tirsdag 20. september 2016

Isabel Allende : Den japanske elskeren : Gyldendal, 343 sider

Publisert i Altaposten 20. september 2016



Mot gamle høyder

Isabel Allende har alltid vært en av mine favorittforfattere, og jeg har lest de fleste av bøkene hennes. Favoritten er Åndenes hus (1984) og med årets utgivelse nærmer Allende seg magien hun skapte for over tretti år siden.

Hovedpersonen er 82 år gamle Alma Belasco og vi blir først kjent med henne i rollen som en av de velstående beboerne på et privat omsorgssenter i San Francisco. Alma har god helse og kunne ha bodd hjemme i familien herskapshus, men hun er enke og ønsket ikke å være til bry for sønnen og svigerdatteren. Irina, en av de unge pleierne skiller seg ut fra de andre ansatte og Alma bestemmer seg for å leie henne inn som en slags personlig tjener. Irina og Almas barnebarn blir venner, og sammen begynner de å nøste opp i Almas gåtefulle fortid.

I 1939 ble Alma sendt fra Polen til San Francisco for å bo hos tanten og onkelen og tre søskenbarn. Alma ble behandlet som datter i huset, og ble boende også etter at krigen var ferdig.

Alma og Ichimei, den japanske gartnerens sønn,  blir  nære venner og det vokste frem en gryende forelskelse mellom dem. De utviklet et  spesielt vennskap som fikk en brutal slutt etter Pearl Harbor. Alle japanerne i USA ble internert i leire, og fratatt alt de eide, dette gjaldt også Ichimei og hans familie. Jaime Ford skrev om dette grusomme overgrepet japanerne i USA opplevde i Hotellet på hjørnet av bitter og søt, og Allendes roman forsterker dette bildet.
Alma blir voksen, men hun tenker fremdeles på Ichimei, og da han endelig tar kontakt med henne er verden blitt mer komplisert. Vil hun gi opp sitt velbemidlede liv for å bo i en rønne sammen med en japansk mann uten fremtid og uten midler?

Evner å overraske

Det er få som skriver så godt om kjærlighet som Allende. Hun skildrer små og store begivenheter detaljert og hun har ofte et forfriskende blikk på parforhold og normalitet. Som i alle Allendes bøker er kjærligheten sentral og slitesterk og tåler det meste, og selv om en slik kjærlighet virker utrolig blir den troverdig slik den fremstår i Allendes bøker. Hun klarer også å overraske meg med situasjoner og hendelser, og jeg liker godt det livlige og rike språket hennes. Jeg skjønner ikke de som kan kjede seg i Allendes selskap, for meg er det fest hver gang Allende kommer med en ny bok.
For deg som liker Isabel Allende, eller bøker full av livslyst, kjærlighet og eventyr er det bare å hive seg i lesning. Jeg tror ikke du blir skuffet.


Terningkast 5



fredag 16. september 2016

Her tror jeg Coop bryter loven - men spørsmålet er vel om noen bryr seg?


Som medlem av Coop får jeg medlemsblad i posten, og i dag kunne jeg observere dette tilbudet - Jojo Moyes siste bok til kun 199 kroner. Men Coop har ikke lov til å selge denne boka for 199 kroner. Boka ble lansert i dag, 16. september til en pris forlaget har satt til 299 kroner. Bokavtalen sier at vi i Norge har fastpris på bøker og jeg har klippet følgende fra Den norske forfatterforening:

Fastpris på bøker

Fastpris på bøker betyr at hvert enkelt forlag fastsetter utsalgsprisen på bøkene sine når de er nye. Salgsleddet kan gi inntil 12,5 % rabatt på denne prisen til forbrukeren. Den faste bokprisen gjelder fra utgivelsestidspunktet og fram til 1.mai året etter. Etter dette er det salgsleddet (bokhandelen) som bestemmer hvilken pris de vil selge boka for.
Paris for en av Jojo Moyes ble utgitt i september 2016, og kan ikke selges for lavere pris enn 262 kroner som både Bokkilden og Haugen Bok vet. Begge nettbutikkene kjører kampanje på boka for 262 kroner. 
I bokavtalen § 2.1 står det følgende:
For å sikre fastprisens betydning og innhold er det er ikke tillatt for noen salgskanaler å: 
- Gi bort bøker bundet av fastprisen gratis. 
- Benytte kjøp av fastprisbøker til opptjening av lojalitets- eller medlemsfordeler i sine ulike bonusprogram. 
- Tilby pakker, hvor andre bøker, produkter eller tjenester inngår, knyttet til kjøp av fastprisbøker. 
-Bøker i fastpris skal ikke kunne forbeholdes én eller et utvalg av forhandlere
Så nå lurer jeg litt på hva som skjer i denne saken? Slipper Coop unna med dette - eller finnes det et smutthull de har funnet?
Jeg fant denne artikkelen fra 2014 der Coop-sjefen sier han vi gå til angrep på bokbransjen, så kanskje dette er en del av angrepet?

