søndag 27. desember 2009

June Sofia Strask : Fandens Friller : Nordnorsk Forlag, 226 sider

Veldig bra!

Alta er en ganske liten by, det bor ca. 18 000 mennesker her, og noen av disse er forfattere. Den mest kjente er nok Laila Stien. Vi har også Karen Anne Buljo, (kollega ved Alta videregående) Men vi har flere, og June Sofia Strask ga ut en ny bok i november 2009. Jeg tenkte at jeg skulle anmelde den for Altaposten,  men først ville jeg lese hennes første roman for voksne -  Fandens friller. 
Det viste seg at kulturredaktøren i Altaposten skulle anmelde Ravnejuvets hemmelighet selv, og det var jo helt fint det, men jeg leste nå likevel Fandens friller.

Det er hekseprosessene på 1600-tallet som er temaet for denne boka, og jeg er i utgangspunktet skeptisk til bøker utgitt på små lokale forlag, men denne gangen ble jeg skikkelig imponert.

Hovedpersonen er Elli Jonsdatter. Hun er 17 år når vi blir kjent med henne, og hun bor på Senja. Moren hennes er død, faren har tatt seg ny kone, og Elli føler seg ikke lenger velkommen hjemme. Hun drømmer om Bergen, og alt hun kan oppleve der. Men hun reiser til et lite fiskevær i Finnmark, Omgang, for å få seg arbeid. Her hører Elli om hekser, og om hvordan heksene blir brent på bål. Elli reiser fra Omgang for å få seg arbeid i Vardø, og det går ikke så veldig lang tid før også Elli blir mistenkt for å ha kontakt med djevelen.

Konklusjon: Veldig bra bok, med et godt språk og en spennende fortellling, basert på virkelige historiske hendelser. Noe språklig smårusk er det, men det er lite, og har ikke noe å si i forhold til helhetsinntrykket. Avslutningsvis tar jeg med et eksempel på nordnorsk banning, utdrag fra side 50:

- Di slogsprængte gorrhysa, ropte kona.

Gabriel Michael Vosgraff Moro : Der lyset slipper inn : Aschehoug, 264 sider



Egentlig skal jeg ikke si så mye om denne boka, annet enn at jeg har lest den. Boka er en av 8 nominerte til Ungdommens kritikerpris, og en av klassene som er med i år tilhører min skole. Derfor skal jeg avstå fra kommentarer. Men altså, den er lest :-)

Bergljot K. Nordal : Magda : Tiden norsk forlag, 184 sider

Flott debut


Flere bloggere, blant annet Knirk har skrevet om denne boka. Jeg var litt nysgjerrig på den, men hadde ikke egentlig tenkt å lese den. Men for noen uken siden kom den til biblioteket via innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur, og da kom jeg til å tenke på de gode anmeldelsene jeg hadde lest.

La meg bare starte med å si at jeg likte boka overraskende godt. Overraskelsen består av følgende: Forfatteren er født i 1976, og hun skildrer en eldre kvinnes liv på en så god måte at jeg blir imponert.

Hovedpersonen er Magda. Romanen starter den dagen Magda begraver Bodvar, mannen hennes gjennom mange år, og faren til deres to barn, Truls og Mari.
Vi følger Magda dagene etter begravelsen. Historien veksler mellom nåtid og fortid, og vi skjønner at det livet Magda har levd har vært full av forsakelser, men forsakelser hun har gjort fordi hun elsket mannen sin. Mannen som brukte tiden sin på bedehuset og bibelstudier, og som dro tilbake på jobben selv lenge etter at han ble pensjonist. For de andre visste ikke hvordan det egentlig skulle være.
Mannen som tok lykken og gleden fra henne, som holdt henne nede med ord og fakter, som denne gangen da hun lykkelig kom hjem:

- Og kvifor kjem du inn på denne måten då? Bodvar er vorten fast i stemma og fast i blikket og fast i hendene.
- Eg er berre glad i dag. Magda ser ned på hendene og handkleet. -Og er har planar om å bake kake og plante epletre i hagen vår! kviskrar Magda fortvila, for det var absolutt ikkje slik ho såg det for seg.  -Eg er ikkje yr, eg er lukkeleg.
- Av og til elskar du berre litt for mykje, Magda.
Så var alt sagt.


