søndag 26. september 2010

Blåbær

Denne blåbæra plukket jeg i går ettermiddag på et fjelltopp som heter Ulvehenget. Det var nydelige bær, og ingenting var ødelagt. Hele området var mørkeblått, så er det noen i Altaområdet som ikke har fått fryseren full av blåbær er det fremdeles mulighet!

lørdag 25. september 2010

Lydbøker : Opp i flammer og Lucifers evangelium

Jeg er veldig glad i lydbøker. Lydbøkene hjelper meg til å få lyst til å gjøre husarbeid. Det er helt sant. Alle som kjenner meg forstår på ryddighetsnivået om jeg akkurat er ferdig med en god lydbok, er midt inne i en god lydbok, eller verst av alt; lenge siden det har vært gode lydbøker i dette huset gitt....


Denne lydboka hørte jeg i sommer og det er bok to i en trilogi. Det er egentlig ingen grunn for noen å lese/høre denne boka hvis man ikke har fått med seg bok en; Dødslekene.  Akkurat som i den første boka er det en dyster stemning som aldri slipper taket, og det er mye vold og drap. Faktisk så mye at da det var 3 cder igjen så bestemte jeg meg for å droppe resten av boka. Det var så mange vurderinger på hvem man skulle drepe og hvorfor at jeg ble helt forstyrret. Men - selvfølgelig, boka er jo spennende og dette er jo bare bok to, altså måtte jeg høre den ferdig.
Konkluderer med at det er en helt grei bok, jeg er ikke superfan og er ikke sikker på om jeg kommer til å høre bok tre. Jeg hadde lånt med meg papirboka hjem og begynte å lese, men noe var helt galt, og plutselig skjønte jeg hva det var - jeg hadde hørt bok en som lydbok. Jeg savnet Ulrikke Hansen Døvingen sin stemme, og fikk ikke til å lese selv. Merkelig fenomen det der.


Tom Egeland vant Rivertonprisen i 2010. Dette var mitt første møte med både Tom Egeland og hans helt; arkeologen Bjørn Beltø. Historien var spennende, helt absurd og ganske ekkel til tider. Det er grusomme ritualdrap og dommedagssekter og det er jo ikke slikt jeg vanligvis liker å høre på, selv om den boka jeg hørte før denne; Opp i flammer heller ikke var noe søndagsskole akkurat.
Jeg likte bare boka sånn passelig. Oppleseren var flink og jeg led altså ingen nød, men det var bare en helt middelmådig opplevelse.

onsdag 22. september 2010

Vigdis Hjorth : Snakk til meg : Cappelen Damm, 266 sider


 Utmattende om ensomhet - Publisert  i Altaposten 22. september 2010

Vigdis Hjorth er en av Norges mest kjente forfattere. Hun debuterte i 1983 med en barnebok hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. Siden har hun blant annet fått Kritikerprisen. Denne gangen har Hjorth skrevet en bok der hun leker med språket, klisjeer og stereotypier.

Bibliotekaren Ingeborg har vært enke i mange år. Hennes eneste familie er en voksen sønn som bor i Stockholm. Hun har lite kontakt med ham, og hun savner han veldig. Men fordi hun er redd for å kvele han med morskjærlighet tar hun sjelden kontakt.

Sønnen kommer ikke hjem til jul, og ikke for å feire det nye året heller. Kollegaene på biblioteket er kun kollegaer, og venner har hun ikke. Ingeborg er et ensomt menneske som mest av alt savner sønnen sin. I nyttårshelga reiser hun til Cuba, alene. Hun skal tilbringe noen uker der, og disse ukene vil forandre livet hennes for alltid. For i hotellhagen spiller et tremannsorkester hver kveld og en av de første kveldene hennes, kommer den kjekkeste musikeren bort til Ingeborg og innleder en samtale. Det er juristen Enrique. For å holde liv i seg selv og resten av familien spiller han for turistene. Ingeborg og Enrique innleder et forhold. Ingeborg ser at Enrique er en langt over gjennomsnittet vakker, ung mann, mens hun selv er en langt under gjennomsnittet attraktiv kvinne, og  i tillegg mye eldre enn han. Hun er snart femti år, hun er kjedelig og grå, og det eneste hun har, og som han vil ha, er penger. Da hun reiser hjem til Norge begynner hun likevel arbeidet med å få oppholdstillatelse til Enrique. Hun møter på byråkratiske politimenn som gransker henne fra øverst til nederst og lurer på hvem som tok det første skrittet til det påståtte seksuelle forholdet? Hun må lyve, må fortelle at det var henne, men ingen tror på det hun sier. Kan Enrique være forelsket i henne? Eller bruker han henne, slik også hun bruker ham?