Oppdatert: Jeg har fått svar fra Bjørg fra bokbloggen Mellom Linjene  og Elin (Bokelskerinnen) og fasiten er at Bastion som er forlaget til Jojo Moyes ikke er medlem er Forleggerforeningen og dermed har de ikke skrevet under på noen fastprisavtale, og Bastion er derfor fri til å selge bøkene sine til hvilken pris de ønsker. 



Danser med gravemaskiner

Jeg driver med prokrastinering big time og derfor utsetter jeg det jeg egentlig skulle gjøre nå, nemlig lese Distingsjonen av Pierre Bourdieu og legger heller ut bilder fra en spektakulær forestilling jeg var på i mars. Så dette er en bloggpost som understreker at jeg er en meget dyktig prokrastinatør!

I mars 2016 hadde danseforestillingen "Earthmovers" urpremiere under Borealis Vinterfestival i Alta. Heidi og Maria har i intervju sagt at forestillingen er skapt i søken etter å skape et felles uttrykk for bevegelse hvor alle påvirkes av hverandre, og en avhengighet vi ikke visste fantes blir skapt.

Forestillingen ble danset/kjørt på et grustak et stykke fra Alta sentrum. Likevel tror jeg forstillingene var utsolgt. Det var kaldt, mange kuldegrader og sur vind, men det var likevel høy WOW-faktor og mange ble berørt. Har snakket med flere som ble så beveget at de gråt, og forestillingen var vakker. Jeg tok bilder, men det kan jo ikke vise hvor spesielt samspillet mellom danserne og gravemaskinene var, så for de som er interesserte kan de se filmen som ligger på Altaposten. Lenken til filmen er her, og det er bare et lite utdrag, men bedre enn ingenting.

Idé og konsept: Heidi Thomassen
Koreografi og konseptutvikling: Maria K. Landmark
Musikk: Esben Thomassen Andersen
Dans: Åsne Storli, Hedda Rivrud og Silje Solheim Johnsen
Gravemaskinførere: Thomas Bredal Pedersen, Oddgeir Simensen, Trond Even Dahle
Lyd: Varanger Lyd
Arrangør: Arktisk scene























torsdag 15. september 2016

Katherine Webb : Den engelske piken : Gyldendal, 430 sider




Drama i Muscat

I 1958 reiser Joan Seabrook og forloveden Rory fra England til Muscat i Oman. Joan og Rory har vært forlovet i mange år, men har et heller platonisk forhold selv om Joan ønsker noe mer.
Muscat er en by full av hemmeligheter og mystikk og krigen om Jebel har ført til at kun engelske soldater og briter som jobbet ved ambassaden har anledning til å besøke byen. Men Joan har likevel fått tillatelse til å komme. Broren er stasjonert i Muscat med de britiske styrkene, og utenriksministeren, vesiren, var en venn av Joans nylig avdøde far. Joan har en stor drøm om å krysse Tomhetens hjørne, verdens største sandørken, og dermed følge i forsporene til sin store heltinne Maude Vickery som bor i Muscat.
Maude er blitt en gammel og bitter kvinne, og hun er full av avsky når hun får høre om Joans ønsker og planer. Likevel slipper hun Joan nærmere og nærmere, til de blir fortrolige. Maude utfordrer Joan på med ene vanskelige prøvelsen etter den andre og Joan må la skylappene falle på flere områder i livet.

Naiv heltinne


Jeg liker historiske romaner som tar utgangspunkt i virkelige historiske hendelser, noe denne romanen gjør. Webb har klart å beskrive Muscat slik at man nesten kjenner kamelmøkka svi i nesen, men dessverre er heltinnen vår, Joan, så naiv og så godtroende at hun blir vanskelig å tro på. Kyskhet og ønsker fra familien var nok viktigere i England på slutten av 1950 – tallet enn i dag, men det får være måte på naivitet. Jeg kan ikke avsløre hvorfor jeg er så indignert, da avslører jeg litt av plottet. Men jeg tror de fleste som leser boka skjønner hva som skjer rundt Joan lenge før hun selv oppfatter poenget. Så jeg er ganske delt i min vurdering av boka. Høy kosefaktor, men lite troverdighet trekker ned. Det er tidvis spennende, spesielt når Joan må ta valg som setter både henne og de hun er mest glad i livsfare, men forutsigbart er det likevel hele tiden.




Finnmark Internasjonale Litteraturfestival 2016 - litt historie og masse lenker

I Kirkenes skiltes det både på norsk og russisk

16. – 19. november 2016 arrangeres Finnmark Internasjonale litteraturfestival for 4. gang. Første festival var i Alta i 2010, det kan du lese mer om i denne bloggposten fra 11. mars 2010. Tittelen er «Litteraturfestival er skikkelig digg! - så du kan jo kanskje gjette hvor fint jeg syns det var med litteraturfestival i min egen by?

