torsdag 29. april 2010

Lene Kaaberbøl og Agnete Friis : Gutten i kofferten, Gyldendal, 298 sider


Nervepirrende - publisert i Altaposten 29. april 2010

”I kofferten lå det en gutt. En naken, lyshåret gutt; liten og spinkel, neppe mer enn tre år gammel. Sjokket fikk henne til å ramle bakover mot den grove plastveggen på containeren. Han lå med knærne helt opp til brystet, brettet sammen som en skjorte, ellers ville han ikke fått plass. Øynene hans var lukket, og huden lyste hvit i skinnet fra lysstoffrørene. Det var først da hun så at leppene hans skilte seg litt, at det gikk opp for henne at han var levende”.

Slik begynner denne romanen som danskene kåret til årets beste kriminalroman i 2008. Hovedpersonen er Røde Kors -sykepleieren Nina Borg. Hun arbeider med flyktninger i Danmark, men hun har også erfaring fra krigsområder rundt omkring i verden. En dag får hun en telefon fra en venninne som ber Nina hente en koffert i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København. Fra det øyeblikket Nina åpner kofferten og finner denne lille gutten er hun i livsfare. Barnet er i live, men dopet ned. Nina velger å ikke levere gutten til politiet, fordi hun er redd han skal bli et av disse utallige barna som forsvinner fra danske asylmottak hvert år. Beslutningen om å redde gutten setter hennes eget og andres liv i fare, for han er en handelsvare, og i menneskehandel er det mye penger.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen, annet enn at det er usedvanlig skummelt og velskrevet. Grunnen til at det er så skummelt er at alt som beskrives kan skje. Det er virkelighetsnært og skremmende, og forfatterne setter fokus på viktige kulturelle og politiske saker.

Ingen av forfatterne har skrevet krim før, og dette er første bok i en planlagt serie på 3 bøker der Nina Borg er hovedpersonen. Bok to kom ut i Danmark for noen uker siden, og den har også fått gode kritikker.

Oversetteren har gjort en jobb hun ikke bør være særlig stolt av. Jeg skjønner at det kan være en utfordring å oversette fra et språk som er så likt norsk som dansk tross alt er, men desto viktigere er det at oversetteren er nøye. Her virker det som om det har gått alt for fort, og resultatet blir danske setninger som blir forsøkt fornorsket. Det er ikke bra. Til tross for dette er boka en av de beste kriminalromanene jeg har lest på veldig lenge, og den som kan holde seg uberørt og uengasjert når man leser om gutten i kofferten, ja den personen vil jeg ikke møte en sen kveld i lysløypa!

Terningkast 5


onsdag 28. april 2010

Bokforvirring - Del 1, de første 100 sidene

Statue på et torg i Sevilla

Nå har jeg lest 100 sider i Sjisjkins roman Venushår og jeg skjønner ikke hvor lesefesten som Marta Norheim, eller Adresseavisens anmelder (har han lest og kopiert Norheims tanker?, det er skummelt likt), er blitt av. Ok, rett skal være rett, det er bare hundre sider lest, og jeg har fremdeles 430 sider igjen, men jeg bruker en time på 10 sider. Og det selv om jeg har sendt gubben på jobb, er alene i huset og alt er helt stille. De eneste lydene jeg hører er kattene som ligger på hver sin stol og snorker, og så litt tassing fra hunden som går mellom første og andre etasje. 
Da jeg hadde lest de første sidene begynte jeg å tenke at dette er en bok veldig få (i hvert fall som jeg kjenner) vil gidde å lese, og så husket jeg de gode anmeldelsene, og så husket jeg at jeg hadde trodd at dette kom til å bli en stor litterær opplevelse. Og hvorfor trodde jeg det? Jo, fordi Mikhail Sjisjkin var en av hovedattraksjonene under Finnmark Internasjonale litteraturfestival, og jeg var og hørte han lese fra sin egen roman. Han leste på russisk, som jeg skjønner littegranne av, siden jeg har studert russisk, men vi som var tilstede fikk også den norske oversettelsen på storskjerm.
Den andre grunnen til at jeg var sikker på at jeg ville like boka er at oversetteren er min gamle russisklærer. Hun er en av de flinkeste (kanskje DEN flinkeste) læreren jeg har hatt, og hun er hyggelig, dyktig og så imponert over Sjisjkins arbeid at hun var rørt da hun hørte ham lese.

