onsdag 28. oktober 2009

Karin Brunk Holmqvist : Potensgiverne : Silke, 219 sider - Bokanmeldelse



Søtt om alderdom

Publisert i Altaposten 28. oktober 2009

Norge har fått et nytt forlag som utgir bøker beregnet på kvinnelige lesere. Det er 65 år gamle Karin Brunk Holmqvist som er den første forfatteren Silke forlag presenterer. Brunk Holmqvists debutroman Potensgiverne ble utgitt i Sverige i 2006, og har mye av æren for at hun i dag er en av nabolandets mest populære underholdningsforfattere.

Potensgiverne er historien om søstrene Tilda på 72 og Elida på 79 år. De bor i den lille byen Borrby i Sverige. Søstrene har bodd i det samme huset hele livet, og etter at foreldrene døde for mange år siden har det bare vært de to. De har riktignok en bror, men han bor i Stockholm, og hans liv har lite til felles med deres. Tilda og Elida har ikke forandret på noe i huset. Soverommet til foreldrene står ubrukt og urørt. Søstrene bruker bare kjøkkenet, og de sover i samme sengebenk. Når de må på do, er det utedoen som gjelder, og trenger de vann henter de det i brønnen på naboeiendommen. Men nye krefter er i sving i Borrby, og stadig flere eiendommer blir solgt til fremmede. Også nabohuset blir solgt. Det er selskapsdirektør Alvar Klemens fra Stockholm som kjøper det. Han skal bruke det som sommerhus.

Søstrene er naive og lite bevandret i nymotens yrker, og titler som for eksempel selskapsdirektør blir litt for avansert for dem. Elida lurer blant annet på hvor mange selskaper man må gå i før man blir selskapsdirektør.

Tilda er svært plaget av hemoroider, og hun begynner å lengte etter å ha toalett inne. Men slik luksus koster penger, og det er ikke akkurat noe Tilda og Elida har mye av. En dag oppdager de at Alvars uteplanter ser mye finere ut enn deres egne, og i tillegg observerer de at enkelte dyr blir usedvanlig yre etter å ha snust på blomstrene. Hva kan Alvar ha gjødslet med? Søstrene klarer å lure hemmeligheten ut av direktøren, og plutselig har de en forretningsidé som kan skaffe midlene de trenger for å installere toalett inne.

Samspillet mellom Tilda og Elida er formidlet med mye varme og ømhet. Det er mye nostalgi vevet inn i teksten, og søstrenes nøysomhet og evne til å sette pris på de små ting i hverdagen er rørende. Dette er en koselig bok, utrolig lettlest, og med mange søte beskrivelser av forholdet mellom de eldre søstrene. Jeg likte boka godt, men den setter nok ikke varige spor. Som hyggelig lesning for både yngre og eldre passer den godt. Jeg satt faktisk og lurte på om jeg skulle ta boka med meg opp til eldresenteret og foreslå høytlesning. Det kunne blitt riktig så morsomt!

Terningkast 4

søndag 25. oktober 2009

Elizabeth Gilbert : Spis Elsk Lev



Deilig bok

Dette er fortellingen om ett år i livet til forfatteren. Ett år som forandret livet hennes. Før jeg begynner lovprisningen må jeg bare si at jeg i mange år har drevet med yoga og meditasjon, og vet at dette er teknikker som fungerer.

Altså, vi blir først kjent med Elizabeth når hun bor i New York. Hun er ulykkelig og vet ikke hvorfor. Hun er deprimert, har angst, er forvirret og føler seg mislykket, selv om ytre faktorer skulle være på plass. Hun bestemmer seg for å gi seg selv ett år der hun skal reise alene i verden. Hun skal til Italia for å lære seg å nyte, til India for å lære seg å finne sinnsro, og til Indonesia for å finne balansen i livet. Boka er delt inn i 108 kapitler, og jeg har brukt veldig lang tid når jeg leste historien hennes. Ikke fordi den kjedet meg, men fordi jeg likte den så godt! Utrolig nok, noen ganger er det deilig å ha en slik bok liggende på vent. Språket er enkelt og uten for mye dill dall. Ja, hun forfekter en type new age filosofi der tanken har kraft, og fordi jeg tror på mye av det hun skriver om, ble dette en god leseoppelvelse. Noen kaller dette for tull og tøys og føleri, jeg fikk kjempelyst til å reise til spesielt India og Indonesia...... Anita startet på boka nesten samtidig som meg, og hennes anmeldelse er fyldig og bra!