I 2012 var det klart for ny festival, denne gang i Kirkenes. Jeg jobbet med festivalen i noen måneder som ansatt på fylkesbiblioteket, i en liten stillingsprosent. Under festivalen intervjuet jeg blant annet Aina Basso på Hurtigruta, det ble veldig fint, og jeg husker fremdeles forvirringa til Sylfest Lonheim da Aina og jeg kom ned landgangen etter bokbadet og han hadde jogget fra hotellet for å være med på det, men så kom han altså for sent. Vi tok et bilde, og her er beviset:

 Aina og Sylfest

Her er bloggpostene fra 2012:

I 2014 var det på nytt Alta som var vertsby, og jeg hadde fått det ærefulle oppdraget med å intervjue Katja Kettu. Jordmora var en av de beste bøkene jeg hadde lest, og jeg gledet meg vilt (og gruet meg litt) til å intervjue den finske forfatteren (med tolk på scenen). Men så fikk jeg en telefon fra en overlege ved hjerte og lungeavdelingen på Universitetssykehuset i Tromsø som sa at jeg hadde en cyste på 8 x 9 x 9 cm mellom hjertet og spiserøret og at jeg måtte opereres så fort som mulig. Så da ble det avansert kirurgi på meg og flere uker på sykehus og ganske mange uker på morfin. Men det er en annen historie som jeg må skrive mer om i en helt ny bloggpost.

Og nå er det blitt 2016 og festivalen har presentert mange sterke navn, og flere av de nordnorske forfatterne jeg har gitt toppscore er på plakaten, foruten den beste, nemlig Gøhril Gabrielsen. Jeg har skrevet om henne her.

Lista med forfattere som skal på festivalen finner du hvis du trykker på denne lenken – og nå skal jeg presentere de aktørene som er på festivalen og som jeg har  anmeldt i Altaposten i løpet av de siste to årene:


Jeg har blogget om flere av de andre aktørene også, med ikke i de siste to årene. Etter at jeg har lest programmet grundig gleder jeg meg spesielt til å se mine tidligere arbeidskamerater i aksjon som bokbadere. Og så gleder jeg meg til konsert med Moddy og Arkhangelsk kammerorkester. Og bokbad, og forfattermøter, og gode middager og forhåpentligvis deilige og late festivaldager i den vakre grensebyen Kirkenes.




onsdag 14. september 2016

Gøhril Gabrielsen har fått Amalie Skram- prisen og litt undring om hvorfor hun ikke står på forfatterlista på Finnmark Internasjonale Litteraturfestival

Foto: Niklas R.Lello

Det er kanskje ingen nyhet lenger, prisen ble delt ut for flere uker siden, men jeg har jo ikke skrevet om det før, så derfor utropstegn og 3 ganger hurra for Gøhril. Nå virker det jo som om vi er gamle venner, så familiært jeg skriver Gøhril, men det stemmer ikke. Jeg har hilst på henne, og snakket med henne om den siste boka Din, alltid - som jeg ga terningkast 6. Her er lenken til min anmeldelse som ble publisert i Altaposten 5. februar 2015.  Jeg har også lest Svimlende muligheter, ingen frykt som som i 2008, og da jeg skrev om den i 2010 var det med overskriften: Utrolig god bok - og her er omtalen. 

Gøhril Gabrielsen er en ekte finnmarksforfatter, selv om hun har vært bosatt på østlandet i mange år. Den siste boka hennes starter med handling fra Kirkenes, så det er med ganske stor forundring jeg har lagt merke til at hun ikke skal på Finnmark Internasjonale Litteraturfestival. Det kan jo selvfølgelig hende at hun er invitert, men har takket nei, det vet jeg ingenting om, men hvis hun ikke er invitert vil jeg gå så langt som å si at det nesten er en skandale. Hun er en av de beste forfatterne vi har i Norge.


tirsdag 13. september 2016

Jeg er nesten helt sikker på at du ikke kjenner denne appen

Tenk hvis det fantes en app som ga deg boktips til steder du har lyst å besøke, eller bare lyst til å lese mer om? En app som når du søker på Alta får opp bøker der hele eller deler av handlingen er lagt til Alta. Jeg hørte om denne appen for noen måneder siden, men lastet den ikke ned, og plutselig hadde jeg glemt den. Men så kom jeg over en gammel pressemelding der denne appen ble nevnt, og jeg lastet den ned med en gang. Jeg søkte på Alta, og fikk opp bøker jeg kjente og har anmeldt:




Da jeg søkte på Finnmark fikk jeg opp 174 titler, og 3 av de første treffene har jeg lest og anmeldt:



Og så tar jeg med noen av de andre søkene jeg gjorde. Jeg skal snart til Miami, og skal prøve denne  reiseappen for å finne spennende litteratur. 