Men elsket Bodvar henne? Og hvorfor var Bodvar så sint på Truls? Og hvorfor var Truls så sint på Bodvar?
Språket er godt, og jeg likte temaet. En fin leseopplevelse!

fredag 18. desember 2009

Nå har jeg nasket




Eller egentlig har jeg jo ikke det? Men fant denne søte? videoen på bloggen til Ingrid. Og så fikk jeg så lyst til å ha den på min egen blogg.



Per Egil Hegge : Kunsten å skrive godt


Min helt - med skit på vingan


Nå overdriver jeg bittelittegranne, men jeg liker stilen til Per Egil Hegge. Nå har han skrevet en utrolig god bok om kommunikasjon, gramatikk og kunsten å være språkbevisst.

Boka er morsom, jeg har ledd høyt MANGE ganger, og jeg har lest høyt for gubben, MANGE ganger.  Et lite utdrag fra side 46:

"Dessuten blir man blind ikke bare for sine egne feil, men også for sine egne tvetydeligeter. Derfor er det en svært god idé å få en annen person til å lese igjennom det man har skrevet. Ektefeller er storartet egnet til slikt. I de fleste tilfeller er de kritisk anlagt, eller de blir det etter hvert, underlig nok."

Jeg ble også særdeles fornøyd da jeg leste hva han mener om fagfolk (og andre) som bruker fremmedord der det finnes norske ord. Følgende er hentet fra side 35:


"På 1100- og 1200- tallet brukte skoleastikerne, en gruppe filosofer som hadde Sokrates og Platon og noen av deres samtidige som forbilde, en svært vanskelig terminologi som en kombinasjon av sperrebom og sutteklut. De stengte alle andre ute ved hjelp av et ordforråd som bare de selv kunne forstå, og de styrket sin egen selvfølelse og pyntet på sitt eget selvbilde ved  å trøste seg med at de var glupere enn alle andre, siden ingen andre skjønte dem. I et moderne,  åpent samfunn har slike metoder og slike tanker karrig jord."

Dette var som søt kormusikk i ørene mine, og stor ble derfor øynene da jeg på side 88 leste dette:


"Enkelte av dem som vil ha radikale former, har gått inn for total sløyfing av n hvor den ikke er betydningsdifferensierende; det er den i ordpar som bygging/bygning og reising/reisning, og naturligvis i setting/setning. Denne radikale falanksen vil derfor også sløyfe n i ord..........."

Jeg stopper her for poenget mitt er ordet FALANKS. Måtte slå det opp i ordboka og der står det at det er:  Slagorden av tungt væpnet fotfolk som er oppstilt i flere geledd som står tett bak hverandre; tog av mennesker, sammenslutning, fylkning; bein (ledd) i finger el.tå."

Derfor er Per Egil Hegge akkurat nå en engel med skit på vingan!!!

Konklusjon: Dette er en  utrolig bra bok. Jeg har lånt den på biblioteket, og selv om jeg har lest den en gang, skal jeg sporenstreks ut og kjøpe meg et helt eget eksemplar, for jeg har mye å lære, og Hegge er en god lærer (hvis han slutter å bruke ord som falanks).

mandag 14. desember 2009

Sjekk det nordlyset!


(fotografert av Ulf Dahlslett)
I går kveld var det 14 kuldegrader i Alta. Jeg var ute og jogget mens nordlyset danset over himmelen. Samtidig var det andre himmelfenomener som kjempet om oppmerksomheten - Geminidene! Geminidene er navnet på en meteorsverm som jorden får nærkontakt med sånn ca. midt i desember hvert år. Vi så mange meteorer, og det var nesten absurd vakkert med nordlyset som danset på himmelen. Bildet er tatt i går kveld av en kollega. Jeg fikk det! Det er mitt, og det er nydelig!

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider


Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009

Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger.

Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller.

Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold.

”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ”

Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres. Stemninger og metaforer er de samme i forskjellige historier, og rådyret er for eksempel til stede i flere tekster. En novelle har også fått tittelen ”Rådyret”.

Forfatteren leker med språket, og det gjør at jeg får lyst til å lese alle novellene på nytt.  Historien som gjorde sterkest innrykk var ”Forbrytelse og straff”. Her er det mobbing og spiseforstyrrelser som blir gjenstand for Dahles underfundige vri.

Alle historiene handler om mellommenneskelige forhold, og det er ingen tvil om at forfatteren har et godt øye for samspillet mellom mennesker. Selv om de fleste novellene handler om vanskelige relasjoner, barnløshet, sorg, mobbing, og overtro er det ikke deprimerende å lese. Jeg føler meg heller privilegert som har fått lese disse novellene, og jeg blir i godt humør av å se skikkelig godt håndverk!

Terningkast 5




lørdag 12. desember 2009

Å få frem budskapet sitt




Jeg er så imponert over Obama! Talegavene og retorikken hans er helt fantastisk. Mens jeg satt her og tenkte på hvor flink han er til å få frem budskapet sitt, kom jeg til å tenke på en situasjon der jeg ikke var så flink til å få frem budskapet mitt. Denne replikkutvekslingen foregikk på Alta folkebiblitek for noen år siden.

Tar den på dialekt:

NN: Har dokker en god lydbok?
Æ: Ja, har du hørt om Anna Gavalda?
NN: Nei
Æ: Ho skriv så utrolig godt, og no har æ akkurat hørt en lydbok som heter Saman er ein mindre aleine, og den var så utrolig god, ja, æ gråt på slutten, og ikke for at det va så trist altså!
NN: Akkurat, så den er god?
Æ : Ja, en flott opplevelse, og selv om den e på nynorsk, så merke du det ikke. Det e så bra, og ho som læs gjør det på en fantastisk måte. Æ e begynt å elske nynorsk etter den hær opplevelsen.
NN: Hmm, tja, hvis du mene den er god, så tar æ den.

Det gikk noen dager og så kom en venninne på besøk. Hun er venninne med NN. Hun fortalte hvor forundret NN var blitt da hun kom hjem og satte på lydboka. For hun trodde lydboka handlet om SAMER, - på dialekt sier vi jo saman, om samene, og vi bor jo midt i sameland, så det var jo ikke helt utenkelig at hun skulle gjøre den koblinga. Det at hun kunne misforstå budskapet mitt tror jeg at jeg må ta på min kappe; når jeg blir veldig begeistret, blir jeg veldig begeistret, litt sånn Røed Ødegaard begeistret hvis du skjønner? Prater kjempefort, blir rød i kinnene, og snakker med armene og kan noen ganger finne på å gjøre et lite hopp.

torsdag 10. desember 2009

Ingunn Aamodt : Romeo og Javeria - Omnipax, 86 sider


Evig aktuell ungdomsbok

Jeg gikk og rydda på hylla her om dagen, og plutselig sto jeg med denne lille ungdomsboka i hånda. Hadde aldri sett den før, og ingen hadde lånt den, selv om den ble utgitt i 2007.  Jeg tok den med inn på kontoret, åpna og begynte å lese. Var hekta fra de første setningene:

"Det var desember, og Satans symbol lyste fra alle hus. Satans symbol - det  var det julestjernene ble kalt av de som var i Sannheten,  for de visste at julefeiring var djevelens påfunn."

Romeo og Thomas er to  unge gutter som er Jehovas vitner. De går rundt på dørene og sprer det riktige budskapet. En ettermiddag kommer de til et hus som ikke er julepyntet. De ringer på og blir invitert inn. I huset bor en muslimsk familie, og Romeo blir forelsket i dattera i huset; Javeria.

Dette var en lettlest og spennende bok om kulturforskjeller, religion og forelskelse. Den slutter veldig trist, og det likte jeg ikke, men den tar opp viktige temaer.

onsdag 9. desember 2009

2 nye bøker lest


Nå har jeg lest Hvem som helst, hvor som helst av Gro Dahle, og Àigin Làvra av Torkel Rasmussen. Begge bøkene skal anmeldes for Altaposten, og anmeldelsen av Hvem som helst, hvor som helst er nesten ferdig.

Levi Henriksen : Mannen fra Montana - Lydbok



Ganske fint egentlig


Nå har jeg hørt Mannen fra Montana som lydbok. Det var en helt grei opplevelse, eller nå skal jeg ikke underdrive, det var ganske fint!