Det er enkelte elementer i denne boka som minner om bøkene til Gert Nygårdshaug. Språket, med et nesten konstant fravær av punktum er nok det viktigste og mest åpenbare likhetspunktet. Men også i beskrivelsene av stemningen på Cuba beveger Hjorth seg nær Nygårdshaugs prosa. Tempoet er hektisk, og setningene er lange og detaljrike:

”Uåpnede kasser, halvtømte kasser, bunker med gulnede aviser, magasiner, bøker i laser, utleste revnede skinninnbundne bøker, solgte de noe, var det system i galskapen, som om alle Havannas dødsbo var kjøpt opp av dette lokalet, en blanding av salgsbod, lesesal og lager i rom innenfor rom, en seng, noen lenestoler, et kjøleskap, flere bøker, lengst inne en bakhage med potteplanter, et vissent mandarintre, noe som lignet villvin opp murveggen, flere unge menn, fulle askebegre, kaffekopper, ville jeg ha kaffe?”

Store deler  av boka er skrevet som et brev til sønnen. Det er slitsomt å lese på grunn av de lange setningene og de relativt hyppige temposkiftningene i teksten, men også på grunn av Ingeborg. Det er som om hele dama tappet meg for energi. Men likevel, god bok!

Terningkast 5

mandag 20. september 2010

Osloturen

Jeg var i Oslo fra ettermiddagen på tirsdag til onsdag midt på dagen. Jeg skulle treffe Groskro og spiste middag sammen med henne på litteraturhuset. Det gjorde jeg og det var veldig koselig. Jeg hadde aldri truffet henne før, men vi har lest hverandres blogger lenge, og da er det nesten som om det er gamle kjente man treffer. Senere på kvelden var det kritikerseminar, også det på litteraturhuset. Jeg hadde det veldig hyggelig der og lærte masse. Onsdag morgen ble jeg vekket av telefonen veldig tidlig. Det var en venninne som ville vite mer om leseagentene. Kunne jeg kanskje ta med meg en forfatter og komme på hennes arbeidsplass en dag? Og da svarte jeg jo selvsagt at det kunne jeg sikkert, og klokka var knapt passert 8 før jeg spaserte ut i en deilig klar høstluft og inntok dagens frokost mens følte meg som et travelt bymenneske. Min venninne Bokdama hadde fristet med et besøk hos henne på Cappelen Damm, og det takket jeg selvfølgelig ja til. Jeg ruslet nedover og klarte å gå meg vill mellom slottet og Akersgata, og det  er vissnok godt gjort. Men jeg fikk god hjelp fra flere forbipasserende og det er jeg glad for.
Cappelen Damm besøket var veldig fint. Det var hyggelig å treffe Bokdama igjen, og det var litt spennende å få omvisning i de flotte lokalene til Cappelen.

På Gardemoen fikk jeg tid til å arbeide litt med artikken om kritikerseminaret og det var jeg fornøyd med. Kom hjem ganske sent på kvelden, gjorde artikklen ferdig og la meg ut på morgenkvisten. Sto opp litt senere på morgenkvisten for å starte med opplæring på min ekstrajobb 10,87 % stilling i helsevesenet (som skal gi meg mulighet til å reise med elvebåt på Mississippi i mange uker neste sommer). Så sånn er det......

Jeg har lest endel bøker og hørt noen lydbøker i det siste, det har jeg ikke blogget om. Jeg har ikke prioritert  å skrive blogginnlegg, og det blir nok nedprioritert i tiden fremover også. Jeg planlegger å legge ut anmeldelsene som blir trykket i Altaposten, og så kan jeg kanskje fortelle om  hvilke bøker jeg har lest/hørt, men uten å direkte anmelde dem. Sånn må det bare bli en stund fremover, med to 30 vekttallsstudier, to deltidsjobber og mange planlagte reiser, nå er det bare noen dager til jeg reiser til Berlin, og etter det er det bare noen uker til koffertene må pakkes igjen, for da er det Marrakech som gjelder. Yepp Yepp!!!