Lurer du på hva appen heter? Svaret er reisebiblioteket og appen er helt gratis. Hadde du hørt om denne før? 

mandag 12. september 2016

Bibliotekstoff - mest for altaværinger!


Ja, det her skjer på Alta bibliotek i september og oktober, og selv om jeg ikke lenger jobber der er jo litt av hjertet mitt der - så jeg deler og kommenterer. (Min kommentar er helt nederst, så du kan lese det flotte programmete først.) 

Her er bibliotekets tekst - klippet ut og limt rett inn her: 

Faste ting:
LÆR KIDSA KODING MANDAGER KL. 18-20
SJAKKLUBBEN TORSDAGER KL. 17-19
EVENTYRSTUND FREDAGER KL. 11-11.30

SOMMERLESFEST 12. SEPTEMBER KL. 18-19
Velkommen til avslutning for sommerles-2016! 

12. september kl. 18 braker det løs på biblioteket! 
Vi får besøk av forfatteren som har skrevet årets sommerles-fortelling «En tyv i natten», nemlig Mari Moen Holsve! 

Alle de 1125 barneskolebarna i Finnmark som har deltatt i sommerles.no kjenner til henne. 
I september kommer hun til Finnmark og besøker bibliotekene i Alta, Kvalsund, Hammerfest, Gamvik, Måsøy og Nordkapp. Dermed får alle muligheten til å treffe henne, spørre om Asbjørn og Astrid og mysteriet om Hvem stjal Mjølner og andre ting.

Vi trekker ut vinneren av gavekortet. 

Det blir popcorn og brus! 
Arrangementet er gratis.

Arrangementet i Alta inngår i Forfattersentrumsrekka – og er et samarbeid med Norsk forfattersentrum Nord-Norge. 

BOKPRESENTASJON 19. SEPTEMBER KL. 19-20
Forfatteren Kjell Kristensen presenterer boka "Da Gud ble til".

Presentasjonen av boka foregår som en kombinasjon av foredrag og samtaler om tema de fremmøtte ønsker å utdype eller diskutere nærmere, og det kan det bli både livlige og lærerike diskusjoner av. 

Kjell Kristensen har arbeidet som dramatiker og forfatter i en drøy mannsalder, og er blant annet kjent for Radioteaterserien "Men livet lever", som tok for seg forfatteren Knut Hamsuns liv og diktning. For NRK har han også skrevet TV-serien "Solens sønn og månens datter".
I tillegg har han skrevet en rekke skuespill for ulike teatre, samt utgitt en rekke skjønn- og faglitterære bøker.

Arrangementet er et samarbeid med Humanetisk forbund Alta.

FORFATTERMØTE TRUDE TEIGE 20. SEPTEMBER KL. 19-20
Finnmark fylkesbibliotek ønsker at alle i Finnmark skal få oppleve Finnmark internasjonale litteraturfestival. Derfor kommer forfatteren Trude Teige til Alta bibliotek 20. september!

Skrevet om forfatteren:
"Alle romanane til Trude Teige tar utgangspunkt i ein eller flere sanne historier. I dette foredraget fortel ho nært og personleg om korleis hennar eigne erfaringar og familiehistorie har prega forfatterskapen hennar.

Ho tar oss med tilbake til 1800-talet på Sunnmøre, du får høyre historiene bak krimbøkene, blant anna om krigen og overgrep i bedehusmiljøet. Og ho fortel om korleis eit møte med ei «tyskerjente» – som nyleg hadde flytta heim til Norge etter nesten 70 år i Tyskland – førte til at ho skreiv romanen «Mormor danset i regnet».

Teige har reist rundt i heile landet og bevega tusenvis av bokelskarar med dei sanne historien bak romanane ho har skrive."

Turneene er støttet av Nasjonalbiblioteket og utformet i samarbeid med Finnmarksbibliotekene.
Velkommen til et spennende forfattermøte!

FORSKINGSDAGENE 2016 : TEMA GRENSER
27. SEPTEMBER KL. 18-19 
Det blir Alta-premiere på filmen ”En sang for Mursal”, en film om en ung flyktningjente og hennes families håp om å få bli i Norge.  Filmen er ved filmskaper Kristin Nicolaysen og 
co-produsent og universitetslektor Ragnhildur Asvaldsdottir.

Hva skjer når du må krysse grenser? Utsette deg for nye smertegrenser! Og hva skjer når du møter det nye samfunnet som er helt ukjent og har helt andre grensesettinger for hva som er rett og galt.

På Alta bibliotek denne kvelden inviterer vi til ekte historier og dialog. 