fredag 23. oktober 2009

Vidar Sundstøl - De døde - Lydbok



Tett og deprimerende

Bok to om den norskættede politimannen Lance Hansen er ferdighørt, og det var ikke noen hyggelig opplevelse! Handlingen foregår i løpet av en helg. Lance og broren er på hjortejakt, og Lance tror at broren er drapsmann. Selv har Lance fått store problemer med sin egen identitet fordi han ikke har fortalt noen om hva han tror broren har gjort. I løpet av helga blir forholdene mellom brødrene stadig verre, og slutten er så åpen og spennende at det egentlig ikke skulle vært lov å avlutte en bok på denne måten. Huff

I forhold til første bok er dette en mye dystrere opplevelse. Fryktelig deprimerende og mørk. Men det er godt skrevet, det skal han ha, den godeste Vidar Sundstøl.

lørdag 17. oktober 2009

Vidar Sundstøl - Drømmenes land - Lydbok



Rivertonprisvinneren 2008

Dette er første bok i Minnesotatrilogien til Vidar Sundstøl, og den førte til at forfatteren ble tildelt Riveronprisen i 2008. Handlingen utspiller seg i Minnesota (selvfølgelig), og det er den norskættede politimannen Lance Hansen som er hovedpersonen. Han finner en ung norsk turist drept. Lance Hansen er "skogspoliti", og trenger vanligvis ikke befatte seg med vanskeligere saker enn turister som har slått leir på feil område. FBI overtar saken med den drepte turisten, men Lance Hansen klarer ikke glemme synet av den drepte. Lance har en stor interesse i historie, og spesielt historien til de norske utvandrene som kom til området for over 100 år siden. Da Lance oppdager at medisinmannen Swamper Caribou for 100 år siden, mest sannsynlig ble drept på samme sted som den norske turisten, ser han at det er stor sannsynlighet for at noen i hans egen familie var/er involvert i begge drapene.

Det er Ivar Nergaard som leser, og han klarer seg rimelig bra, selv om jeg nok synes at han mumler litt iblant.

Konklusjon: Å høre en lydbok gir ikke samme opplevelse som hvis jeg leser boka selv. Det er viktig for meg å huske på når jeg nå skal konkludere. Men, jeg skjønner ikke helt at denne boka har fått Rivertonprisen. Det er liksom greit nok, men ikke så mye mer. Slutten er så åpen at jeg var nødt til å begynne på bok to med en gang. Men det var ikke fordi boka var så innmari god, det var mer fordi jeg hadde lydbok 2 liggende, og jeg er jo litt nysgjerrig på hvordan dette går. Men ikke noen stor lese/lytteopplevelse.

fredag 16. oktober 2009

Moro moro moro!!!

Hele uka har jeg arbeidet med å forberede presentasjon av litteratur som elevene på tredje året på videregående skole kan bruke i sin fordypningsoppgave i norsk. Så jeg har vært på hyllene og plukket ned bøker. Jeg har lett etter sitater, tema, og hatt det riktig så hyggelig. Jeg har bare en skoletime i hver klasse, så det er begrenset hva jeg kan presentere. Men jeg har plukket ut noen tema; erotikk og fantasy som jeg har fokusert litt ekstra på. Jeg har tatt ut noen sitater og her følger erotikk-utdragene ungdommene skal få smake på.