lørdag 18. september 2010

Bokutgivelse og kritikerseminar

En hyllest til Nøste Kendzior - Publisert i Altaposten 18. september 2010

Nøste Kendzior

Hadde Nøste Kendzior fått leve ville hun kunnet feiret  60 årsdag denne sommeren. Slik gikk det ikke, hun ble syk og døde i desember 2006 etter kort tids sykdom. Nøste var født i Vardø i 1950 og var litteraturkritiker, skribent, essayist, kåsør og skjønnlitterær oversetter. Hun var utdannet cand.philol fra Universitetet i Oslo.
De fleste Altaværinger over 30 år vet nok hvem Nøste var og husker henne kanskje best fra NRK’s morgenkåserier gjennom mange år, og fra hennes aktivitet her i nord - i Alta - som leder av Nordisk Informasjonskontor. Som kritiker var hun i femten år tilknyttet NRK i blant annet Kritikertorget, Boktilsynet og Kulturnytt.
Hun oversatte over femti bøker til norsk, der hovedvekten var fra finsk, men hun oversatte også fra dansk og svensk. I 1997 fikk hun Den finske stats pris til en utenlandsk oversetter. Dette var en hedersbevisning hun fikk for arbeidet hun hadde gjort i forbindelse med Aleksis Kivis Sju brødre. Hun fikk også prisen som Årets litteraturkritiker i 2000. Hun var gift og hadde en datter.

Kritikerseminar

Norsk Kritikerlag arrangerte 14. september et kritikerseminar på Litteraturhuset i Oslo der temaet var hvor personlig en litteraturkriker kan være. Utgangspunktet var tekstene til Nøste Kendzior. Panelet besto av forfatter Vigdis Hjorth, høgskolelektor Magne Lindholm og litteraturkritiker Margunn Vikingstad. Forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket Trond Haugen var ordstyrer. Mange hadde møtt frem, og panelet drøftet temaet grundig før det ble åpnet for spørsmål fra salen.
Alle i panelet trakk frem Nøstes store vilje til å ta litteratur på alvor, hennes ureddhet, henne store kunnskapsbase og hennes gode og personlige stemme. Det at Nøste var engasjert og tydelig viste frem hvem hun var, ble kommentert av flere. Det var ingen tvil om hva hun mente, og hun hadde evne til å formidle det på en måte som de aller fleste forsto. Hun hadde også kunnskaper om mye, og skrev både for- og etterord til flere av bøkene hun oversatte.
Vigdis Hjorth mente at litteraturkritikken har litterær verdi i seg selv og hun fortalte at hun  hadde tatt lærdom og utviklet seg etter å ha lest anmeldelser der kritikeren hadde vært reflektert og diskutert hvorfor noe var godt eller dårlig.
Mange forfattere opplever litteraturkritikeren som kunnskapsløs. Det var aldri Nøste. Hun var derimot det som ordstyrer Trond Haugen kalte for en velpleid personlighet. Panelet var enige i at litteraturkritikken i dag manglet tydelige stemmer. En skjønnlitterær tekst er et kunstverk det er umulig å møte objektivt. Det er i møtet mellom leser og kunst at noe skjer, og det ble trukket frem at Nøste krevde noe av litteraturen, hun ville at noe i henne skulle forandres i møte med teksten.

En nøstologi…..

Norsk kritikerlag hadde i anledning 60-årsdagen siden Nøstes fødsel tatt initiativ til  en bokutgivelse med et utvalg av hennes beste tekster. Kritikerlaget hadde først kontaktet mannen hennes, Carsten Ohlmann som ble begeistret for ideen. I fellesskap ble man enige om å høre om  Kjell Olaf Jensen, som er en av Norges fremste litteraturkritikere og oversettere, og samtidig var en nær venn av Nøste, ville påta seg vervet som redaktør, og han sa ja! Jeg har lest utdrag fra boka, og i forordet som Kjell Olaf Jensen har skrevet står det blant annet:
“ Det er forbausende hvor høyt elsket Nøste var, når man tenker på hvor provoserende hun likte å opptre. Det har nok noe med respekt å gjøre, respekt for oppriktighet og ærlighet, og henført glede over en formuleringsevne få kunne overgå. Nøste hadde sterkere evne både til å begeistres og til å spre lyn og torden enn de fleste jeg kjenner; utvalget av formfullendte skjellsord kunne også få en til å stoppe opp og måpe av beundring. Dessuten varte det aldri lenge.“
Samlingen av Nøstes tekster, som nå utkommer på Bokvennen Forlag, har fått tildelt en helt egen sjangerkategori. Hovedtittelen ”Kjøss mæ!” følges opp med undertittelen ”En nøstologi”. Nøstologien innledes med noe som forlaget har valgt å kalle et tidligere upublisert romanfragment. Carsten fortalte at det ikke var noen hemmelighet at Nøste hadde en kompleks og vanskelig oppvekst. Det som derimot har vært en hemmelighet var at hun hadde begynt å skrive en roman om oppveksten. Hun hadde ikke båret på noen stor drøm om å etablere seg som skjønnlitterær forfatter.  Å være oversetter og kritiker var hun fornøyd med. Men hun hadde et stort behov for å reflektere over barndommen sin, både de gode og de vanskelige minnene fra hennes høyt elskede Vardø  fordi hun gjennom å skrive om barndommen kunne finne svar på mange av de spørsmålene og traumene hun bar med seg. Temaene som blir behandlet er Vardø, moren, faren, broren, foreldrenes skilsmisse og en traumatisk barndom.
Her er et lite utdrag der hun forteller om moren:
”Fra hun som femtenåring smakte den første slurken, visste hun at dette kom til å bli hennes himmel og helvete. Hennes arbeidsomhet og en drastisk sans for orden, hjalp henne til å holde trangen i sjakk, for det meste. Men best som det var la hun egneforkleet fra seg og forsvant for en dag eller to. Opptakten var som regel en fremmed båt, med spennende karer og spennende varer som la til kais.”