- Innledning ved UiT
- Flyktningtjenesten om forholdene i Alta 
- Sissel Bakke, verge for enslige mindreårige asylsøkere
- Fortelling fra unge flyktninger i dagens Alta

Kl. 19.00 på Aurora Kino: 
- Introduksjon v/ Filmverkstedet og Nicolaysen Film AS 
- Filmvisning "En sang for Mursal"

Lett servering i anledning filmpremiere.
Velkommen!

29. SEPTEMBER KL. 18-19
Under Forskningsdagene 2016 vil professor Andi Weydahl ved UiT, Campus Alta, presentere resultatene fra et 10-ukers treningsopplegg for mosjonister med forskjellige døgnrytmer. 
Noen personer trives best om morgenen og noen best på kvelden. Dessuten har vi i Alta mørketid og midnattssol. Flere har undret seg på om treningen har samme virkning uansett mennesketype og uansett lysforhold. Foredraget vil presentere hva vi gjorde for å finne ut mer og hva vi fant.
Etter foredraget får du anledning til å bli sjekket om du er morgenfugl eller natteravn og dermed hvordan du bør trene.

TEGNESERIEKURS ONSDAG 5. OKTOBER & TORSDAG 6. OKTOBER
Kl. 11.00 - 14.00 (DU MÅ DELTA BEGGE DAGER)

FINNMARKSSTREKER er et nybegynnerkurs i å lage tegneserier for deg som er mellom 14 og 19 år.

På kurset lærer du hele prosessen med å lage tegneserier. Hvordan få idéer, manusoppbygging, hvordan sette sammen tekst og bilde best mulig, tegneteknikker, materialbruk osv. 

Kursledere er Geir Moen og Sigbjørn Lilleeng. Begge er profesjonelle tegneserieskapere. Moen har laget tegneseriene Asfalt, Skinny T, De fire store og nå sist en kritikerrost tegneserieadapsjon av Peer Gynt. Lilleeng har laget tegneseriene Generator og Nebelgrad blues, samt Apefjes-serien. Begge har lang erfaring med å holde tegneseriekurs for ungdom.

Kurset er GRATIS. Deltakerne får alt utstyr de trenger. Etter kurset blir tegneseriene samlet i et hefte som deles ut på avslutningen under Seriefest på Alta bibliotek torsdag 6. oktober kl. 16-18.

Det er begrenset med plass, så vær tidlig ute. 
Påmelding til Stine: stba@alta.kommune.no eller tlf: 78 45 58 50

SERIEFEST TORSDAG 6. OKTOBER KL. 16 -18
Seriefest er ungdommens egen tegneseriefestival. 
Den niende kunstart blir feiret med utstilling, tegnerbesøk og aktiviteter. 

16.00 -16.30: Åpning av utstilling og lansering av tegneserieheftet av alle tegneseriene fra tegneseriekurset Finnmarksstreker! 
16.30-17.00: Presentasjon av tegneserier
17.00 – 17.30: Serietegner på bestilling: Du bestemmer hva tegneserieskaperne Geir Moen og Sigbjørn Lilleeng skal tegne! 
17.30 – 18.00: Tegneseriequiz - du kan teste tegneseriekunnskapene dine og vinne premie!
Seriefest er en feiring av nye tegneserier, nye serieskapere, nye figurer, nye idéer og tegneserielesere!

Arrangementet er gratis. Velkommen!

Og her er min kommentar: 

Jeg vil også lære koding - men siden jeg har passert førti med noen år, er jeg ikke i målgruppa. Sjakk - nja, gi meg heller bridge, mitt favorittkortspill.  Eventyrstundene på Alta bibliotek med Monika eller Annelene, eller begge to, bruker å være en fryd å få være med på, så har du tid og lyst kan du sikkert få deg en plass på amfieet. Men husk å komme litt før 11, for det blir fullt.
Ellers så gleder jeg meg til å se filmen min venninne Kristin har laget om Mursal, ei ung flyktningjente. Filmen handler  om familiens kamp om å få bli i Alta og Norge, og jeg tror jeg trenger kleenex på akkurat den.
Og så er det tegneseriekurs (også for ungdom) med Geir Moen og Sigbjørn Lilleeng. Sigbjørn Lilleeng skrev jeg om i 2012, da jeg ga Apefjes en femmer. 




fredag 9. september 2016

Monika Steinholm : Nærmere kommer vi ikke : Vigmostad & Bjørke : 238 sider

Publisert i Altaposten 9. september 2016



Fint om gutter som forelsker seg i gutter

Monika Steinholm debuterte med ungdomsboka Fuck Verden i 2015. Jeg likte boka veldig godt og ga den toppscore. Nå er hun ute med det som mange forfattere kaller den vanskelige andreboka, og hun benytter seg delvis av det samme persongalleriet, men nå med en ny hovedperson. I Fuck verden var det Gunn med traktoren som var hovedpersonen, i årets utgivelse er det vennen Jens som styrer showet.
Jens bor i Tromsø og han har to bestevenner; Niklas og Gunn. Jens er skikkelig forelsket i Niklas. Dette vet ikke Niklas, og Niklas er sammen med Gunn og Jens holder på å gå til grunne når han må være sammen med dem. Gunn og Niklas holder på å spise hverandre opp, og Jens klarer ikke mer. Han gir beskjed om at han må ha en pause på noen uker, og at han skal ta kontakt med dem når han er klar. Han drar hjem og forteller foreldrene at han er homo, og kjører så med lettmotorsykkelen sin til Finnsnes for å besøke onkel Thorstein og mannen hans, onkel Phil. 

