomsvennen Sander og hans kone, Tatjana.

Sander har vært i Murmansk og funnet seg russisk kone. De traff hverandre på hotell Poliarnie Zori og ble fryktelig forelsket. Sander er journalist og Tatjana er sykepleier.  De elsker hverandre dypt og inderlig, og Tatjana sier ikke nei når Sander ber henne bosette seg i vakre Lofoten, der han bruker store deler av sin journalisttilværelse til å kjempe mot oljeboring.

Sander blir alvorlig skadet i en bilulykke og må tilbringe flere måneder på et opptreningssenter. Mens han er borte blir Gjermund og Tatjana ennå nærmere knyttet til hverandre. Gjermund bygger om huset til naboene mens hans beundrer Tatjanas skjønnhet og mot. Sander er blitt lam fra livet og ned og han vil være avhengig av rullestol resten av livet. Dette oppleves veldig vanskelig for alle sammen, og selvfølgelig mest for Sander. Ikke kan han ha samleie med Tatjana og ikke kan han bli far. Det å bli foreldre er noe både Sander og Tatjana har ønsket lenge, så hva skal de gjøre med det? Heldigvis er jo Tatjana vakker, og Gjermund er også vakker og når Sander er bifil og tenner på bestekompisen som er dypt og inderlig forelsket i bestevennens kone så blir det kanskje baby på Tatjana likevel?

Den som leser får se. Jeg falt for en vakker forside og en vakker tittel- ljublju betyr å elske, og mye av boka handler om kjærlighet. Kjærlighet mellom venner og kjærlighet mellom mann og kvinne og mellom mann og mann. Jeg likte fortellingen, selv om jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest et eventyr. Men språket er bra, historien er godt fortalt og litt oljeboringspolitikk blandet med interne konflikter og indre stridigheter var god underholdning.

Terningkast 4





lørdag 26. november 2011

Alice Hoffman : Lysnatt, 205 sider


Gamle heltinner

Lysnatt er en av de tidlige bøkene til Alice Hoffman, og derfor er den også veldig god! Jeg har lest alle bøkene hennes, og mener helt oppriktig at bøkene hennes er bedre jo tidligere i forfatterskapet de er skrevet.
Denne gangen handler det hovedsaklig om to familier og en enslig mann. Hele romanen foregår på øya Martha´s Vinyard i New England.

Romanen handler masse om angst, panikkangst og agorafobi - veldig godt beskrevet, både hvordan det føles å ha angst, og hvordan man kan arbeide seg ut av det. Og så handler det om å bli betatt av naboer, det handler om å tro på rykter, og så handler det om drømmer.

God bok!

fredag 25. november 2011

Jan Kjærstad : Normans område - Lydbok, 11 timer, 37 minutt


Tja.....

Jeg liker Jan Kjærstad. Joda. Men enkelte ganger, slik som nå f.eks, så lurer jeg på hvorfor denne boka ble skrevet. Følelsen av at boka er skrevet fordi forfatteren ønsker å vise hvor mye han selv har lest er ganske fremtredende.

Men ok - hva handler boka om og hva syns jeg egentlig:

Det er John Richard Norman som er hovedperson og fortellerstemmen. Norman er forlagsredaktør og en svært rik og dyktig utgave også. Men så blir han så indelig lei av all den kjedelige og intetsigende norske skjønnitteraturen, han har en følelse av at han har lest alt sammen før, og så blir han gruelig KVALM hver gang han leser et manus. Han blir så kvalm at han spyr av norske manus. Norman ber om permisjon og får det. Han låner et hus av en venn ute på en øy og der treffer han en vakker og ven og absurd rik kvinne. Er dette kjærlighet eller hva er det?

I bunn og som fundament for Normans liv og eksistens ligger hans kjærlighet til litteraturen. Det er den som har reddet ham og bygget han opp og det er den som kanskje skal ødelegge livet hans også.

Boka er strålende lest av Anders Ribu, og jeg likte boka godt - kanskje fordi jeg også syns at litteratur er noe av det viktigste vi kan omgi oss med. Men minuset går til snobberiet og namedroppingen som ødelegger og irriterer.

Har du vært i Kirkenes?