Pappas sportsjente

Nøste knyttet seg sterk til faren, og han kalte henne Pappas Sportsjente. Han sviktet henne senere totalt, og dette satte dype spor. Mye av det som blir beskrevet er så vilt at ingen vil tro på det. Om det er sant får vi jo aldri vite. Kjernen i fragmentene er ikke fiksjon, men hun tok seg store kunstneriske friheter, spesielt i omtalene av broren.
Under  paneldebatten i Litteraturhuset mente Magne Lindholm at nøstologien er en lærebok, ja han sa faktisk at det var en av de beste bøkene som var skrevet om litteraturkritikk. Jeg har kun lest romanfragmentene, og selv om dette er tekst som bare delvis er bearbeidet er det høy litterær kvalitet over materialet. Det er havet og døden og savnet og sorgen og kjærligheten. Jeg ser frem til boka kommer i salg. Den skulle egentlig vært sluppet 14. september i anledning kritikerseminaret, men på grunn av uheldige omstendigheter med trykking blir den litt forsinket. Men det er noe å glede seg til, og jeg tror at mange vil få et nytt og mer nyansert bilde av Nøste Kendzior; hun kunne framstå som ganske hard på yttersiden, men vi får her et bilde av et følsomt menneske som er myk innerst!

tirsdag 14. september 2010

Nøstologi

Dette fant jeg på Bokvennen forlag sine sider:

"Nøste Kendzior (1950–2006) var litteraturkritiker, oversetter, essayist og radiokåsør. Denne boken – en nøstologi – er et utvalg av hennes beste og mest gjennomborende tekster. Kendzior betraktet seg selv som en oppdagelsesreisende, og det er så visst en oppdagelsesreise leserne her blir tatt med på: Utvalget innledes med et tidligere upublisert romanfragment, og derfra går ferden videre til steder i litteraturen og språkets verden der de «evige greiene» stadig gjør krav på vår opp merksomhet. Nøsto logien er redigert av Kjell Olaf Jensen."

I morgen er det også kritikerseminar på Litteraturhuset, der Nøste Kendizior sine bokanmeldelser skal diskuteres og drøftes. Jeg skal jo dit, gleder meg! Nøstologien skal slippes i morgen, og da regner jeg med at slippstedet er Litteraturhuset. Hvis ikke blir jeg skuffet!

søndag 5. september 2010

Nå har jeg lest

Snakk til meg av Vigdis Hjorth og Bokbindersken av Belinda Starling. Jeg planlegger å begynne på Øya under havet av Isabel Allende, og så fortsette med Bernhard Hvals forsnakkelser av Lars Saabye Christensen. Skal ihvertfall anmelde Snakk til meg og Øya under havet for Altaposten, og så får vi se om det kun blir bloggomtaler på de to andre. Det er travle dager, og jeg har ikke prioritert lesing. Jeg er innom andre blogger, men har vært dårlig på å kommentere, det blir kanskje bedre utover høsten.

Sofabilde av Lihku

lørdag 4. september 2010

Dramastudenten

Det er meg det! Etter tre dager har jeg flirt så mye at jeg har vondt i magen. Jeg er helt utmattet og superlykkelig over at jeg valgte å ta drama. Foreleseren vår er lektor på Høgskolen i Finnmark, skuespiller, regissør og forfatter (blant annet). Han heter Anders A. Johansen og har gitt ut flere barnebøker, blant annet fantasyserien Nattefolket (Gyldendal). Det virker rett og slett som om han vet hva han snakker om når han snakker om drama.

På neste samling skal vi på overnattingstur og lære oss å blåse flammer, fekte med sverd og sjonglere. Jeg gleder meg vilt og sånn passelig hemningsløst.

Trollholmsund - Porsangerfjorden, august 2010