Gå til hovedinnhold

Bisettelsen

Lars Saabye Christensen : Bisettelsen / Publisert i Altaposten 3.10.2008

Et langt gjesp

Bisettelsen er slutten på trilogien som begynte med Beatles (1984) og Bly (1990).
Denne romanen starter med et postkort fra Kim Karlsen, et postkort som på mange måter gir føringer for hva de neste kapitlene skal utsette oss for.
Kim Karlsen ”våkner” fjerde januar 2001, tannløs og uten minner på et hotellrom på Sortland. Kim Karlsen er nå blitt en tynn, utlevd mann på nærmere femti. Han har arr på kropp og sjel, arr han kjenner, men ikke husker han har fått. En mann som må lese i sin syvende sans for å få vite hva han heter, og hvilken adresse han kan kalle hjemme. Vi blir tatt med på en deprimerende og mørk reise, der mange av karakterene i Beatles og Bly dukker opp, noen i nye roller, og vi får på mange måter tatt avskjed også med disse.
Er det døden, gud eller forfatteren som forteller oss hva Kim Karlsen opplever?
Jeg hører ikke til de som synes at det er et kvalitetstegn at teksten i en bok er vanskelig tilgjengelig, eller kjedelig.
Kanskje var forventningene for høye. Spesielt Beatles har en sentral plass i norsk litteratur og jeg hadde sett frem til hyggelige timer sammen med Kim, Seb, Gunnar og Ola. Det jeg fikk servert var en roman som veksler mellom ulike fortellerstemmer, og spesielt de første 200 sidene er slitsomme å komme igjennom. Det føles i perioder som om jeg befinner meg inni hodet til forfatteren, og der er det rett og slett ikke godt å være.
Når et eneste setning inneholder 173 ord (s.109), blir det for mye. Hadde teksten vært engasjerende og gjort meg nysgjerrig på fortsettelsen, ville en slik utmasing av ord kunne blitt tilgitt. Men her blir det bare slitsomt, og i perioder er det veldig vanskelig å ikke legge boken fra seg. Teksten er så full av metaforer og gjentakelser at jeg ble irritert. Og irritasjon er jo heller ikke nødvendigvis et kvalitetstegn når man leser bøker for fornøyelsens skyld.
Hvis man kan snakke om noe høydepunkt i denne romanen må det være de siste 50 sidene. Her er det energi og driv, og hovedpersonene fra Beatles og Bly er tilstede og vi som tørstet etter å få vite hvordan det gikk med våre helter fra Skillebekk får endelig svaret. Men oppturen kommer for sent, og det blir for tynt. I siste kapittel, når bisettelsen har funnet sted, og de som ennå lever går på pub for å ta en øl, trekker jeg likegyldig på skuldrene og rister denne leseopplevelsen av meg.

Terningkast 3

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam