onsdag 25. november 2009

Siri Fjellvang Tobiassen : I Evigendt : Kolibri forlag; 350 sider






Fantasy fra Nord-Norge  Publisert i Altaposten 25. november 2009

Stryk det du er mest fornøyd med er et råd som blir gitt til mange forfattere. Det kan ikke være enkelt å følge dette rådet, og Tobiassen har i hvert fall ikke gjort det. Her er det for mye av det meste. Forfatteren er født i Honningsvåg, og har vært bosatt på Sørøya. Hun er utdannet lærer og bor  nå i Evenes kommune.  I Evigendt er hennes første roman.

Historien starter en lørdag morgen. Den fyllesyke og angrende alenemoren Oda ligger på sofaen hjemme på Liland. Sønnen Ask ser på Tv. Plutselig kommer en rosa drage flygende inn i stua. Ask og Oda blir invitert med på en reise til en annen dimensjon, til landet Evigendt.  De blir med, og møter mange nye vesener, noen ganske lik det de er fortrolig med på jorden, andre helt nye. Ask og Oda må gjennom både fysiske og psykiske styrkeprøver.

Historien er skrevet på bokmål, men med enkelte dialektord og den har en utpreget muntlig stil. Teksten har mange digresjoner, og dårlig setningsoppbygging. Det gjør boka tung å lese. Jeg hadde bestemt meg for å lese denne boka med all mulig godvilje. Forfatteren er jo tross alt født i Finnmark! Etter femti sider måtte jeg ta en avgjørelse om kun å se på selve historien. Jeg klarte det ikke helt, til det var kommentarene og innspillene for påtrengende.

Det er gjennomgående for mange dårlige setninger. Det mener jeg forlaget burde ha oppdaget og gjort forfatteren oppmerksom på. Her er to eksempler:

”Jeg ville komme oss høyere opp, for å få best mulig oversikt”.

”Det gjorde det i alle fall lettere for meg å holde på oppmerksomheten hans, og han kunne se bakover på det som lå bak oss. Han sa at himmelen lå bak oss”.

Teksten har mye humor, og for altaværingene er det kanskje spesielt morsomt at hun nevner Finnmarksløpet:

”Med tauet til Miss Tail bundet til livet (som om hun skulle være en trekkhund i Finnmarksløpet), startet Helt umiddelbart turen ut i myra.

Forlaget skriver at Siri Fjellvang Tobiassen er Nord-Norges svar på J.K. Rowling. Det er hun ikke, selv om Tobiassen har vært kreativ og underfundig på mange områder.
Morsomme ordspill trenger man ikke lete lenge etter, og  humoristiske kapitteloverskrifter finnes også,  for eksempel kapittel 14 ” En hunndrages bekjennelser” – der jeg regner med at boka ”En hunndjevels bekjennelser” av Fay Weldon er hovedinspirasjonen.

Det er vanskelig å se hvem teksten er skrevet for. Forlaget sier at dette er en roman beregnet på lesere fra 10 år og oppover. Jeg er uenig. Det er ikke en voksenbok, til det er språket for barnslig og innholdet for umodent. Det er heller ikke en barnebok,  språket er for vanskelig, og humoren for avansert. Det triste er at med en strengere redigering kunne dette blitt en god bok, for det er et spennende og troverdig univers forfatteren inviterer oss inn i.

Terningkast 3

lørdag 21. november 2009

Shantaram - Gregory David Roberts - Bokanmeldelse / Press forlag, 910 sider















Først litt fakta om forfatteren, klippet fra Aftenpostens reportasje 20.09.2008.

F. 1952 , Melbourne, Australia.

Det første ekteskapet gikk i oppløsning da konen stakk av med foreleseren, mistet senere datteren etter en rettssak som varte i ett år.

Året etter begikk han væpnede ran, ble pågrepet, men stakk i 1980 av fra Maximum Security Pentridge-fengselet i Australia.

Ankom India i 1982, flyttet inn i slummen i Mumbai.

Fengslet i India i fire måneder, før han ble løslatt og rekruttert av mafiaen som valutaveksler, gullsmugler og passforfalsker.

Smuglet våpen til Mujahedin i Afghanistan, og har spilt småroller i Bollywood-filmer.

