torsdag 30. april 2009

Den senile landmåleren : Arto Paasilinna : Aschehoug, 190 sider



Lite nytt fra de finske skoger - Publisert i Altaposten 30.4.2009

Arto Paasilinna er for tiden finlands mest populære forfatter. Han har utgitt over 30 romaner og dette er den sjette som er oversatt til norsk.

I de fleste romanene Paasilinna har skrevet er handlingen lagt til Finland. Det er tilfellet også denne gangen. Historien starter med at drosjesjåfør Seppo Sorjonen oppdager en gammel mann som står midt i veien. Seppo forbarmer seg over ham og tar han med seg i drosjen. Mannen husker ikke hvem han er eller hvor han bor, og han har bare ett ønske: ”Kjør meg vekk herifra”.

Seppo er en desillusjonert drosjesjåfør som gjerne vil hjelpe gamlingen. Da han oppdager at mannen kan betale for turen blir valget enkelt.

De kjører nordover, og i løpet av turen vekkes gamlingens hukommelse litt etter litt. Det viser seg at den gamle mannen heter Taavetti Rykönen. Han er en pensjonert landmåler og gammel frontsoldat som har lyst til å besøke en soldatvenn fra krigen. Det er helt åpenbart at Taavetti ikke klarer seg alene og Seppo blir med som hjelper og venn.

De to mennene havner i mange absurde situasjoner på turen, godt hjulpet av store mengder blank sprit. Den blanke spriten er for øvrig et fast innslag i Paasilinnas romaner.

Taavetti og Seppo kommer omsider frem til Taavettis gamle venn. Vennen har et gammelt soldatbruk, og han er fryktelig misfornøyd med den finske stats behandling av han.
Så misfornøyd er han at han har bestemt seg for å destruere hele gården. Og Taavetti er flink med sprengstoff, så hans besøk kommer veldig beleilig. Frustrasjon, fortvilelse, senilitet, badstue, sprit og sprengstoff blir en absurd blanding som fører til ganske så store ødeleggelser.

Til tross for merkelige og uventede handlinger er ikke denne boka så morsom som de andre bøkene jeg har lest av denne forfatteren. Mye av innholdet minner om finsk fjernsynsteater og det er ikke akkurat det jeg foretrekker å la meg underholde av.

Mange lesere har etter hvert opparbeidet seg et nært forhold til Paasilinnas romaner, og de største tilhengerne vil sikkert elske også denne boka. Men jeg syns det blir for myrlendt og traurig, og det er først helt på slutten av boken jeg virkelig koste meg. Men da tar det også helt av. Bland sammen tolv franske damer på overlevelsestur i den finske skogen med gamle senile pansersoldater, og resultatet blir forbausende nok morsomt. Da rykket det litt ekstra i munnvikene og jeg kunne si meg fornøyd med boka.


Terningkast 4

tirsdag 28. april 2009

4 bøker - 2 anmeldelser

Jeg har lest: Pippa Lees hemmelige liv, Maskinens uerstattelige deler, Den senile landmåleren og Et hav av valmuer. Av disse måtte jeg velge meg to som jeg skulle levere bokanmeldelse på. Valget ble Den senile landmåleren og Et hav av valmuer. Ingen norske bøker, men valget begrunner jeg på følgende måte:

Her i Alta er det full Paasilinnafeber. Eller ihvertfall noe i nærheten av feber :-) Så den senile landmåleren måtte jeg bare ta. Pippa Lee og Masinens uerstattelige deler var middelmådige romaner, mens Et hav av valmuer var virkelig godt lesestoff. Så derfor. Mer om de anmeldte når de er trykket i avisa.

Å være redd



Var ute og gikk tur med hunden min nå, og da møtte vi en liten gutt på 6-7 år. Han var kjemperedd for hunder, men det sa han ikke. Men det lyste redsel av han. Situasjonen var slik: Jeg gikk bortover gang og sykkelstien, en lang flat slette, og ca 50 meter før vi møter gutten begynner han å rope: - æ e allergisk mot hunda!!! Jeg hadde hunden i kort kort lenke, og gikk bare videre. Neste rop var mer hysterisk: - Æ e kjempeallergisk mot hunda, kom ikke nærmere! Da var det ca. 40 meter mellom oss. Jeg ropte til gutten at jeg skulle stå helt rolig og vente til han kom forbi. Gutten nærmet seg da sakte, og vi begynte å ropeprate til hverandre. Han: - Æ kan ikke nåkka for at æ e allergisk, æ e bare født sånn. - Jaja, sa æ, det e no helt greit. Se her, no sitt hunden min helt stille, og æ trør på lenka, sånn at han ikke kan røre sæ i det hele tatt.
Da nærmet gutten seg kjempesakte, og tok en runde forbi oss, mens han stirret helt vilt på hunden min. Og jeg visste at han ikke var allergisk, men kjemperedd.

Før jeg fikk min hund var jeg nesten like redd for hunder som den lille gutten. Jeg har klatret i trær, sprunget inn i huset til ukjente mennesker, inn i biler, kjeftet på stakkars uskyldige hundeeiere som har hatt hunden løs i lysløypa. (Han ene jeg kjeftet på er naboen min i dag. Han sier at det var en minneverdig episode. Jeg var så sint at han ikke skjønte hva jeg sa, men han forsto at jeg var livredd, og helt uten grunn). Ihvertfall, nå er jeg ikke lenger redd hunder, og hva var kuren?
Jo, å få seg en helt egen hund slik at jeg skjønte at hunder er fantastiske skapninger som jeg rett og slett elsker. Men stakkars lille gutt....

Novelle



I dag har jeg vært og spist lunsj på studenthuset og der har jo Alta folkebibliotek innredet en egen liten "filial". De har laget seg en book-crossing avdeling, samt at de har satt ut depotbøker. Etter at lunsjvenninna min var gått tilbake til arbeidet sitt, ble jeg sittende og se i hyllene. Jeg plukket ned en novellesamling av en forfatter som heter Rolf Egil Moe. Jeg bladde litt i boka, og plutselig var jeg fanga. Novellesamlinga inneholder 6 noveller, og jeg leste "I den svarte skogen". Det var utrolig godt skrevet! Nå har jeg lånt med meg novellesamlingen hjem, og har planlagt å lese alle sammen. Jeg er imponert. Det er lenge siden jeg leste kortere tekster, og jeg likte det. Har lest flere massive romaner de siste ukene, så dette var deilig!

torsdag 23. april 2009

Verdens bokdag

Nå er jeg akkurat kommet hjem fra Alta bibliotek sin lansering av book-crossing på Studenthuset City. Det var veldig fint. Jeg hadde jo gruet meg litt til å sto foran mange mennesker å snakke om bøker, men det var altså ingenting å grue seg for. Jeg valgte meg ut disse 4 bøkene:

Et hav av valmuer : Amitav Ghosh (anmeldelsen snart i avisa)
Balansekunst : Rohinton Mistry
Det uendelige kjærlighetens historie : Carl-Johan Vallgren
Fremmedordbok for kjærester : Xiaolu Guo (Anmeldelse av boka her på bloggen)

I morgen skal jeg gjøre ferdig to av anmeldelsene som har ligget litt for lenge på pcen min i påvente at at den store inspirasjonen skulle dukke opp. (Siden den ikke ser ut til å komme, må jeg nok tvinge den frem, det bruker å hjelpe)

Holder på å lese den siste til Anna Gavalda. Er bare kommet til side 170, og her går det tregt.....Har jo skjønt at den skal bli bedre, men egentlig tror jeg at hun mister mange lesere på en slik kjedelig start.