100 tak med hårbørsten før sengetid av Melissa Panarello – utgitt 2003

”Kom igjen, jente, jeg skal ikke gjøre deg noe vondt,” sa han.
Neida, ta det med ro, jeg er ikke redd. Men burde ikke du være oppå meg? Spurte jeg med et matt smil. Med et sukk ga han etter og kastet seg over meg.
Kjenner du noe? spurte han mens han begynte å bevege seg forsiktig.
Nei, sa jeg og trodde han mente smerte.
Ha ga meg et foraktfullt blikk og sa: Du er faen meg ingen jomfru.”
side 25

Få meg på, for faen av Olaug Nilssen – utgitt 2005

” Hammarskaftet går ikkje inn. Det er for breitt nedst, og Alma skjelv av raseri og frustrasjon. Ho legg seg ned på dogolvet og knir skaftet mot fitta medan ho tenker på kor store og fine brysta til Sebjørn si nest eldste dotter ser ut mot treningsjakka. Men det er ikkje nok, det går ikkje, og dessutan går det ikkje an å halde på med slikt medan mamma går i naborommet og syng ”kor e hammaren, Edvard, du treng han vel no? No når døra skal spikrast igjen.”


Pornopung av Mads Larsen – utgitt 2003

”Eneste aberet var rompa. En stor bakende er uakseptabelt – på grensen til umoralsk. Av og til føler jeg at vi blir utsatt for en global konspirasjon av kjerringer som lar baken vokse for å være jævlig med menn. Rompa tar form på ungdomsskolen, og videregående er paradis, men så passerer damene tjue, tjueto, tjuefem og det går mer og mer til helvete. Jeg anslår at åtti prosent av alle damer over tjuetre år bør ha dårlig samvittighet på grunn av rompa, og at minst like mange har det.” side 33


Fanny Hill : en gledespikes erindringer av John Cleland – utgitt 1748


”Nå var det hans tur til å fryde seg over de gaver naturen hadde skjenket min ringe person, og hans travle fingre vandret umettelig over hver eneste del. Den utsøkte ungdom og fasthet hos mine ennå umodne, knoppende bryster, min faste, hvite kropp, mine ansiktstrekks friskhet og regelmessighet, det harmoniske samspill mellom alle mine lemmer, alt syntes å styrke ham i hans tilfredshet med den handelen han hadde gjort.” side 68

Olaug Nilsen sin tekst er nok den jeg kan få litt problemer med å lese høyt, men den er så fornøyelig morsom at den MÅ bare være med.

onsdag 14. oktober 2009

Amy Bloom : Lillian Leybs utrolige reise - Lydbok



Skrekkelig og godt


Lillian Leyb er 22 år gammel da hele familien hennes blir drept, og det rett foran øynene på henne. Moren, faren og mannen hennes blir brutalt myrdet av Stalins soldater. Da soldatene trenger inn i huset, kaster hun datteren Sophie på fire år ut gjennom vinduet og ber henne skjule seg i hønsehuset. Da Lillian etter massakren går til hønsehuset for å finne datteren er hun ikke der. Lillian leter og leter men finner ikke Sophie. En av tantene til Lillian forteller at hun har sett at Sophie er død. Hun lå i elva og ble dratt av gårde med strømmen. Helt knust av denne tragedien reiser Lillian til New York der hun finner seg til rette i et sydende teatermiljø. Hun innleder seksuelle forhold til flere menn samtidig, og hun lever et liv som hun beskriver som ganske så kaldt. En dag kommer plutselig søskenbarnet hennes fra Russland til leiligheten hennes. Hun forteller at Sophie ikke er død. Noen naboer fant henne og tok henne med seg til Sibir. Nå begynner Lillian Leybs utrolige reise, for hun skal nemlig til Sibir for å finne datteren sin.

Jeg likte boka godt. Forfatteren har tatt i bruk noen uvanlige virkemidler som fungerte veldig bra. Blant annet gjør hun det kunststykket å fortelle hvordan det går med alle bipersonene i boka. Jo da, det gjør jo mange forfattere, men Amy Bloom gjør det på en særegen måte. Et lite eksemplel: Når Lillian reiser fra New York avsluttes historien om de hun traff der. Vi får vite når den ene elskeren dør, og hvordan det går med den andre. Og alt blir gjort veldig elegant. Bra bok!

Ps: LA Times valgte Lillian Leybs utrolige reise som en av de ti beste bøkene i 2007.

tirsdag 6. oktober 2009

Bergskatt : Toril Brekke - Lydbok



Historie og fiksjon

Jens P. Heyerdahl leste Toril Brekkes bok Granitt, og mente at Brekke var en forfatter som kunne skrive en jubileumsbok for Løkken gruver. I 2004 var det 350 siden malmfunnet i Løkken gruver, og dette malmfunnet førte etterhvert til etableringen av konsertet Orkla. Heyerdahl tok derfor kontakt med Brekke og spurte om hun kunne skrive en roman der hun forteller historien om Løkken gruver og samfunnet og menneskene rundt.

Brekke har skrevet en historisk roman der hun bruker virkelige historiske hendelser med oppdiktede personer. Dette er en mye brukt teknikk i romaner, og Brekke gjør en rimelig god jobb. Jeg er vanligvis en stor tilhenger av Brekkes bøker, Granitt (1994) og Drømmen om Amerika (2006) er bøker jeg har likt veldig godt. Det jeg likte i de bøkene var persontegningene og også det historiske bakteppet. I denne romanen er det ikke menneskene som er det viktigste. Det er en bok om norsk industrihistorie, og selv om det har vært svært lærerikt, (jeg håper på spørsmål om når Orkla og Norsk hydro ble grunnlagt på quizkvelder, for jeg vet nemlig dag og dato), så ble det ikke mer enn en grei lytteopplevelse. Men min far, som har vært gruvesjef i mange mange år, han skal få denne boka i gave hos meg, og han vil nok storkose seg med den.

Det er Hallbjørn Rønning som leser, og det gjør han helt greit.

torsdag 1. oktober 2009

Roy Jacobsen : Vidunderbarn : Cappelen Damm, 264 sider




En nydelig fortelling

Publisert i Altaposten 1. oktober 2009

Vidunderbarn er historien om Finn og oppveksten hans i en borettslagsleilighet på Årvoll i Oslo på 1960-tallet. Muttern jobber halv dag på skobutikk slik at Finn skal slippe å komme hjem til tom leilighet når skolen er ferdig. De har lite penger, og for å bøte på dette bestemmer muttern at de skal leie ut et soverom. Annonse blir satt inn i Arbeiderbladet, til 50 øre ordet, og flere potensielle leieboere kommer på intervju. Den som slipper igjennom nåløyet er Krisian. Han ser normal ut, og i tilegg har han TV som han gjerne vil plassere i stua. Og da er jo saken avgjort. Samtidig som Kristian flytter inn på det ene soverommet, blir familien utvidet med enda et medlem. Det er Linda som flytter inn. Faren til Finn er død, men før han døde rakk han både å etablere seg på nytt, og å få en datter, Linda. Moren til Linda klarer ikke å ta vare på jenta lenger, og muttern tar ansvar. Finn og mutterns første møte med Linda når hun kommer med Grorudbussen kan godt brukes som et eksempel på Jacobsens underfundige skrivekunst:

”Linda hadde ikke mål og mæle. Hun luktet rart, hadde ugredd, viltert hår og en lugg som hang helt ned i ansiktet. Men hun stakk da hånden inn i mutterns og klemte til rundt to av fingrene hennes så knokene hvitnet. Da brast det igjen for mutteren. Og dette kunne jeg ikke se på lenger, dette grepet som jeg instinktivt skjønte var et grep for livet, som ville forandre det meste, ikke bare i Lindas, men også i min og mutterns tilværelse, et av de grepene som låser seg om hjertet ditt og holder det i en skrustikke helt til du dauer og også er der mens du ligger i grava og råtner.”