Dette er ingen bokanmeldelse, jeg har bare lest 100 sider, og jeg har tenkt å lage en bloggpost for hver hundrede side, for å skildre prosessen jeg går igjennom. Men altså; for meg fremstår teksten som ganske rotete, og forvirrende. Jeg tar med et eksempel der hovedpersonen; den navnløse tolkeren skriver et brev til sin sønn; Nebukadonosaur:

Side 95, annet avsnitt

”Så det er ikke noe å undre seg over, hvis De mottar denne min epistel med nyheter kanskje først om mange år. Her er klokken nå halv ett. Og tidspunktet halv ett her hos meg flytter over til Dem. Jeg har vel forresten tidligere nevnt at det er noe som ikke stemmer med tiden her i dette grenseløse landet. Denne tiden, halv ett, er stablet ned under noen banankasser. Jeg har ikke pakket dem ut etter flyttingen. De står bare der langs veggen. Da jeg kom hit, lot jeg dem stå sånn foreløpig, de første dagene, jeg skulle pakke dem ut senere, men så trakk det ut med de første dagene, de kom etter hvert til å ta opp i seg flere årstider, snøen som virvlet ute i naturen og myggens summing”.

Dagsavisens anmelder Kjell Olaf Jensen tror ikke svært mange lesere vil begeistres. Det tror ikke jeg heller. Del to i denne fantastisk spennende prosessen kommer når jeg har fått lest nye 100 sider!

tirsdag 27. april 2010

Æ e så irritert

At æ må bare skrive på dialækt! 

- Det e snestorm ute, og det e helt latterlig
- Æ bruke en time på å læse ti sia i en bok som andre mene e en læsefæst
- Katta syns åsså at det e absurd kaldt ute, så han har pissa på det svarte skjørtet mitt som lå på vaskerommet  
- Æ har ikke mer Yogi te igjen
- Æ e blakk
-Den lydboka æ begynte på har en helt forskrekkelig dårlig innleser - blah

Næmlig

mandag 26. april 2010

Julie & Julia


 

En søt film

I går kveld så jeg denne søte filmen, som faktisk handler om blogging! Jeg trodde den bare handlet om mat og matlaging og litt sånn dill dall, så jeg ble veldig overrasket da jeg skjønte at selve blogginga var en stor del av filmen. 
Jeg likte filmen godt, noe som ikke er så veldig rart da jeg ikke kan huske å ha mislikt en eneste film Meryl Streep har en stor rolle i. 

søndag 25. april 2010

Helene Guåker : Kjør! - Cappelen Damm, 159 sider

Ungdomsbok

Etter flere anbefalinger bestemte jeg meg for å lese denne boka. Jeg hadde sett boka i katalogen til Cappelen Damm, men syntes verken tittelen eller coveret fristet, men bestemte meg likevel for å gyve løs på denne.

Boka handler om Marianne og hennes store lidenskap; en rød Chevelle Big Block SS. Når vi blir kjent med Marianne ligger hun i en sykehusseng. Hun har vært  en alvorlig bilulykke, og er hardt skadet. Hennes første tanke når hun våkner er: Hva med bilen?

Marianne var gravid, men hun mistet barnet i ulykken, og hun vil ikke at noen skal vite at hun har vært gravid. Hun er veldig endimensjonal, og umoden.

Romanen er skrevet på dialekt, kanskje fra Mjøsa? Som ekte finnmarking var det ingen problemer med å lese, og i løpet av en kveld var boka ferdiglest. Selv om boka var lett å lese, så ga den ikke så mye rent litterært. Jeg tror den vil passe bedre til ungdommer, og å bruke denne som pensum i norskfaget på bil & mekk, ville kanskje være veldig populært?