Thorstein og Phil er midt i organiseringen av verdens første Gay Pride på Finnsnes, og de elsker Hanne Krogh, Grand Prix og lilla paljetter. Både Thorstein og Phil syns det er fint å få besøk av nevøen, og omsorgsbehovet er på topp. En av de første dagene blir Jens kjent med Edor, en ung sint mann som er kjærest med Beate. Men Edor får sitte bakpå motorsykkelen til Jens, og han får en frihetsfølelse og en lykkefølelse han aldri tidligere har kjent. De kysser litt tilfeldig på en fest, og Jens som vet han er homofil har aldri kjent noe lignende før, og Edor som egentlig er kjærest med Beate, har heller aldri kjent noe lignende før, og plutselig klarer ikke guttene å holde seg borte fra hverandre.

Fortellerperspektivet skifter mellom Edor og Jens og kapitlene er korte. Det er mye handling, og mye blir behandlet overfladisk, men spenningen og tempoet i teksten er hele tiden på topp.

Det er ikke tvil om at Steinholm er en dyktig forfatter. Hun skaper troverdige univers, og for meg som har tilbragt hver sommer frem til jeg ble voksen på Finnsnes, syns jeg det er stas at hun legger handlingen akkurat dit.

Boka minte meg om Den sommeren pappa ble homo av Endre Lund Eriksen. Atmosfæren og stemninga er lik, det er mye humor og mye alvor og en befriende bok å lese. Edor har det ikke enkelt, han har mye sinne og mange utfordringer, men de tror jeg vi får se nærmere på i en ny bok. Slutten er så åpen at det skulle forundre meg stort om vi ikke snart får lese mer om Jens, Niklas, Edor og Gunn.


Terningkast 5


søndag 4. september 2016

Pay it forward - Nå er det min tur til å fortelle om gallesteinanfall, smerter, operasjon og hva som hjelper!

29. oktober 2015, altså for nesten ett år siden fikk jeg mitt første gallestenanfall. Det skulle gå nesten ett år før jeg ble operert akutt, innlagt etter betennelse i galleblæren. I de månedene, ja, nesten det året jeg plagdes med gallestein søkte jeg på nettet etter informasjon, både om de som hadde blitt operert, de som ventet på operasjon, om hva slags smertestillende som fungerte best under anfall, hvor lenge gallesteinanfallene varte, alt mulig. Jeg tenkte jeg skulle «pay it forward» denne gangen, og fortelle hvordan jeg opplevde det og hva som ikke fungerte og hva som fungerte for meg. Jeg håper at noe av det jeg deler kan være til nytte.

Ja, som sagt – jævelskapen startet 29. oktober i fjor. Jeg var i Oslo på jobbtur og hadde booket meg inn to netter på Bondeheimen. Er så heldig å ha en datter som bor i Oslo, og vi dro for å spise middag sammen. Etter en deilig middag på mexicansk restaurant dro vi på hotellet for å skravle og kose oss. Men plutselig fikk jeg grusomme smerter på høyre side av magen, rett under brystet. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende, og hadde jeg vært hjemme i Alta hadde jeg ringt legevakta med en gang. Men legevakta i Oslo? Nei! Jeg hadde grusomme smerter, klarte ikke å sitte, ikke stå, ikke ligge, og jeg kaldsvettet. Jeg ba min datter google «kramper i magen som stråler opp mot høyre skulder». Hun googlet, mens hun tørket svettet av pannen min –og plutselig ropte hun ut; mamma – du har et gallesteinanfall! Jeg spurte hvor lenge et slikt anfall varte og hun svarte at det kunne gå over om 30 minutter eller 8 timer – det kom litt an på. Vi ble enige om å ringe lege hvis det ikke gikk over før det hadde gått 60 minutt. Det var skikkelig, skikkelig, skikkelig vondt. Jeg var kvalm, brekte meg, klarte ikke å være i ro, og var ganske urolig. Enn hvis det var hjertet? Hjertet er jo på andre siden av der hvor det var mest vondt, men likevel. Heldigvis – etter 35 minutter gikk smerten over og jeg følte meg helt fin igjen.