Pågrepet i Frankfurt i 1990 hvor han sonet sammen med terrorister.

Utga Shantaram i august 2003 og solgte filmrettighetene til Johnny Depp i 2004. Innspillingen starter i 2009. Oscar-vinner Eric Roth (Forrest Gump , Insider ) skriver manus.


Gigantroman som rommer det meste
Shantaram starter med at hovedpersonen Lindsay, kommer til Bombay. To år tidligere rømte han fra et høysrisiko-fengsel i Australia, og han var ettersøkt gjennom Interpool. Det første mennesket han snakker med i Bombay er guiden Prabaker. Dette møtet skal forandre livet til Lindsay for alltid.

Lindsay og Prabaker blir venner, og fordi Lindsay er på flukt tar han imot tilbudet fra Prabaker om å bli med hjem til landsbyen hans. Men før de nye vennene drar innover i landet må Lindsay ha nytt navn, og Prabaker døper ham Linbaba. Et sterkt navn; penispappa - eller noe slikt, ihvertfall et navn som gjør at folk får respekt for han.
Lin lærer å snakke marathi, et språk som mange indere snakker, og det at han har lært seg dette språket gjør at han kommer mye nærmere den indiske hverdagen.
Etter at Prabaker og Lin har vært noen måneder i landsbyen til Prabaker reiser de tilbake til Bombay. Hjemreisen tar flere dager, og de blir brutalt ranet. Lin er blakk, og fordi han er på rømmen kan han ikke ta kontakt med noen i hjemlandet. Han tar derfor imot tilbudet fra bestevennen Prabaker og flytter inn i en av Bombays mange slummer. Her er det 25 000 mennesker samlet på en kvadratkilometer.
Lin får et eget lite skur og samme kveld som han flytter inn beynner det å brenne kraftig i en del av slummen. Lin deltar i slukningsarbeidet, og fordi han har et førstehjelpsskrin smører han salve og legger bandasje på de han ser det er mulig å redde. Men mange dør.
Neste morgen er det kø på yttersiden skuret hans, og rømlingen fra Australia er blitt slumdoktor i Bombay.

Jeg kunne ha skrevet mye mye mer, for nå er vi bare kommet til side 200 av 910, og enda er det så utrolig mye hovedpersonen opplever.
Romanen er en blandig av fiksjon og virkelighet, og menneskene og slummen vi møter i Bombay finnes ikke. Men enkelte institusjoner finnes, f.es tamplassen til Lin de årene han bodde i Bombay, kafeèn Leopold. I kveld lette jeg etter klipp på youtube, og ble minnet på bombeangrepet i Mombay for over ett år siden. Det var Leopold som var stedet der den første bomben falt, og der mange mennesker ble drept. Det kjentes veldig rart, for jeg har vært på Leopold i flere uker nå, sammen med Lin og vennene hans.

Jeg syns at forfatteren blir litt pompøs enkelte ganger, men det ødelegger ikke selve historien. Jeg har virkelig likt denne boka, og selv om den er lang og inneholder detaljerte beskrivelser av henrettelser, andre drap, narkotikamisbruk, mishandling, og mange andre fæle ting, så har jeg ingen problemer med å anbefale boka til noen som ikke er redd for en leseutfordring!

torsdag 19. november 2009

Ingvar Ambjørnsen : Opp Oridongo : Cappelen Damm, 271 sider



Symbolske reiser
Publisert i Altaposten 18. november 2009

I Ingvar Ambjørnsens siste roman er handlingen lagt til Vaksøy, en oppdiktet liten øy på nordvestlandet.

Jeg-fortelleren er Ulf Vågsvik. Etter en strevsom ferd opp Oridongo skiftet han navn. Hva han het før, får vi ikke vite.

Vi blir kjent med Ulf etter at han har bodd en stund på øya. Til Vaksøy flyttet han da den symbolske reisen han tenker på som Opp Oridongo, var gjennomført. Ulf vokste opp i en blokkleilighet i Oslo, og hadde ingen spesiell tilknytning til øya. Men mens han var på sin reise, (som jeg tror er fengselsopphold eller innleggelse på psykiatrisk sykehus) begynte han å motta brev fra en ti år eldre kvinne. Brevene var fra Berit som var blitt enke for noen år siden. Berit inviterte Ulf på besøk. Men Ulf ville ikke på besøk, han ville flytte for å bo sammen med henne. Og da han ensom og sliten ankom øya ble han tilbudt et rom i huset til Berit.