Tormod Haugen : Georg og Gloria





En bittersøt liten fortelling


Dette er en barnebok/ungdomsbok/voksenbok om den vanskelige kjærligheten. Det er nemlig sånn at Georg elsker Gloria. Han elsker smilehullene, fregnene, det røde, strie håret og måten ranselen hopper på ryggen hennes. Gloria hater Georg; den tykke magen, hvor kalvbent han er og det pistrete håret. Men Gloria elsker Edvard, for han er så vakker og ven og populær.
Det tar ikke mer enn 15 minutter å lese denne lille søte boka. Illustrasjonene er helt perfekte og passer så godt til teksten, som er både underfundig, vittig og morsom. 
Konklusjon: En søt liten bok - og kanskje helt perfekt å bruke for å snakke om følelser på barneskolen?

lørdag 24. april 2010

Tomm Kristiansen - Presidentens mann, oppdrag Sør-Sudan - Lydbok



Lærerikt om Sudan





Kunnskapen min om Afrika generelt, og Sudan spesielt var ikke så veldig stor før jeg hørte denne lydboka. Noen ekspert ble jeg ikke av å høre denne lydboka, men interessen ble ihvertfall betydelig større.

Tomm Kristiansen har arbeidet som journalist i NRK i mange år, og han har vært korrespondent i forskjellige deler av Afrika i mange perioder. I 2006 begynte han å arbeide som rådgiver for Sør-Sudans president Salva Kiir. Denne boka er basert på forfatterens egne dagboknotater, erfaringer og opplevelser de to årene har arbeidet for presidenten.

Det er Tomm Kristiansen selv som leser, og det fungerer veldig godt. Boka starter med litt historie om Sudan og Sør-Sudan, og om fredsavtalen mellom nord og sør som ble underskrevet i 2005.
Jeg ble veldig fascinert av Kristiansens fortelling, så etter å ha hørt 3 cder begynte jeg å lete på nettet etter informasjon, bilder og kart over Sudan. Det ga selvfølgelig lytteopplevelsen en ekstra dimenson når jeg visste hvor Juba (hovedstaden i Sør-Sudan), lå i forhold til Khartoum (hovedstaden i Sudan), og når jeg visste hvordan Salva Kiir og Al-Bashir så ut.

Jeg har lært mye og jeg liker måten Tomm Kristiansen formidler på. Som journalist er han vant til å se bak overskriftene, og det syns jeg at jeg merker på måten han presenterer materialet. Jeg har lyst til å høre flere lydbøker med tema Afrika, og gjerne ført i pennen av Tomm Kristiansen.

torsdag 22. april 2010

Kristin Marie Berstad : Tvang - Tiden, 273 sider

Er dette Knausgård light?

Nå må jeg bare skynde meg å si at jeg ikke har lest noe av Knausgård, men jeg har fulgt med på diskusjonene og anmeldelsene, så jeg har dannet meg et bilde av hva han skriver, og kanskje hvorfor han skriver?
I allefall er det slik at hovedpersonen i Berstads bok egentlig ikke ønsker å skrive; men hun gjør det fordi hun må. Hvis hun mister evnen til å skrive kan hun like gjerne dø - slik føler hun det. Det er en ung kvinnes dagbok vi leser. En ung kvinne som er forelsket i kjæresten sin, og som blir matret av tvangstanker, blant annet er det en tanke som sitter fastspikra i hodet hennes: Drepte jeg en baby da jeg var fem år gammel? Hun bruker store deler av tiden sin på denne tanken, og spiller episoden frem og tilbake i hodet. Hun og en venninne passet en baby som lå i en barnevogn, og så tippet barnevogna. Babyen ramlet ikke ut av vogna, men i tankene til hovedpersonen er det en usikkerhet; enn om det har skjedd, og ingen vil snakke om det for å skåne meg?
Hun går også i evig redsel for at kjæresten skal være utro. Hun lukter på han, leter etter fremmede hårstrå, fremmede lukter i rommet.
Berstad beskriver tett og nært, og går tett på detaljer. Dette er Berstads debutbok. Jeg leste andreboka hennes; Ynde, da den kom ut nå i vår. Jeg likte den også, og jeg gleder meg til å følge Berstad videre. Hun er dyktig og tøff!