Jeg tenkte litt på dette anfallet i dagene som fulgte, og da jeg kom hjem til Alta bestilte jeg time hos fastlegen min og beskrev symptomene og diagnosen vi hadde stilt. Legen var for så vidt enig, men bestilte både blodprøver og jeg fikk rekvisisjon til ultralyd på Aleris i Oslo, fordi det var lang ventetid i Finnmark og fordi vi skulle feire jul i Oslo. (Her kommer et lite hjertesukk om røntgen og ultralydtilbudet i Alta. Vi må nemlig til Hammerfest, en tur på 13 mil for å ta ultralyd av f.eks galleblæra. En slik tur på vinteren tar hele dagen, og ofte er fjellet vi må over, Sennalandet, stengt på grunn av uvær. En liten ultralyd av galleblæra er jo ikke farlig å få utsatt på grunn av uvær, men når det haster med andre ting tror jeg mange altaværinger har vært rasende på ordføreren i Hammerfest som har klart å forpurre alle forsøk på å få det nye sykehuset bygd i Alta. – fremdeles er det distriktspolitikk og posisjoner som bestemmer helsetilbudet i Finnmark. Nok om det)
Ok – Jeg fikk ordnet meg ultralydundersøkelse i Oslo, 21. desember, og jeg fikk 50 stikkpiller med Voltaren 50 mg til brukt ved eventuelle nye anfall. Legen min beroliget meg med at det ikke var alle som fikk flere anfall, og kanskje var jeg blant de heldige.
Det var jeg ikke. Jeg hadde flere små anfall før vi KJØRTE fra Alta til Oslo på juleferie og ultralydundersøkelsen på Aleris.

                                          Vi ser sola for første gang siden 20. november

Vi startet fra Alta 17. desember i en gruelig uvær og beregnet å nå Oslo dagen etter, men senest lørdag 19. desember. Første natten tok vi inn på et koselig hotell i Pajala. Dagen etter, den 18. hadde vi en plan om å kjøre til Mora – midt i Sverige. Men hva skjedde? Joda, jeg tok en burger (jeg var uerfaren, og ikke sikker på hva som ga meg anfall) på Statoil i Luleå, og to timer etter, ca 30 minutter før vi kom til Ôrnskjôldsvik fikk jeg et skikkelig stort anfall. Og hvis du ser for deg situasjonen, på en motorvei i Sverige, ikke sikker på hvor nærmeste hotell med ledige rom er, og på isete vinterveier med uvær og gallesteinanfall. Det var grusomt! Vi googlet hotell i nærheten (takk alle gode krefter for google) og fant et Scandichotell noen mil unna. Vi ringte og booket et rom og mens Pål kjørte satt jeg og jamret meg. Fælt, fælt, fælt! Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet og jeg hadde fått plassert Voltarenen der den skulle være gikk det nøyaktig 30 minutter før smertene ga seg. Og alt var helt fint igjen. Ingen smerter, ikke kvalm og jeg var bare litt sliten og helt sikker på at jeg aldri skulle spise burger igjen!


Kjører man gjennom Finnskogen og elsker Britt Karin Larsens bøker om skogfinnene må man jo stoppe på ostebutikken på Finnskogen. (Selv om jeg ikke kunne spise ost akkurat da).

1 200 kilometer senere kom vi til Oslo og jeg dro til Aleris. Der brukte legen to minutter på å fortelle meg at jeg hadde mange steiner i galleblæren og dett var dett. Jeg måtte opereres.
                                          Julestemning i Oslo

2. juledag fikk jeg et nytt anfall, da hadde jeg spist ribberester og drukket litt rødvin før smertene dukket opp. Men Voltaren fungerte igjen, 30 minutter etter at den var satt var smertene over. Det var en helt vanvittig lettelse i dette, å ha en medisin som fungerte og som fjernet smertene. Hver gang jeg fikk anfall kunne jeg bare telle ned til det var gått 30 minutter, og jeg visste at smertene ville være borte. Slik gikk januar, februar, mars, april – med mange anfall, ca. 2 i uka, men Voltaren fungerte. Helt til den en dag ikke fungerte mer. I april var jeg på Universitetssykehuset i Tromsø til vurdering for operasjon, og fikk beskjed om at det var lang ventetid. 34 uker i Troms, og 12 uker i Finnmark. Da var jeg ganske sliten av alle anfallene, blodtrykket som vanligvis er lavt var nå skyhøyt, og jeg var kvalm og uvel stort sett hele tiden.


                                          Nesten alene i morgenflyet fra Alta til Tromsø. 