Dette er ikke en skjønnlitterær roman. Det er en delvis selvbiografisk reisebeskrivelse der Levi tar tak i en gammel drøm han har. Han vil finne den amerikanske mannen som i 1972 slo seg ned for noen måneder i hjembyen hans. Den amerikanske mannen het Thor Vigeland, og på Levi har hans gjesteopptreden i Norge satt varige spor.
Levi tar med seg kona og deres to barn til USA, og han vet hva målet for turen er: Å finne Thor Vigeland. Kona vet ikke om planen, og det er ikke fritt for at jeg skjønner irritasjonen hennes da Levi etter hundrevis av mil endelig forteller hvorfor de har tatt turen over dammen. Som lydbok fungerte denne teksten godt. Bonusen med lyboka må være at vi mange ganger i løpet av opplesningen får høre utdrdag av god musikk. Ivar Nergaard leste, og det er bare noen uker siden han akkurat har tatt meg gjennom de to første bøkene i Minnesotatrilogien til Vidar Sundstøl, så egentlig er stemmen hans litt for familiær for meg akkurat nå. Men rett skal være rett; han er en flink innleser!

Toni Morrison : En nåde - Lydbok



Dårlig egnet som lydbok


Toni Morrison skriver bøker jeg liker å lese. Nå i førjulstiden hadde jeg bestemt meg for å høre hennes siste bok. Det var ikke lurt, til det er teksten for springende.

Det er den unge jenta Florens som er hovedpersonen, og handlingen finner sted i Amerika rundt 1680.
Temaene er mange i denne korte boka; slaveri, underkastelse, overgivelse, overlevelse, kjærlighet og historie.
Jeg skal lese boka, for den virker utrolig god, men som lydbok fungerte den dårlig. Fortellerstemmen i romanen skifter hele tiden, og det var veldig vanskelig å vite hvem sin historie jeg hørte på. Nei, denne må jeg lese selv!

onsdag 2. desember 2009

Marina Fiorato : Glassblåseren fra Murano : Vega, 272 sider



Klisjeer i kø - Publisert i Altaposten 2. desember 2009

”For tusende gang begynte hun å studere speilbildet sitt på leting etter hvorfor Stephen hadde dratt. Første punkt – to øyne, store og passe grønne. Andre punkt – hår; blondt, langt strågult”

Når vi får beskrevet hovedpersonens utseende allerede på side 14, bekreftes min mistanke om at dette er lettlest underholdningslitteratur.


Glassblåseren fra Murano har to parallelle historier, en fra nåtidens Venezia, og en fra 1600- tallets Venezia. I  nåtiden er det Leonora Manin som er hovedpersonen. Hun rømmer fra London etter at ekteskapet havarerer.  Mannen er oppskriftsmessig nok kirurg, og selv om Leonora er ubeskrivelig vakker, finner han seg en annen kvinne. Leonora reiser til farens hjemby, Venezia, for å finne seg selv.

Den andre historien er fortellingen om Corradino Manin. Han er en av de beste glasskunstnerne  i 1600- tallets Venezia. Sammen med de andre glasskunstnerne i Venezia blir Corradino Manin holdt fanget på øya Murano. Det strenge timannsrådet som har all makt i Venezia er redd noen av glassblåserne skal avsløre glassblåserkunstens hemmeligheter. Corradino er desperat etter å få leve et normalt liv, og han blir en forræder.

Leonora er direkte etterkommer av Corradino og også hun er glasskunstner. I Venezia får hun seg arbeid på et glassblåserverksted, og hun treffer en ny mann, politimannen Alessandro.

Jeg likte historien om Corradino Manin. Det var interessant å lese om glassblåserkunsten, og det er et godt driv i denne fortellingen. Men den parallelle historien om Leonora er full av klisjeer og selvfølgeligheter. Mens jeg leste satt jeg med et håp om at teksten skulle gi litt motstand, ikke være så forutsigbar, men der ble jeg skuffet. Samtidig er dette en bok som ikke gir seg ut for å være annet enn en hyggelig leseopplevelse, så jeg har kanskje ikke lov til å være skuffet. Språket flyter lett og som underholdningsroman fungerer den helt greit.

Avslutningsvis  må jeg nevne et merkelig fenomen som kanskje er slurv fra forlaget eller kanskje gjort med hensikt, uten at jeg på noen måte kan skjønne hva som er vitsen. Kapittel 1 og kapittel 38 er prikk like. Ord for ord, den eneste forskjellen er at overskriften er endret. Veldig forvirrende, og for ikke å glemme at vi får vite veldig mye i kapittel 1 som vi kanskje ikke skulle vite før i kapittel 38.

Terningkast 3