Er svaret på spørsmålet ja -  har du kanskje oppdaget grensebyens spesielle sjarme og tiltrekkingskraft. Er svaret nei, eller njet eller no, synes jeg du burde (litt avhengig av hvor du bor selvfølgelig) gå til Norwegian, SAS eller Widerøe  og bestille tur nordover. Sjekket pris nå; fra Oslo til Kirkenes tur/retur med SAS kostet det 1310 inkludert skatter og avgifter, med Norwegian koster det 800 tur/retur Oslo/Kirkenes inkludert skatter, men du må jo betale for bagasjen, og ta med ekstra vinterklær for det kan jo være ganske kaldt her oppe i nord i begynnelsen av mars. Lurer du på hvorfor jeg maser om Kirkenes? Svaret er at det er der Finnmark internasjonale litteraturfestival går av stabelen og tidspunktet er 29. februar til 4. mars. Og selvfølgelig - har du vært i Kirkenes så har du sikkert lyst til å komme tilbake!

Det kommer mange forfattere og artister/kunstnere til festivalen og mange navn er sluppet, men ikke alle. For oss som var med på samlesningsprosjektet høsten 2010/våren 2011 er det ekstra spennende at så mange av de nordisk råds nominerte forfatterne kommer, og selvfølgelig kommer vinneren. Jeg har ikke lest Mellom trærne, men satser på at boka er ferdiglest til festivalstart.

Ellers gleder jeg meg masse til å se Josefine Klougart - sjekk dette intervjuet og hjemmesiden hennes. Her er hva jeg mente om Stigninger og fald som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris fra Dannmark.

Og så gleder jeg meg selvfølgelig til Beate Grimsrud. En dåre fri var en stor leseopplevelse, og det skal bli spennende å treffe henne.

Ellers så sliter jeg noe uhorvelig med Grense Jakobselv av Kjartan Fløgstad. Jeg har prøvd å høre den på lydbok i flere måneder, men har nå offisielt gitt opp. Om det er oppleser, teksten eller meg vet jeg ikke, men nok må være nok. Har startet på CD 1 tyve ganger (minst), men ramler ut ganske fort, og nå har jeg fått pint meg til midt i CD 3, men plutselig oppdaget jeg at jeg ikke visste hvor jeg var i fortellingen og hvorfor vi plutselig var i Oslo, var vi ikke i Berlin sist jeg fulgte med? Så bestemte jeg meg for at Grense Jakobselv må bli en bok jeg skal lese og ikke høre.
Og så kan jeg jo avslutte med å vise noen bilder fra Alta bibliotek. Nå har vi fått pyntet veggene med samiske ordtak - både på norsk og samisk - riktig så pent ble det!

Samisk ordtak på veggen på voksenavdelingen på Alta bibliotek.


onsdag 23. november 2011

Vigdis Hjorth : Tredve dager i Sandefjord : Cappelen Damm, 263 sider





En snobb bak murene - Publisert i Altaposten 23. november 2011

Vigdis Hjorth kjørte bil med 2.2 i promille. Hun ble oppdaget, det ble rettsak, og vips satt den kjente forfatteren i fengsel. Dette var en litt forkortet versjon. Vil du lese alt om hvordan oppholdet til Vigdis var i fengselet kan du lese denne boka som er basert på egne opplevelser og refleksjoner omkring soning av dommen.

Forfatteren har gjort noen litterære grep slik at dette skal bli skjønnlitteratur og ikke selvbiografi, blant annet har hun kalt hovedpersonen Tordis.

Vi følger Vigdis, eh, jeg mener Tordis gjennom tredve dagers soning, og det er spennende lesning blant annet fordi kikkermentaliteten trigges. Vi blir kjent med rutinene bak murene og vi blir kjent med de andre fangene. De som er der fordi de også har kjørt med promille, eller dealet med stoff eller ikke helt har skjønt hvordan meldekortene til NAV fungerer.

Det følger ikke med noen bruksanvisninger på livet – og Tordis mener  at hun fortjener straffen, men likevel er hennes verden, hennes kulturelle kapital så mye høyere enn alle andre der, også ansatte – og det er bare hun selv som skjønner det. De andre koser seg med diktene til Sture som kommer en gang i uka og leser egenkomponerte dikt til de kvinnelige fangene. Men for Tordis oppfattes det som vold:

”De tror det er bra. Det er det verste. Det er jeg som er alene. De har respekt for rimene, de er sikkert vanskelige å få til. De har respekt for de store ordene som de ikke omgås, som er for veldige for de kriminelle munnene deres, for de patetiske små livene deres, Guds håp og himmelens hvelv.”