Vaksøy er et samfunn preget av fraflytting og nedleggelse av offentlige tilbud, og gleden er derfor stor når det blir kjent at en nederlandsk familie, Klerkene, vil bosette seg her. Snart er alle opptatt av Klerkene, og det gamle skolebygget settes i stand på dugnad. Her skal den nye familien få bo. Ulf hjelper til så godt han kan, men han grubler mye og har lange samtaler med den avdøde mannen til Berit.

”På den annen side har jo årene lært meg, rettere sagt tvunget meg til å akseptere at jeg fra tid til annen går rundt med en diger bjelke i øyet, for nå å si det på den måten, og jeg holder meg klokelig fra å drøfte Klerkenes for tidlige ankomst med Berit, for hun har den vesle skavanken at hun lett henfaller til ironi, ja til rene spydigheter, og så vil jeg vel få høre det. ”

Godt kjent med Berit blir vi ikke, men vi forstår at hun er en viktig, ja kanskje nødvendig del av livet til Ulf som hele livet har lengtet etter å tilhøre ett fellesskap. På Vaksøy gjør han nettopp det. Men i fellesskapet er det også rammer og restriksjoner, og Ulf er et menneske som må ha kontroll på situasjoner og ting rundt seg.

Språket er lett og ledig, og for meg som elsker Ambjørnsens forfatterskap er hver ny utgivelse noe jeg gleder meg stort over. Innledningsvis bød boka likevel på en del motstand, og jeg kjente meg en smule urolig. Skulle dette bli nok en bok om underlige menn på underlige plasser? Norske skjønnlitterære forfattere har servert mange historier om ensomme misforståtte mennesker, og jeg er ganske mett av akkurat det. Heldigvis viste det seg at Ambjørnsen som vanlig hadde mer å by på, og utover i boka trivdes jeg bedre og bedre. Ulf er en mann jeg har lyst til å stifte nærmere bekjentskap med, og det viser seg at hans erfaringer på reisen opp Oridongo kommer til nytte også på en liten øy ved storhavet. God bok!

Terningkast 5

søndag 15. november 2009

2 nye anmeldelser

I går kveld løsnet det! Fikk skrevet ferdig to anmeldelser som er sendt til redaktøren. Bok en - I Evigendt av Siri Fjellvang Tobiassen, bok to - Glassblåseren fra Murano av Marina Fiorato.

Ellers så leser jeg Shantaram av Gregory David Robets. Den er god, men veldig lang.

onsdag 11. november 2009

Ungdommens kritikerpris 2009


















De nominerte er:

Jon Øystein Flink: Sex, død og ekteskap, (Cappelen Damm) roman
Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild, (Tiden) noveller
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1, (Oktober) roman
Arne Lygre: Min døde mann, (Aschehoug) roman
Gabriel M.V. Moro: Der lyset slipper inn, (Aschehoug) roman
Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger, (Aschehoug) fortellinger/kortprosa
Steinar Opstad: Avhymninger, (Kolon) dikt
Anne Oterholm: Toget fra Ajaccio, (Gyldendal) roman

På Alta videregående skole er det en klasse med elver fra musikk/drama som skal være med. Yippi!

HER kan du lese mer om prisen.

tirsdag 10. november 2009

Å snakke om litteratur


(Bildet fant jeg på google, boken tilhører biblioteket i Alexandria)



For noen uker siden hadde jeg en runde der jeg presenterte litteratur som ungdommene kunne bruke på fordypningsprosjektet i norsk. Det var veldig morsomt å være ute i klassene å snakke om bøker, så vi på biblioteket ga et tilbud til norsklærerne om at jeg kunne prate om bøker i andre klasser også. Jeg arbeider på Alta videregående skole, og vi har MANGE elever. Så derfor kan jeg gå inn i mange klasser, og det er utrolig lærerikt, og utrolig morsomt. I går var jeg inne i en 3.klasse og da snakket jeg om følgende bøker:

Menneskehavn : John Ajvide Lindqvist
Våtmarksområder : Charlotte Roche
Fremmedordbok for kjærester : Xiaolu Guo
Vidunderbarn : Roy Jacobsen
Opp Oridongo : Ingvar Ambjørnsen - Anmeldelse ikke publisert i Altaposten

Og hva tror dere elevene ville lese? Joda; Menneskehavn var boka som jeg måtte bestille ekstra eksemplarer av, samt fjernlåne fra andre bibliotek.