Linda er ikke som alle andre, og Finn kjemper for henne i alle leire. Muttern har en del å slite med, vi får ikke vite nøyaktig hva som plager henne, men når romanen er ferdig lest skjønner vi likevel ganske mye. Den lille kjernefamilien har mange utfordringer, og Finns observasjoner er noen ganger skarpe, andre ganger svært banale.

Jacobsen har fanget tidsånden på en overbevisende måte. Her er lykken over å få et fjernsynsapparat i stua, tilbringe sommerferien i telt og få Sunda på brødskiva. For de som vokste opp på 1960 – tallet må dette være spesielt hyggelig lesning. Det er et nydelig språk med lange gode setninger. Boka er godt komponert og selv om det etter hvert er skrevet mange oppvekstromaner fra Oslo, tåler vi flere hvis de holder samme nivå som denne.


Terningkast 6

Tore Renberg : Pixley Mapogo : Oktober, 212 sider




Heseblesende
Publisert i Altaposten 30.september 2009

Fjerde bok om Jarle Klepp begynner ti år etter at forrige bok, Charlotte Isabell Hansen, sluttet. Det er 10. august 2007, og vi er på er Øyafestivalen i Oslo. The Smiths, Jarle Klepps største kjærlighet skal gjenforenes, og Jarle skal dekke begivenheten for Stavanger Aftenblad. Han er nå musikkjournalist, og dette er hans store mulighet for å imponere redaktøren og de andre i redaksjonen. Sammen med Jarle er også kompisene Helge Ombo og Hasse Ognatun. Helge er totalt utkjørt og dypt deprimert, Hasse er rådgiver for kulturministeren.

De første femti sidene handler om hvor tissetrengt Jarle er, og hans frustrasjoner omkring dette. Skal han gå og tisse, eller skal han vente i to timer? Jarle bestemmer seg endelig for at han må lette på trykket, og på tilbaketuren får han sitt livs sjokk. I det øyeblikket han hører Morrisey ta mikrofonen og brøle til publikum : ”Hullo, we´re The Smiths, and we´re still miserably ill – oh my God, you´re lokking handsome this evening”, ser han datteren Charlotte bli tatt bakfra av en mørkhudet mann.
For Jarle føles det som om verden går i stå. Han blir overmannet av tanker han ikke trodde han var i stand til å tenke. Han har jo tross alt vært medlem av SOS rasisme og gått i demonstrasjonstog for et mer inkluderende samfunn. Men nå har virkeligheten innhentet han og alt raser sammen.

”Var hun klar over hva hun la opp til? Skulle moren, han, være forberedt på å reise til Afrika fire ganger i året nå? Skulle han sitte barnevakt i Zimbabwe? Trodde hun det? Gikk hun rundt og trodde at Jarle, og moren, uten videre kom til å melde seg på kurs i afrikansk bongotromming eller lære seg swahili i ren og skjær glede over at familien deres nå skulle bli forandret til et fargerikt fellesskap?”

Jeg må innrømme at da jeg begynte å lese denne boka var jeg rimelig lei hele Jarle Klepp prosjektet. Tore Renberg gikk i vår ut og erklærte at han skulle skrive mange flere bøker der Jarle Klepp var hovedpersonen. Etter fjorårets bok, som jeg syntes var gørrkjedelig, var det med lunkne forventninger jeg tok fatt på denne. Første halvdel av boka bekreftet mine bange anelser. Det var navlebeskuende, umodent og periodevis kjedelig. Men så skjedde det noe. Plutselig ble jeg litt nysgjerrig igjen. Kanskje ikke så mye på Jarle Klepp, men på menneskene rundt ham. Hvordan kommer det til å gå med Helge og Hasse? Hvordan går det med Charlotte?

Handlingen utspiller seg i løpet av noen timer en kveld og en natt. Det er nok årsaken til at jeg følte meg litt utmattet da siste setning var lest. Historien er god, og tar samtiden på kornet i mange sammenhenger. Blant annet i måten vi forholder oss til våre nye landsmenn på. Jeg er positivt overrasket.

Terningkast 4