Jeg kunne ha hentet frem mange eksempler på hvor forundret Tordis blir når hennes medfanger ikke forstår at de serveres dritt, for dette overbærende blikket på andre blir en viktig del av fengselsoppholdet.

Dette er en klok bok om hvordan vi ser oss selv i forhold til andre. Om at vi alltid søker bekreftelse og at vi alltid vil være preget av arv og miljø.

Språket flyter godt, det finnes ingen dårlige setninger eller uklarheter og det gjør at teksten er lett å lese. Som finnmarkinger flest har jeg store problemer med snobberi, men når snobben selv skjønner at hun har satt seg utenfor alle andre med snobberiet sitt, så må jeg bare applaudere. God bok og godt gjort Hjorth!

Terningkast 5

fredag 18. november 2011

Avbrutt x 2

Jeg har lest så mange gode bøker denne høsten at jeg blir lettere sjokkskadet når dårlige bøker åpenbarer seg. Første bok jeg måtte avbryte var De hvite englene av Julia Gregson. Jeg startet med et åpent sinn, selv om det begynte å ringle advarende i kiosklitteraturradaren allerde etter to sider.

To barn sitter på hver sin vakre hest og de kapprir på en strand. De hører til ulike sfærer og jenta er rik og gutten er arbeidersønn. Men så er det jo sånn at moren til jenta har dårlige nerver, og jenta er vill og gal, derfor får hun være i landsbyen sammen med de andre barna. Men sååååååå - tralala blir jenta voksen, og så pen og så vakker at man skulle ikke ha sett vakrere menneske, og gutten er så staut og pen og begge rir fremdels, nå på klipper, ikke strand. Og så oppdager sognepresten disse vakre menneskene og så sier sognepresten til faren (og moren som er blitt bedre av sin nervøsitet) at det kanskje ikke er så lurt å la den vakre datteren ri rundt sammen med den villbassen - tenk hva naboene vil si - og akk og ve og hjertesorg, så vet jeg ikke hva som skjer mer -  jeg vil ikke lese mer enn hit, ca side 40. Men det er sikkert en fin bok for de som liker det på denne måten. Jeg leste disse bøkene da jeg var 14 og da storkoste jeg meg med dem, nå blir jeg sur.

Andre bok jeg ikke klarte å fortsette med var lydboken En kald dag i helvete av Anne B. Ragde. Kanskje det hadde fungert bedre å lese selv men nå ble det for merkelig og ubehagelig å få et så rått og dyreaktig forhold rett inn i hodet! Hva har jeg hørt: Jo, en mann har en hundegård med masse hunder. En kvinne bor sammen med mannen. Hun er konstant kåt, går og venter på at han skal ta henne, hun er klar. Bakfra, forfra - hele tiden, det er bare å flerre av kjeledressen og stikke utstyret inn. Men greit nok, sex i litteraturen er jeg veldig begeistret for, det jeg ikke er begeistret for er nå hundene blir en del av sexen - ja ikke direkte da, men likevel blir hundene noe som gir tenning og hovedpersonene knuller i hundegården mens den utvalgte hannhunden får bestige tispa med løptid, og hele greia er så skikkelig opphissende for dama som bare er kåt hele tiden - akkkk - jeg klarte kanskje 30 minutter, så måtte jeg bare skru av. Jeg lette litt rundt for å finne noe informasjon om boka og oppdaget at den var gitt ut i 1994 med en annen tittel: Før jeg kommer tilbake. Mer om akkurat dette kan du lese her. Jeg lurer på om jeg skal lese boka rett og slett?

Disse bildene har ikke så mye med teksten å gjøre, annet enn at marihøna landet på en annen bok som Anne B. Ragde har skrevet, og så er det fint med et lite sommerminne nå som vi går inn i mørketiden her oppe i nord.

onsdag 16. november 2011

Litterær lunsj

I dag var det på tide med en litterær lunsj på Alta folkebibliotek igjen. På grunn av ganske mange baller i luften hadde jeg ikke fått tid til å forberede meg så godt som jeg skulle ønske, men jeg hadde jo tross alt lest alle bøkene jeg presenterte så det gikk fint!