I dag hadde jeg derfor ikke Menneskehavn med meg, så det ble : Døden ved vann : Torkild Damhaug som fikk oppgaven med å hoppe etter Wirkola. Men den var det ingen som nappet på.

lørdag 7. november 2009

Camino de Santiago













For to år siden gikk jeg deler av Camino de Santiago. Jeg gikk fra Burgos til Leon, ca 22 mil. Mine turvenner var min mamma og to av hennes venninner. Vi hadde bestemt oss for å bruke 10 dager på turen, og det klarte vi, med en juksedag for meg og mamma, for da hadde hun så store gnagsår på den ene foten av hun måtte få akutt legehjelp. Så vi tok taxi en etappe, og det var egentlig fint det også. Men det fineste av alt var jo å gå, på deilige spanske grusveier, og så var det jo så fint at treffe alle de spennende menneskene langs veien. Folk fra hele verden, og i alle alders og vektklasser! Fantastisk var det, og jeg vil tilbake for å gå hele ruten. Gjerne sammen med mamma da også, det var veldig fint.

Men før vi gikk var vi jo veldig nysgjerrig på hvordan ting og tang fungerte langs den spanske landeveien, og derfor så leste vi oss litt opp før vi reise nedover. Den boka jeg likte best var Vandring i åpent landskap

Den leste ihvertfall jeg nøye. Etter at vi kom hjem har det vært fint å lese litt i den, se på bilder og mimre litt, og selvfølgelig drømme seg frem i tid, til jeg atter en gang har penger og tid til å reise på tur.
En bok min søster ga meg da jeg kom hjem var : Jesu døtre og andre usannsynligheter. Jeg har ikke lest hele boka, bare deler av den, og det er fordi jeg er misunnelig på forfatteren; hun har gått hele turen og skrevet om det! Det vil jo jeg også gjøre!

fredag 6. november 2009

David Benioff : Tyvenes by / Lydbok


Utfordrende og sterk roman fra andre verdenskrig - lest av Jan Grønli

Det er 1942 og byen er Leningrad. Byen er under tysk beleiring, og det er veldig få mennesker igjen. De få som er der, trosser alt av farer og sult for å beskytte byen de elsker. En av disse er den jødiske ungdommen Lev på 17 år. Han blir satt i fengsel etter å ha ranet en død tysk soldat, og han forventer dødsstraff. I fengselet treffer han den noen år eldre Kolya, og det viser seg at ingen av dem skal henrettes. De er nemlig tatt ut på et særdeles viktig oppdrag for en oberst i NKVD. De skal skaffe 12 egg som skal brukes i bryllupskaken til datteren hans. Oppdraget er umulig! Det finnes IKKE mat i Leningrad, og ihvertfall ikke egg. For skal du ha egg må du ha høner, og alle hønene er for lengst spist opp.
Lev og Kolya begir seg ut i de nådeløse gatene og blir utsatt for skikkelig grusomme og fryktelige ting. Det er ikke ofte jeg lurer på om jeg er i stand til å lese/høre ferdig en bok. Denne gangen var det tre ganger i løpet av de første kapitlene jeg vurderte å legge boka vekk, og aldri hente den frem igjen. En av episodene er når guttene kommer inn i en leilighet, og det henger menneskelik rundt i hele stua, og mannen og kona i leiligheten springer etter dem med kjøttøksa. Da kjente jeg at dette er faen meg ikke mulig at man skal klare å høre/lese. Så kommer det flere andre grusomme episoder, men jeg klarte å høre gjennom hele lydboka, og den er god, trist, ekkel, historisk, rørende og mye mer.

Jeg har vært i St. Petersburg, under byens 300 års jubileum og da oppsøkte vi mange av de plassene som er beskrevet i boka. Kanskje det var derfor historien berørte meg så sterkt (for den gjorde den), eller kanskje alle som hører/leser denne boka vil bli berørt?