Jeg ble sykemeldt mens jeg ventet på operasjon, som var bestemt til juli i Kirkenes, og da hadde jeg  mast meg til tidlig behandling. Men en av de varmeste sommerdagene i slutten av juni fikk jeg et gallesteinanfall som ikke gikk over, selv etter trippel bruk av voltaren. Jeg spydde i 8 timer, fikk feber og hadde det helt forferdelig. Gallesteinsmerter er verre enn alle andre smerter, det tar på en måte over hele kroppen og jeg fikk nesten panikk når medisinen ikke fungerte. Jeg prøvde med pusteøvelser, og meditasjon, og jeg jobbet hardt med hodet mitt for å komme gjennom natten. Dagen etter hadde jeg feber, ikke mye, ca. 38 og var ubeskrivelig trøtt, så jeg sov hele dagen. Etter 24 timer med feber, og med smerter i øvre del av magen, under høyre ribbein dro jeg til legen og erklærte at jeg hadde betennelse i galleblæren. Og vi har jo ikke sykehus i Alta, så jeg tok noen blodprøver, før jeg fikk beskjed om at jeg skulle til sykehuset i Hammerfest. Jeg fikk satt inn en veneflon, og akkurat når sykepleieren skulle koble meg på væske fikk de beskjed om det ikke var ledige sykebiler. Kunne jeg kanskje ta taxi? Eller få noen til å kjøre meg? Joda, jeg fikk jo Pål til å kjøre meg, og med håndveska full av kvalmestillende og smertestillende dro jeg til Hammerfest sykehus. 

Vi kjører til sykehus. 13 mil - en vei, og hvis du får grusomme smerter må du bare ta litt mer morfin. 

Der ble jeg innlagt på Kirurgisk avdeling og legene klarte ikke å bestemme seg for hva de skulle gjøre med meg. Jeg ble grundig undersøkt, og de støttet min diagnose, jeg hadde betennelse i galleblæren, og veggene i galleblæren var fortykket, noe som tydet på at det ikke var første gang jeg hadde en slik betennelse. Så ble antibiotika og væsker tilført intravenøst, hadde ikke spist på tre dager, og var veldig sliten. 12 timer etter innleggelse fikk jeg beskjed om at jeg mest sannsynlig ikke skulle opereres denne gangen, men at jeg skulle være på sykehuset til infeksjonen ga seg. Jeg ble veldig skuffet over konklusjonen, men kunne ikke gjøre så mye med det. Morgenen etter ble jeg vekket av en sykepleier som sa at jeg skulle opereres i dag, klokka 12, og gjett om jeg ble glad!
Operasjonen tok 2 timer, det var en kikkhullsoperasjon, 4 snitt i magen, til sammen 12 sting, og jeg var så trøtt etter inngrepet at jeg bare ville sove.

                                                  Operert, og veldig trøtt!

Dagen etter ble jeg utskrevet med sykemelding på en uke, og 6 dager etter operasjonen gikk jeg (forsiktig) til hytta. Det er bare 10 minutters spasering fra bilvei, så det var ikke akkurat en kraftanstrengelse, men jeg følte meg veldig heldig som hadde fått operert vekk galleblæren og var i stand til å spankulere inn til hytta så kort tid etter.
Nå er det gått to måneder, og jeg kjenner enda godt at jeg er operert. Har ikke direkte vondt, men er øm og hoven, og ifølge legen er det ikke uvanlig. Så jeg puster med magen og er takknemlig for at gallesteinanfallene er historie! Og selv om jeg syns det er idioti å fremdeles ha sykehus i Hammerfest når de fleste innbyggerne i Finnmark enten bor i Alta eller sogner til Alta, så klager jeg ikke på de som jobber der. Jeg har bare møtt dyktige og vennlige og omsorgsfulle sykepleiere og hjelpepleiere. 

                                          På tur hjem - Sennalandet
                                              
Her er matvarene som utløste mine anfall:
Alt av stekt mat – både kjøtt og fisk
Den minste sjokoladebit var nok til å utløse anfall
Pizza
Ost
Mat med fett
Appelsin
Agurk



Den eneste medisinen som fungerte for meg var Voltaren, men den ga smertelindring fra 100 til 0 på 30 minutter. 


Ja, og siden dette tross alt er en bokblogg så kan jeg avslutte med å fortelle hva jeg gjorde mens jeg lå og sløvet på sykehuset og i dagene før og dagene etter: Jeg hørte lydbok (selvfølgelig). Jeg hadde lest Kunsten å høre hjerteslag for noen år siden, og likte historien godt, og ble glad da jeg oppdaget at oppfølgeren lå på Storytel. Boka heter Kunsten å være den man er, og her får vi fortsettelsen på historien om Julia. Hun har en god jobb, men føler seg deprimert og ensom. Hun reiser tilbake til Burma og treffer broren sin igjen. Charlotte Grundt leser godt, og historien fenget meg. Jeg skal ikke  skrive så mye om boka nå, men historien om Julia og broren kan være en nyttig påminnelse om hvor lite man egentlig trenger for å ha det godt.