Bøkene jeg snakket om i dag var:

Tredve dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth - anmeldelsen har ikke vært i avisa

Jeg startet med å lese et dikt fra Vintersang og så leste jeg litt fra noen av bøkene. Koselig med litterær lunsj - burde absolutt ha gjort det oftere. I dag snakket jeg kun om bøker fra norden fordi det er NORDISK BIBLIOTEKUKE!


tirsdag 8. november 2011

Edmund de Waal : Haren med øyne av rav, 336 sider, Press




En families fall - Publisert i Altaposten 8. november 2011

Når jeg leser bøker er det fordi jeg ønsker å bli engasjert, beveget, lære noe, eller å bli underholdt. Bøker som treffer på alle strengene er det så langt mellom at jeg ikke husker sist jeg opplevde, men nå har jeg lest et mesterverk.

Jeg burde ikke blitt forundret, anmeldere i internasjonal presse har hevdet at dette er den beste boka som er utgitt på mange år. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men jeg må nok legge til at jeg syns det er én av de beste bøkene som er utgitt på mange år.
Forfatteren, Edmund de Waal,  er en av verdens ledende keramikere og hans arbeider er utstilt og kjøpt inn av museer over hele verden.  Da han arvet 264 netsuker (en netsuke er små japanske figurer, skåret ut i hardt tre eller elfenben)  etter en grandonkel som bodde i Japan ble han nysgjerrig på hvordan netsukene hadde havnet i grandonkelens eie, og han bestemte seg for å skrive netsukenes historie. Denne boka er blitt en blanding av flere ulike sjangre, mye biografi, mye historie og litt fri diktning.
Historien starter i  Paris i 1871. Charles Ephrussi er yngste sønn i en av Europas rikeste familier. Familien Ephrussi kom fra Odessa i Russland, og hadde skapt sin enorme formue gjennom salg av korn. De eide store palasser i mange byer i Europa, og da Charles var 21 år flyttet han til Palais Ephrussi i Paris, et enormt herskapshus. Charles eldre brødre arbeidet i familien banker i hele Europa, mens Charles fikk mulighet til å bygge familiens formue på andre måter. Han begynte å kjøpe kunst, og samlingen hans av impresjonistisk kunst var blant de største i verden. Samtidig var han en samtalepartner for unge fattige kunstnere - en som hjalp kunstere frem. Han kjøpte arbeider av Manet, Monet, Degas, Morisot, Pissarro og mange andre. Charles er med i et bilde som Renoir har malt, og er dermed blitt en del av kunsthistorien. Men det var ikke bare billedkunstnere som var venner av Charles - selveste Proust var en vanlig gjest i Charles hus i Paris. Han dediserte også et forord til Charles ”som alltid var så god mot meg”. 
Charles begynner å samle på netsuker men han sender hele samlingen til Palais Ephurssi i Wien som en bryllupsgave til Viktor Ephurssi, forfatterens oldefar. Viktor hadde en drøm om å bli forfatter men må gi opp sin drøm om å skrive. Han må overta sjefsrollen i familiens bank i Wien og se så fint det forklares hva det gjør med ham:
”Jeg tror det var på denne tiden at Victor utviklet sin nervøse uvane: Han tok av seg lorgnetten og strøk hånden over ansiktet fra pannen til haken, en refleksbevegelse. Han klarnet hodet, eller anla sin offentlige maske. Eller kanskje han visket ut det private ansiktet sitt og fanget det i hånden.”
Og rett som det er dukker det opp nye kjente mennesker som er blitt påvirket av familien Ehprussi. For eksempel grandtante Anna som var doktor Freuds læremester, ja hans professor i hysteri. Grandtante Anne var ikke utdannet medisiner, hun var bare så utrolig nevrotisk og hysterisk.                                      
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokser antisemittismen seg stadig sterkere, og den jødiske familien Ephrussi må tåle store tap, både personlig og økonomisk.
Vi følger familien før og gjennom verdenskrigene, gjennom motgang og fornedrelser og vi følger netuskene. Fortellingen er så elegant bygget opp at det blir en nytelse å lese denne boka.
Selv om vi møter mange mennesker over en periode på over 100 år, blir vi kjent med hver enkelt og får et  forhold til dem. Jeg for vondt i magen når jeg tenker på fornedrelsen Iggie og Gisela må ha følt da de  midt på 1930-tallet ble nektet å overnatte i hyttene som det tysk-østeriske klatreforeningen eide. Alle jødiske medlemmer var blitt utvist fra foreningen som hadde tatt slagordet: ”Hold de østerriske alpene fri for jøder.”
Forfatteren beskriver situasjoner og hendelser så godt og så tett at det er som om jeg sitter sammen med familien mens nazistene marsjerer gjennom gatene i Wien. Jeg vet at jeg skal reise dit. Til Ringstrasse, og til Palais Ehprussi. Noen bøker forandrer leseren, og denne har forandret noe i meg. Takk Edmund de Waal – dette var et bok jeg aldri kan eller vil glemme.