fredag 16. april 2010

Noe av det dårligste jeg har lest


Det eneste vi ønsket oss var alt: Janelle Brown - Cappelen Damm

Dette var en bok jeg hadde tenkt å anmelde i Altaposten, men dessverre klarte jeg ikke å lese mer enn 80 sider før jeg måtte gi meg. Jeg leste likevel de siste 30 sidene også for å få bekreftet det jeg allede visste. Dette var ufattelig dårlig! Jeg så en anmeldelse i en amerikansk avis, New York Times (tror jeg, husker ikke helt), men der mener anmelderen at boka er så dårlig at selv om dette er lettfordøyelig kvinnelitteratur som passer godt å ta med seg på stranden, så er innholdet så dårlig at det er et under hvis ikke leseren kaster boka på havet. Det er altså ikke noe å rope hurra for. Og hva handler så denne boka om? Jeg siterer baksideteksten:

Da Paul uten forvarsel bryter ut av et 29 år langt ekteskap samme dag som han går på børs med eget firma og gjør stor suksess, bryter Janice sammen. Datteren Margaret, en ultrafeminist med eget magasin på konkursens rand, kommer for å hjelpe. Yngstedatteren Lizzie på 14 strever også med livet, og de tre kvinnene må finne ut av sin nye situasjon både med seg selv og med hverandre."

Nei fri og bevare meg, og når skal jeg lære at det er bare tull å lese slike bøker, de gir jo ingenting?

søndag 11. april 2010

En vakker bok!


Michael Ende : Momo - eller kampen om tiden


Jeg må med skam melde at dette var mitt første møte med forfatterskapet til Michael Ende, og jeg er 100 % solgt! 


Michael Ende ble født i 1929 i Garmisch- Partenkirchen. Faren var en berømt kunstmaler, moren var psykolog. De flyttet etterhvert til Munchen og bosatte seg i en kunstnerbydel. 
Ende debuterte i 1960 og var produktiv helt til han døde av magekreft i 1995.


Momo - eller kampen om tiden er klassifisert som en barnebok, selv har forfatteren sagt at han skriver for alle barn mellom 8 og 80. Boken kom ut i 1973 og er en ubeskrivelig vakker bok, som handler om vennskap, lytting, fantasi, og hva vi gjør med tiden vi har fått utdelt. 

"Hun kunne lytte slik at usikre eller ubesluttsomme mennesker plutselig visste på en prikk hva de ville. Eller slik at de forknytte plutselig følte seg frie og modige. Eller slik at ulykkelige og nedtrykte ble glade og fulle av håp. Og hvis én mente at livet hans var bortkastet og betydningsløst, at han bare var én blant millioner, en som ikke spilte noen rolle i den store sammenhengen og som kunne erstattes like lett og smertefritt som en rusten skrue i en maskin - og han gikk og fortalte lille Momo alt dette, da ble det på en forunderlig måte klart for ham allerede mens han snakket, at han tok grundig feil og at han med alle sine feil og lyter likevel var et enestående individ, og derfor også var viktig her i verden på sin egen spesielle måte. Slik kunne Momo lytte!"

fredag 9. april 2010

Det får være måte på å bruke lang tid på en lydbok!

Herbjørg Wassmo : Hundre år - Lydbok - lest av Gjertrud Jynge

Jeg er usikker på hva jeg skal mene om denne lydboka . Jeg er veldig glad i Herbjørg Wassmo sine bøker, og egentlig likte jeg Hundre år også, men jeg har brukt tre måneder på å høre den ferdig - og det er ny rekord i tidsbruk på en lydbok. Derfor skal jeg avstå fra å vurdere den. Men jeg kan jo si at den kvinneskikkelsen som berørte meg mest var Sara Susanne; oldemora til forfatteren.

Nå skal jeg rydde på kjøkkenet, kanskje lese litt, drikke litt rødvin og kose meg!
God helg!

lørdag 3. april 2010

Påsketur


I dag var jeg på påsketur sammen med mannen. Vi tok med oss hver vår store ryggsekk lastet med reinskinn, reinkjøtt, kaffekjel og ved, og selvfølgelig lesestoff. Det var deilig å sitte i solsteken og drikke bålkaffe og lese om hva sønnen til Ukko Overgud klarer å utrette i et stadig mer sekularisert samfunn.  Skal anmelde boka for Altaposten, så anmeldelsen kommer på bloggen når den har vært i avisa. Fortsatt god påske til dere alle!