Har masse bøker jeg har lyst til å lese nå; Gert Nygårdshaug står øverst på lista mi. Og bokanmeldelsene har jeg jo egentlig ganske mange av nå, så det er kanskje på tide å hive seg over litteratur som ikke er helt fersk.

tirsdag 21. april 2009

Verdens bokdag

På torsdag skal vi feire verdens bokdag. Og jeg skal prate om bøker på studenthuset .....Og jeg gruer meg littebittegranne til det. Men har bestemt meg for at jeg skal snakke om to av de beste bøkene jeg vet om, og det er:

Balansekunst

Spikerskrift (Anmeldelse lenger ned på bloggen)

Og så kan jeg kanskje ta med meg noen av de siste bøkene jeg har lest, men som jeg ikke har fått anmeldt ennå. Et hav av valmuer er virkelig noe å snakke om, og kanskje Lykka er ein sjeldan fugl (hvis jeg blir ferdig med å lese den da).
Vi får se, men det er ganske spennende, for det er nesten ti år siden sist jeg sto foran en gruppe ukjente mennesker og pratet høyt og lenge. Det kiler litt i magen, og jeg har en mistanke om at jeg kommer til å snakke for fort. Kanskje jeg må lage meg en liten stikkordsliste? Og der kan det stå - snakk rolig, snakk rolig, snakk rolig :-))

fredag 17. april 2009

Våtmarksområder : Charlotte Roche : Cappelen Damm, 204 sider / Bokanmeldelse



18 års aldersgrense? Publisert i Altaposten 17.4.2009

Nei, bøker har ikke aldersgrenser. Men, la det være helt klart, dette er ikke en bok du leser hvis du syns det er vanskelig å forholde deg til intime detaljer fra andre menneskers seksualliv. Denne romanen kom ut i Tyskland i mars 2008, og der er den solgt i svimlende 1.500 000 eksemplarer. Den har skapt store debatter og har fått sprikende anmeldelser. Enkelte, slik som Dagbladets Cathrine Krøger kaller dette for grovkornet porno og søppel. Leif Ekle, bokanmelder i NRK mener derimot at dette er en gjennomført debutroman med et viktig tema.

Forfatteren er 31 år gamle Charlotte Roche. Hun er født i England, men flyttet til Tyskland som ung jente. Hun arbeider som programleder for et musikkprogram på tysk TV. Hun er også sanger og skuespiller.

Det er den 18 år gamle Helen som er hovedpersonen. Hun har vært uheldig under barbering av underlivet, og det har ført til så store skader at hun er innlagt på sykehus. Her blir det raskt klart at hun trenger operasjon. All handling i boka foregår på sykehuset. Mens Helen ligger i en etter hvert langt fra steril sykehusseng bruker hun tiden til å reflektere over livet sitt. Det store prosjektet hennes er å få de skilte foreldrene til å bli sammen igjen. Foreldrene som ikke snakker sammen og som for lengst har funnet seg nye samlivspartnere. Hun håper at de skal forenes i en felles bekymring for henne.

Det er ekle og motbydelige situasjoner vi må lese om. Jeg måtte ofte legge boken fra meg, både for å fordøye hva jeg leste, og for å komme over kvalmen som til tider var ganske påtrengende. Beskrivelser av hvordan hun og venninnen drikker spyet til hverandre er ikke akkurat hyggelig lesning.

Helen er en rasende tenåringsjente med grusomme opplevelser fra barndommen. Moren klippet vekk øyenvippene hennes da hun var 6 år. Hvorfor gjorde hun det? Jo, hun var sjalu fordi Helen hadde så lange og vakre øyenvipper. Men dette er bare småtterier i forhold til noen av de andre barndomstraumene vi får kjennskap til.

”Jeg er redd for å være alene. Det har helt sikkert med skilsmissebarnproblematikken å gjøre. Jeg ville gått til sengs med enhver idiot for å slippe å være alene i sengen eller måtte sove alene en hel natt. Enhver er bedre enn ingen.”

Dette er selve hovednerven i boka. Hvis man klarer å se forbi de ekle beskrivelsene av diverse kroppsvæsker er dette en ganske spennende historie. Men jeg syns budskapet blir overtydelig, og i sluttsekvensen får vi alt matet inn med teskje.