Terningkast 6

søndag 6. november 2011

Riksteateret - Undset


Denne forestillingen så jeg fredagkveld. Imponerende på alle måter. Og lærerikt. Fikk lyst til å vite mer om Sigrid Undset.

Bokbad med Helge Stangnes

Nå er det allerede flere uker siden jeg hadde bokbad med denne flotte forfatteren, men blogginga er et overskuddsfenomen - og kan bare utføres når skuldrene er lave, så derfor så sent.


Foto: Heidi Grøver

Helge Stangnes (f. 1936) debuterte i 1992 med diktsamlingen Lys langs en jord og han har gitt ut fire diktsamlinger medregnet Vintersang som kom ut i september i år.

Stangnes skriver dikt i bunden verseform, med rim og fast rytme og han skriver på Senja-dialekt.







Jeg likte så godt dette diktet som heter Protest.

Protest
Kem d´e som har komme på den slags idea
at jeg´ran der sør kan få jakte på ea?
Ho e jo så tam at ho ét utor hajnna,
og så skal ho skytes! Man bli reint førrbajnna!

En snillare føggel du finn´kje langs fjæra.
Å slake ho ned e ei stakkarslig æra.
Her saknes førnuften. D´e den det beror på.
Vi skyt ikkje naboan våres her nordpå.

Her ber vi ho inn førr å prate om veret
og stille opp mannsterkt når vi aksjonere
mot ramn´ og reven og minken med fleire
som snik etter eggan og dræp ho på reiret.

Eg skriv i protest på kver nordlendings vegne.
Førr oss e ho som en kollega å regne.
Og har du sånn steikanes trang tel trofea,
så skyt kan du løsta, men skyt ikke ea!

Vintersang, 2011


Og så kan vi avslutte med  Buknakaran som synger Hortensia - tekst av Helge Stangnes:



lørdag 5. november 2011

Morsomme oktoberhendelser : 1

Jeg var på kritikerseminar i Oslo 9. og 10 oktober. Det var interessant og lærerikt og spesielt nyttig var to programposter; kritikk av egne tekster (skummelt, skummelt) og skrivekurs med Gro Dahle!

Kritikk av egne tekster

På forhånd hadde vi blitt delt i grupper med fem kritikere, og vi hadde fått tilsendt publiserte anmeldelser fra andre kritikere som vi måtte ha lest. Så startet heldigvis Gro Dahle hele seansen med å fortelle at litteraturkritikere var noen av de skumleste i verden og vi måtte være snille med hverandre, og spesielt film, teater, musikk og dansekritikere var mye snillere enn litteraturkritikere og det måtte vi huske på. Jeg havnet på en gruppe med en teaterkritiker, en kunstkritiker, og to andre litteraturkritikere. Alle de andre hadde arbeidet som kritikere i åresvis og de var svært erfaren. Jeg hadde sendt inn denne teksten og dette var tilbakemeldingene jeg fikk og som jeg husker:

Teaterkritikeren mente at teksten min var utstrukturert, og at det var tydelig at jeg ikke var journalist.