Forlaget skriver at dette er en erotisk roman. Jeg er sterkt uenig. Det finnes ikke erotikk i denne romanen i det hele tatt. Ja, det kvinnelige kjønnsorganet blir omtalt i det vide og det brede. Men er det erotikk? Slik Helen beskriver sin egen og andres kropper er det mer som redskaper til selvdestruksjon. Det er mulig noen finner det pirrende med ungjenter som drikker sitt eget spy, spiser hudormer og vasker seg ett par ganger i året. Kanskje mange leser denne romanen fordi de tror på forlagets reklame om en sensasjonell erotisk roman. De vil bli skuffet. Dette er en roman om en ung jente som driver med selvskading fordi hun forakter seg selv. Lenger unna erotikk er det vel vanskelig å komme.

Denne romanen burde vært obligatorisk pensum for alle som arbeider med sinte ungdommer.

Og akkurat dette gjør boka verd å lese.

Terningkast 4

onsdag 15. april 2009

Spikerskrift : Kader Abdolah (ny utgivelse med ny tittel i 2009 : Min fars notatbok)


Noe av det beste som er skrevet.....

For tredje gang har jeg nå lest Spikerskrift av Kader Abdolah. Gyldendal har en serie som de kaller MARG, og her er det mange godbiter. (Noen skikkelige dårlige også da).

Kader Abdolah er født og oppvokst i Iran. Han flyttet til Nederland, og han skrev denne romanen på sitt nye språk; nederlandsk.

Hovedpersonen i denne romanen er Ismael. Han er som forfatteren født i Iran, men må flykte til Nederland. Ismael har en far som heter Aga Akbar. Aga Akbar er døvstum, og han arbeider som teppeknytter i en liten by i Iran.

Det er så vanskelig å forklare hvorfor jeg elsker denne boken! Men det er noe med språket som er så rikt, og noe med innholdet som er så dypt menneskelig.

Vi beveger oss hele tiden fram og tilbake mellom fortid og nåtid, mellom to tidsperioder og to verdener. Historisk og kulturelt lærer man mye når man dykker inn i fortellingen. Aga Akbar er døvstum. Han kan ikke lese og skrive de tegnene som de fleste andre forstår, men han har lært seg spikerskrift. Spikerskriften han benytter seg av har har kopiert fra en hellig skrift i et hellig fjell i Iran, og sønnen prøver å tolke farens opptegnelser etter at faren er død.

Når historien begynner er det er Sjahen som bestemmer hvordan menneskene i Iran skal leve. Når boken nærmer seg slutten er det Khomeini som herjer med menneskene.

Her er det staselige menn som aldri beveger seg til fots, men som bruker hesten som sine føtter, og her har vi kvinner som blir giftet bort med døvstumme menn fordi det er den eneste muligheten de har for å bli gift. Men først og fremst handler denne boken om en sønns kjærlighet til sin far, og jeg tror jeg har sagt det før, men jeg gjentar det gjerne; jeg gleder meg til å lese den på nytt!

mandag 13. april 2009

Rolig påske

Jeg har kun lest to bøker i påska; Den ganske gode fortellingen om Pippa Lee, og den deprimerende fortellingen til Bård Torgersen. Jeg har heller ikke arbeidet med bokanmeldelser, ikke skrevet i bloggen, ikke lest andres blogger. Rett og slett ferie!

søndag 5. april 2009

Påskeferie

Nå tar jeg en bloggfri uke :-) Påskeferie er deilig. Min kjære datter på 20 er kommet hjem til mammaen sin og vi koser oss med lydbøker, strikking og store mengder sjokolade. I dag har jeg kjørt snøskuter og har store planer om å gjøre det samme i morgen. Bor ved siden av en skiløype, så skiturene kan jeg ta før og etter påske. Leser Spikerskrift for tredje gang. En utrolig god bok. Selv om jeg har lest det før, blir jeg grepet av innholdet.....Det er nesten så jeg allerede gleder meg til å lese den for fjerde gang. God påske alle sammen!!!!!!!!!!