Men så sa kunstkritikeren noe som jeg ble veldig glad for:

Han takket for å få lese en slik tekst. Han mente at jeg var tøff som torde å skrive hva jeg mente, og at hadde en personlig og tydelig stemme som burde fått plass i større aviser! Så da er det jo det jeg husker :-) Tusen takk Dag Solhjell :-)

Skrivekurset med Gro Dahle

Var helt vidunderlig fantastisk, og hun er så vidunderlig fantastisk flink! Se for dere en sal med godt voksne kritikere som nesten hopper av lyst til å lese egne tekster høyt. Og ikke akkurat gjennomtenkte godt vurderte tekster - nei, vi ble utfordret på å besjele ting og så skulle vi panikkskrive i noen minutter og så kunne den som torde lese høyt for de andre. På tredje runde klarte jeg ikke å holde meg lenger, da satt jeg som en førsteklassing på første skoledag og rakte opp handa mens jeg hoppet på stolen - æ vil, æ vil. Og så leste jeg noe om netsuker. Jeg hadde akkurat lest ferdig Edmund de Waal sin bok : Haren med øyne av rav, og arbeidet med anmeldelsen på den, og var helt inne i netsukens verden. Så da besjelet jeg en nestuke - artig artig.

Jeg har allerede fått brukt mye av det jeg lærte, og i neste uke skal jeg ha timer i kreativ skriving på Alta vgs - og da bruker jeg selvfølgelig bare teknikkene Gro Dahle lærte oss - det funker som bare fy!

Dette bildet har INGENTING med teksen å gjøre, men jeg har reiselyst igjen!

Hjelpe og trøste!

Nå hadde jeg bestemt meg. Arven av Katherine Webb skulle høres! Jeg hadde prøvd meg for noen uker siden, men måtte legge den vekk etter noen spor. Da vissste jeg ikke hvorfor jeg ikke klarte å høre mer enn noen minutter  - i dag vet jeg mer, og det har ingenting med boka å gjøre. Det er oppleseren som høres ut som en rotte på ecstacy. Jeg har prøvd å bytte lytteinstrument - men det ble det samme. Og så er det noe med rytmen. Teksten leses  kjempefort og så er det laaaaange pauser mellom setningene. Jeg trodde det var nytt kapittel hvert minutt. Grr og glefs og akk og ve, og da blir det ikke mer Arven på meg akkurat nå. Må nok lese den selv, og nå har jeg ikke tid.

onsdag 2. november 2011

Eowyn Ivey : Snøbarnet, Pantagruel forlag, 375 sider




Vakkert - Publisert i Altaposten 2. november 2011

Eowyn Ivey (f.1973) er oppvokst i Alaska og hun debuterer med denne romanen der handlingen er lagt til Alaskas villmark.

Fortellingen starter i 1920. Amerikanske Jack og Mabel har forlatt hjembyen Philadelphia og reist så langt nord i verden de kan komme. Mabel har en stor sorg, en sorg som overskygger alt annet, nemlig at hun ikke kan få barn. Et barn fikk hun, men det var født flere måneder for tidlig, og var dødfødt, og verken hun eller Jack orker å snakke om det. Når Mabel hører barnelatter og tassing av små føtter rundt seg i hverdagen blir hun fortvilt, og for å unngå denne følelsen forslår hun at hun og Jack skal flytte så langt vekk fra andre mennesker som mulig. Og dermed havner de i Alaska.

Den lille familien har det vanskelig både økonomisk og følelsesmessig. En kveld lager Mabel og Jack en snøjente, og de kler henne med votter og skjerf. De syns hun er nydelig. Når de står opp neste dag er det bare rester igjen av snøjenta, og vottene og skjerfet er borte. Da ser de en liten jente og en rev i skogkanten. Men kan det stemme? En liten jente så langt fra andre mennesker? Og sammen med en rev? Jack går etter henne, men hun er rask og han kommer hjem alene. Mabel og Jack begynner å se etter den lille jenta og Mabel klarer å riste av seg tungsinnet og depresjonen som holdt på å ødelegge henne. Den lille jenta dukker stadig oftere opp på tunet, og etter hvert føles det som om hun er blitt en del av familien. Men finnes hun virkelig eller er hun bare et resultat av et desperat ønske om barn?

Tematikken er barnløshet, sorg, natur, vennskap, mot og kjærlighet og fortellingen er helt fri for klisjeer, noe som er uvanlig i slike typiske kvinnebøker.

Fryktelig irriterende er det likevel at forlaget ikke har tatt seg tid til en grundig språkvask og korrekturlesing. Det er mange år siden hvalp var godkjent skrivmåte i Norge, og hvorfor kan man ikke ha én måte å signalisere dialog på? Å veksle mellom anførselstegn og ingen tegn blir både rotete og forvirrende.  Likevel er dette en så vakker historie med nydelige naturskildringer at den fortjener mange lesere.

Terningkast 5